«Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

En nesten 40 år gammel dokumentarfilm om et rusmiljø i Tromsø har fått nytt liv i rapperen Oters musikkvideo-prosjekt Hestehoven.

«En ting er å drikke. Du blir jo tynn. Du får ikke mat i deg.»

En dame snakker på kav tromsødialekt om at hun skal reise ned til Larvik. Der bor ungene hennes, og hun skal til dem for da drikker hun ikke, sier hun til legen sin. Derfor trenger hun Stesolid, for å klare å tørrlegge seg. Vi blir med henne tilbake til gjengen sin i en leilighet i Tromsø der stemninga er høy. Hun hadde lovet legen sin at hun skulle holde seg unna dem, men hun gjør det likevel.

«Ta Hestehoven!», roper hun til en av festdeltakerne. En fyr begynner å synge: «I en skitten bakgård…»

Det er innledningen på Hestehoven, som også er tittelsporet fra albumet med samme navn, av Tromsø-rapperen Oter.

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Se videoen til Hestehoven her:

– Det er ingen som har hørt om denne dokumentaren. Det er veldig obskure greier, forteller regissør og produsent Carl Christian Lein Størmer. Han snakker om den sisten musikkvideoen til rapperen Oter for Hestehoven. 

– Det er en del av lokalhistorien og det er noe man ellers aldri ser. Han ene sier det så fint i introen: «Det eneste vi har, det e et godt miljø, selv om vi e lasarona.» Det er hele miljøet oppsummert i én setning.

Mystisk link og franske titler

Hestehoven, er en del av et større audiovisuelt prosjekt i hybridlandskapet dokumentar og musikkvideo, som Oter og CC (Størmer) har jobba med i fem år. Her skildres undergrunnsmiljøer og ungdomskultur, mens musikken blir som et soundtrack til de dokumentariske videoene.

Det var ved en tilfeldighet at de kom over dokumentaren.

– Vi ville se hvor dypt vi kunne grave oss ned i både subkultur og det du ikke ser ellers. Mange ville kanskje samplet kjente nordnorske artister som Halvdan Sivertsen og sånn, men det vil ikke vi. 

Så kom de over en mystisk link som var posta på en gammel Tromsø-side, der tittelen var på fransk. Det ledet til en film-side, der personene i filmen prater norsk, men der det stod enda mer på fransk: «L’esprit Rouge de Esben Holm», men også «Festival International de Trondheim – 1983». 

Størmer hadde en vag idé om hvem denne Esben Holm var.

– Og jeg så at det var noe her, men skulle vi bruke dette, så måtte vi gjøre det riktig.

Oter var også svært inspirert over funnet:

– Helt siden jeg så den originale videoen har jeg i «skrivesettinger» tatt meg selv i å tenke på folkene og historiene bak disse personene, sier Stian Ottesen. 

– Her har jeg hentet inspirasjon. Inspirasjon som penslet meg mot konseptet Hestehoven.  

LES OGSÅ: om prosjektet Young Hoel III: Hestehoven i denne saken

«Remikset» til musikkvideo

Størmer tok kontakt med regissør Esben Holm, som ble begeistret for interessen for en nesten 40 år gammel kortfilm.  

– Først var det bare lyd-samples til skiva jeg skulle bruke. Men en dag satt jeg der og tenkte «faen, dette er jo veldig lett å klippe i». Den originale filmen er bare på 30 minutter. Den føltes uryddig i formen, men det var veldig fint, og jeg så hva de prøvde å få frem. Så klippet jeg rett og slett om hele filmen, og spurte Esben om han ville komme i studio og se det. Det var utrolig sterkt for ham, forteller Størmer. 

LES OGSÅ: Red Rocket: Der fellesskapet fungerer, og en avdanka pornoskuespiller er vår tids Peer Gynt

Tilfluktsrom i glass

– Filmen ble kalt Rødsprit, men vi ville kalle den noe så poetisk som Tilfluktsrom i glass.

