At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Illustrasjon: TBA, kildefoto: Dree Low og Yasin, Live Nation/ Ihne Pedersen

KOMMENTAR: Å utestenge straffedømte artister fra en musikkpris er og blir et klasseblindt forslag som er like kategorisk som det er banalt.

Etter flere omdiskuterte priser opp gjennom årene, har bransjeorganisasjonen Musikförläggarna i Sverige nå besluttet at de ikke vil dele ut priser til tekstforfattere som er mistenkt eller dømt for lovbrudd. I fjor fikk Salah Abdi Abdulle, tidligere kjent som artisten Dree Low, prisen for årets låt samme måned som han ble dømt for ran. Det oppstod større debatt i Sverige etter at rapperen Yasin Abdullahi Mahamoud ble kåret til årets artist og årets hiphop/rnb under P3 Guld mens han satt i varetekt, mistenkt for medvirkning til kidnapping. Han ble senere dømt til 10 måneders fengsel.

«Vi mener ikke det er forsvarlig å hylle og ta hensyn til personer som har begått kriminelle handlinger som seksuell trakassering, overgrep, diskriminering, trusler og vold» heter det i en uttalelse fra fra styreleder Musikförläggarna, Kerstin Mangert. Bransjeorganisasjonen arbeider med eksterne jurister og eksperter for å lage nye retningslinjer som vil innføres med virkning fra og med årets prisutdeling i november. 

Å signalisere et ønske om å gjøre bransjen tryggere ved å ta avstand fra kriminalitet høres jo positivt ut. Men det er et tiltak som er vanskelig å støtte.

Hva vet vi forresten om de som skal vurdere og dele ut priser er siktet eller straffedømt for noe? Hvem er det som kontrollerer kontrollørene?

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Klasseblindt

Det nye forslaget er og blir et klasseblindt forslag som er like kategorisk som det er banalt.

Flere stemmer i den svenske musikkbransjen og i media har kritisert Musikföreläggarnas beslutning for å særlig ramme artister innen en viss sjanger og/eller utrykk som sokner til en bestemt sosioøkonomisk klasse, noe som kan føre til ytterligere polarisering i et allerede veldig klassedelt Sverige.

De nye retningslinjene kommer også kort tid etter at en ny politienhet i England, Project Alpha, har begynt å patruljere internett for «gjengrelatert innhold» med særlig fokus på rap-undersjangeren drill, på tekster og musikkvideoer. Dette skjer ikke bare i UK, men også i USA og Australia. En ny forskningsrapport publisert i British Journal of Criminology argumenterer for at denne måten å angripe en undersjanger av rap på bare gjør mer skade enn nytte.

Et annet spørsmål er hvordan man skal håndheve dette i praksis: Det er nesten alltid mer enn en person som er involvert i det å skape en låt. Skal et helt produksjonsapparat nektes nominasjon til en pris dersom en artist blir straffedømt? Eller hva hvis produsenten blir det og ikke artisten? 

Jeg får flashback til da Spotify prøvde seg på noe liknende ved å blant annet fjerne voldsdømte artister fra plattformen. Det førte til backlash, og strømmegiganten endte med å legge ansvaret over på forbrukerne, i form av egen mute-knapp – også kalt «The R Kelly button» på Twitter.

LES OGSÅ: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Umoralsk ikke nødvendigvis ulovlig

Det evige spørsmålet om man kan skille verk og (kriminell) artist blir en evig metadebatt som er et moralsk spørsmål, mer enn det er et juridisk.

Det er mye som er umoralsk og kontrolversielt som ikke er ulovlig, og selv folk i musikkbransjen har vanskeligheter med å klare å skille mellom kontroversiell ytring og lovbrudd, noe som også kom frem i Klassekampens omtale av saken. Der brukes et eksempel på en artist som har kommet med homofobiske ytringer uten å ha blitt straffedømt på bakgrunn av disse.

Denne metadebatten er ikke noe man bare kan si noe generelt om, og det suger oppmerksomheten fra kjernen i saken: Hva har artistens egen adferd å si for kvaliteten til et kunstnerisk uttrykk?

Kunsten og kulturen skal være mange ting, ikke først og fremst moraliserende eller politisk korrekt. Den skal også være provoserende, stille spørsmål, være ubehagelig, og den skal utfordre vår egen overbevisning – ja, også vår egen moral.

Hvilken relevans har det da at skaperen av et uttrykk utviser god moral, forstått som å ikke ha brutt loven ?

LES OGSÅ: Ga en «Fuck you» til høyesterett etter opphevelse av abortlov

Feilet moralsk effekt

Det blir skummelt om man skal begynne å sette likhetstegn mellom det å ha høy moral og høy kunstnerisk kvalitet og smak.

Mesterregissør Stanley Kubrick hadde noen gode betraktninger om moral og kunst, og det som er en eneste lang drøfting i hans filmklassiker-adaptasjon av romanen med samme navn: A Clockwork Orange. I en intervju-serie med Michael Ciment, blir han spurt om hva slags betydning det har at den voldsutøvende Alex elsker Beethoven, før han blir forsøkt «kurert» for sin trang til å voldta og utøve vold. Her har Kubrick en klar oppfatning:

«I think this suggests the failure of culture to have any morally refining effect on society. Hitler loved good music and many top Nazis were cultured and sophisticated men but it didn’t do them, or anyone else, much good.»

At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt. I likhet med mange, har jeg nære venner og bekjente som har begått lovbrudd og som har sonet i fengsel, jeg har skrevet om mange artister, kunstnere og kulturarbeidere som har vært eller er straffedømt, som har vært eller er såkalt kriminelle.

Det er mer interessant å diskutere hvordan noen folk havner i kriminalitet på bakgrunn av deres klasse og livssituasjon. Den muligheten får man ved å lytte til deres perspektiv og erfaringer – noe som også kommer til uttrykk gjennom kunst. Mange kriminelle er selv ofre, og deres fremtid var kanskje allerede bestemt i det sekundet de ble unnfanget. Kanskje har man hatt en oppvekst og tilværelse prega av vold, fattigdom og/eller usikkerhet, mange har vært i en situasjon der svart arbeid/kriminalitet kanskje er eneste utvei for å tjene til brød på bordet.

Det er hvordan man skildrer disse egne erfaringene som er interessant i spørsmål om kunstnerisk kvalitet.

LES OGSÅ: Rådebank viser at det er mulig å snakke om klasse i norske tv-serier. Hvorfor gjelder ikke det samme i norske filmer?

Perspektivet utenfra

Hvilken relevans moralen har for kunstens uttrykk og dens skaper finnes det ikke noe endelig svar på.

Det er mer interessant å diskutere hvorvidt det er noen moral i kunstneriske uttrykk, hva man vil si med det og hvordan. Mange kulturuttrykk har ofte en moralsk forankring, også når de i utgangspunktet kan virke å være helt blotta for det.

En ting som har vært bra for min moral, har i mange tilfeller vært rapmusikk. Illsint, aggressiv musikk som i kraft av sitt uttrykk og estetikk gir meg selvtillit og følelse av styrke. Som gjør at jeg kanskje gir det lille ekstra, enten det er når jeg trener, eller det kan handle om å booste meg opp til å gjøre noe jeg er redd for, eller bare stenge verden ute. Det er den musikken som kan får meg opp når jeg er nede, føler meg ensom og alene.

Jