Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Foto: Netflix/ Snabba Cash

KOMMENTAR: Arbeiderlitteraturens problem er den øvre middelklassens forsøk på å diktere den.

«Å kalle gangsterrap for arbeiderlitteratur er en hån mot alle som går til jobben eller som kjemper for å få en», skriver Åsa Linderborg i Klassekampen. Her gjentar hun det hun først ga uttrykk for i en spalte i Aftonbladet: «Det er noen som mener at gangsterrap er den «den nye arbeiderlitteraturen. Det er en stor misforståelse, av både arbeid og arbeiderlitteratur».

Linderborg begrunner det med at «Arbeiderlitteratur handler nettopp om arbeid. Om pliktfølelse, yrkesstolthet og kampen for å leve opp til idealene i samfunnet. Om verkende kropper. At man gjør så godt man kan. At man er smertefullt bevisst om sin plass i produksjonen og dermed også sin plass i samfunnet.» 

Hun bruker TV-serien Snabba Cash som et eksempel på en gangsterskildring som ikke handler om arbeidere, men om «egne valg i livet, og om å forsørge seg gjennom kriminalitet i stedet for å jobbe.»

Hun går langt i å definere arbeideren i arbeiderlitteraturen utfra moral, etter et sett av visse trekk, som klippet ut av en gammel plakat: en intellektuell, stolt sosialist, med styrke og pågangsmot, ikke minst når det kommer til arbeid.

Kanskje vi heller skal rette søkelyset mot hvem en slik idé ekskluderer?

Den øvre middelklassen kan stemple seg inn og ut av arbeiderklassens liv på som det passer dem, men de vil også diktere den. 

Misforstått grunnlag

Tidligere har det vært en oppfattelse av arbeiderlitteratur definert som tekster skrevet enten avfor og om arbeiderklassen. Denne definisjonen har imidlertid blitt videreutviklet på et misforstått grunnlag, som at en må oppfylle alle kriterene, at arbeiderlitteratur må være både av, for og om arbeiderklassen.

Problemet er at nesten ingen tekster fyller alle disse kravene.

Dessuten er det uklart hvilke sosiale grupper som hører til i arbeiderklassen: Arbeiderlitteratur i dag handler ikke lenger bare om den klassiske industriarbeideren, men kan skildre omsorgsarbeidere, arbeidere i hotell- og restaurantbransjen, immigranter uten arbeidskontrakt, eller underbetalte hushjelper.

Spørsmålet blir hvem som har definisjonsmakt til å si at et kulturuttrykk er for, om eller av arbeiderklassen. Hva gjør at leseren oppfatter en kobling til arbeiderklasse som relevant? Det blir med andre ord kontekstbasert.

Klasse må alltid sees i historisk kontekst, og i dag er den tradisjonelle arbeiderklassen kun en av flere typer av arbeiderklasser. 

Foto: Netflix/ Snabba Cash

Hva vet vi om svart arbeid som eget valg?

Derfor blir det sterkt problematisk å skulle legge moral til grunn for hvorvidt et kulturuttrykk passer med en idé om arbeiderklassen.

Hva vet vi om det å jobbe svart er et eget valg? Kan det være andre omstendigheter som er grunnen til at noen opplever at det å jobbe svart er eneste utvei?  

Ved å snakke mer om utenforskap, kan vi komme nærmere en mer dagsaktuell diskusjon om hva som definerer samtidens arbeiderklasse, dens ideer om seg selv og sin plass i samfunnet.

Hvem som havner utafor, og som ikke får de samme mulighetene andre i samfunnet får, er da vitterlig relevant i diskusjonen om arbeiderklassen. Arbeidere settes mer opp mot hverandre når profittmotiverte arbeidsgivere legger stadig mer til rette for seg selv, og mindre for arbeiderne i et tenkt jobbfelleskap. 

I diskusjoner om raplyrikk synliggjøres ofte en ovenfra-og-ned-holdning.

Jobber legges ut på anbud, gjennom økt bruk av ringevikarer, deltidsjobber og frilansing – noe som gir arbeidere nettopp mindre makt, mindre rettigheter, mindre trygghet, og mindre tilhørighet til en arbeidsplass. 

Det at arbeidsgivere tvinger flere arbeidere, enten det er taxisjåfører, frilansjournalister eller varebilsjåfører for Amazon, til å kalle seg «selvstendige næringsdrivende», og ikke arbeidere, er et eksempel på hvordan man enkelt, gjennom språket kan definere vekk en stor gruppe fra arbeiderklassen.

Så, i en arbeidssituasjon der man står utafor, og lærer å kun stole på seg selv i kampen for å få den neste jobben, hvorfor skulle man bry seg om et ikke-eksisterende felleskap?

Moralsk utopi

Hvor går grensa mellom det å kjenne seg som en del av samfunnet og en outsider?

Defineres utenforskap kun ut ifra om jobbsituasjonen er lovlig eller ikke? Og hvorfor skal ikke ulike erfaringer som skildrer utenforskap ha relevans som arbeiderlitteratur? Det er en viktig og relevant diskusjon. Og nå snakker jeg om de som har kommet seg inn på jobbmarkedet. Ikke om de som sliter med å komme seg inn, til tross for utdanning, høy arbeidsmoral og lojalitet til arbeidsgiver. 

Mine tanker går til en av mange scener i Ivica Zubaks klassekræsj-film «Måste Gitt», der Metin fra forstaden, som livnærer seg på å pantsette falske klokker, møter den svenske bokbransjen som vil publisere hans dagbok. De fascineres over hans småkriminelle liv og actionfylte tilværelse som virker spennende og artig på de intellektuelle uten bakkekontakt. 