Det kan regissøren selv, Esben Holm, informere om. Sammen med Jørn Berger Nyvoll, var de personene bak prosjektet som ifølge det franske filminstituttets arkiver er fra 1983.

Rødsprit skulle bli et av deres første eksperimenteringer med filmformatet, nærmere bestemt på super 8. På den tida var de begge litt filminteresserte, jobba på Ungdommens hus og hadde noen prosjekter der. De meldte seg på et filmkurs i Tromsø, men i regi av Varan Institute of Direct Cinema. Instituttet stod bak en helt ny tankemåte om dokumentarfilm: En grunnregel eller dogme som sier at for å lage god dokufilm som skildrer miljøer og mennesker, så må man bli en del av det. 

– Vi var ganske malplasserte der borte. Vi var knapt 20 år eller noe – sammen med mange godt voksne damer med flagrende, lilla skjerf, forteller Holm.

Se den originale filmen Rødsprit av Esben Holm her

Holdt på å få juling

Men de tok oppgaven på alvor. Da de fikk et eksamensprosjekt, tenkte Holm at de kunne skildre flere av akoholikerne han hadde møtt og blitt litt kjent med nede på kaia.

– Jeg hadde jeg jobba mye på kaia som transportarbeider, kjørt truck og sånn. Jeg spurte dem: «vil dokker være med på film?». Det ville de jo ikke.

Men Holm og Nyvoll ga seg ikke så lett. Og i tro mot Cinema Directs grunnregel, gikk de i gang med å forsøke å gli inn i miljøet.

– Det var en ganske omstendig prosess. Men da hang vi masse sammen med disse alkoholikerne over en lang stund, og holdt blant annet på å få juling fordi vi etter hvert kom med kamera.

Han anslår at de brukte rundt seks til åtte uker sammen med disse folka, før de etter hvert begynte å filme.

– Det var en del av det å være sammen med dem å drikke rødsprit, så vi måtte jo smake på den. Jeg husker lukta hang i rommet. Brakka de bodde i… idét vi kom inn der, så satt lukta i, og jeg får frysninger bare i dag om jeg kjenner den lukta. Det var en sterk opplevelse for oss. Nå kan du ikke drikke den rødspriten som finnes. Men den gangen så helte de rødspriten gjennom en loff.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Aggie Frost: Kald klem fra mor i nord

Fikk et nytt liv

Men et kamera er og blir et fremmed element som gjør noe med enhver kontekst – også om man har glidd inn det miljø. Da filmskaperne traff Reidun, flytta det fokuset, forteller Holm:

– Hun ble veldig konfrontert med at vi filma henne. Hun utviklet seg etter hvert til å bli en hovedperson, fordi hun ble så konfrontert med at vi var der, at hun bestemte seg for å reise ned til dattera si lengre sørpå, og slutta helt å drikke. Det var ganske sterkt. Vi hjalp henne med flybilletten. Hun fikk et bedre liv, forteller Holm.

– NRK spurte litt senere om de kunne vise filmen, men da sa vi nei, fordi Reidun var flytta sørover og blitt tørrlagt, og vi ville ikke eksponere hennes tidligere liv. I dag er hun død. Filmen har blitt vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Da fikk den hederlig omtale, forteller han. 

Men å lage film på 80-tallet var noe helt annet enn i dag. 

– Det var veldig begrensa med film: Hver filmrull var på tre minutter før man måtte skifte rull, minnes Holm.

– Det var en tung prosess å klippe den gangen, også var lyden fire spor forsinka, så du måtte klippe lyd og bilde hver for seg. Men vi fikk god hjelp av de franske instruktørene.

At den nesten 40 år gamle filmen skulle bli aktuell igjen nå, kom mildt sagt som en overraskelse på Holm.

– Denne filmen er fra 1983, men det er utrolig gøy at CC har pusta nytt liv i dette prosjektet. Det synes jeg er ganske sterkt, og måten de bruker materialet på. Det gjør meg ydmyk og varm om hjertet.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.