Men forlaget tar ikke hensyn til Metins liv som reelt, når folk utleveres og latterliggjøres, og sensitive opplysninger publiseres som underholdning: Det er «arbeiderlitteratur» på overklassens premisser, og som Metin må ta konsekvensen av. 

Ikke bare sier det noe om måten den øvre middelklassen kan stemple seg inn og ut av arbeiderklassens liv på som det passer dem, men de vil også diktere den. 

Edouard Louis / Foto: Ida Madsen Hestman

Hvem er utroverdig?

En annen jeg umiddelbart tenker på er en selvfølgelig gjest i denne debatten; Edouard Louis – en som også blitt kritisert, blant annet av Kjartan Fløgstad her hjemme, for å male et uriktig bilde av arbeiderklassen. Det blusset opp igjen til en av mange debatter om arbeiderlitteratur.

Louis fortalte meg i et intervju om sitt første møte med bokbransjen da han ville utgi debutromanen sin Farvel til Eddy Bellegueule:

«Jeg kjente ingen i bransjen, så jeg printa ut det jeg hadde skrevet, og sendte det på mail til forlag som jeg likte. Jeg fikk svar fra noen om at de ikke ville utgi boka, fordi de ikke trodde på det jeg hadde skrevet. Dette var så voldsomt. De sa jo at min mor ikke eksisterte. De var så privilegerte at de ikke hadde snøring på at de selv var en karikatur av overklassen. De oppførte seg som de menneskene som sier det ikke eksisterer fattigdom i Vesten.»

Senere, etter at han fikk gitt ut romanen, opplevde han at fortellingen hans nettopp appellerte til så mange fordi de kunne identifisere seg med all volden han skildret fra et arbeiderklasseperspektiv.

Rom for realisme?

Det var også et annet poeng Louis hadde, og det var nettopp at «for meg er ikke god litteratur nødvendigvis synonymt med det å bruke et vakkert språk».

I diskusjoner om raplyrikk synliggjøres ofte en ovenfra-og-ned-holdning.

Estetiske, sanselige uttrykk der arbeiderklassen selv er avsender, kan bli ignorert, latterliggjort og marginalisert idet man insisterer på en idé om arbeiderlitteratur og arbeiderdiktning som en romantisert utopi med høy moral til grunn.

Hva skal vi så kalle skildringer av en sosial og økonomisk situasjon som impliserer mangel på grunnleggende goder som kunnskap, et godt utvikla språk, og politiske rettigheter? Av en hverdag prega av mye uro, kanskje vold? En hverdag prega av alkoholisme og rusmisbruk? Som sier noe om det å ikke ha de privilegiene andre har – eksempelvis muligheter for slike jobber som den øvre middelklassen mener at kvalifiserer til å kunne kalle seg arbeiderklasse?

Hva med arbeiderlitteratur som sier noe om avmakt og forakt for statlige instanser, fordi man føler seg sveket og mistenkeliggjort av staten?

Hva med arbeiderlitteratur som sier noe om avmakt og forakt for statlige instanser, fordi man føler seg sveket og mistenkeliggjort av staten? Eller skildrer det å ikke se noen annen utvei enn å drive svart arbeid, og nettopp derfor er, som Åsa Linderborg har skrevet «smärtsamt medveten om sin plats i produktionen och därmed också om sin plats i samhället»?

Er det ikke nettopp i det å identifisere seg med andres skildringer om opplevd utenforskap gjennom kulturelle uttrykk, at man kan skape en følelse av et større fellesskap? Det er både styrkende og positivt i seg selv å kjenne seg igjen, og å se seg selv i deler av andres fortellinger, også om de er ladet med destruktive tanker og nihilisme.

Styrken ved musikk er jo nettopp at den kan skape en følelse av fellesskap – også som outsider – uavhengig av politiske holdninger. Musikk er en nøkkel til bedre dialog og møter mellom mennesker som representerer ekstreme motpoler i dagens arbeiderklasse.

Kan man kanskje tenke seg til hvorfor ikke flere som tilhører arbeiderklassen ikke kjenner seg helt hjemme hos partier på venstresida, når man møter på en moraliserende holdning som også avviser deres egne fortellinger som sanne? 

Linderborg definerer en gangesterrapper som en som har et svart arbeid og som glorifiseres i tekstene, og fordi han ikke har en lovlig jobb, er han derfor ikke en del av arbeiderklassen. Men når en gangsterrapper som skildrer det harde livet, også tjener penger og betaler skatt som alle andre, på lovlig vis som rap-artist, er han da fortsatt ikke akseptert som en som representerer arbeiderklassen eller arbeiderlitteratur? 

Gangster bror, en riktig gangster
Kör för sina barn, har alltid dom i tanken, bror
En riktig gangster len, en riktigt gangster
Försöker bara ha nånting, för allt han inte hade
Alla dom i industrin vill inte höra ämnet
Ge en chans till folk som lever det sättet
Pass på era priser, ni langar höger, vänster
Det är vi me svarta kläder, det är vi med guldtänder
Dom är inte gangsters, dom har inte kämpat
Dom är inte gangsters som våra föräldrar
Dom har inte flytt land, klarat allt ensam
Gått över kroppar, sprungit från sitt hemland
Gjort sig av med allting, allting som dom älskat
Vad vet dom om sån skit, vad vet dom om känsla?

Abidaz – Gangster

En kortere versjon av teksten ble publisert i Klassekampen 29. mai.

4 thoughts on “Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *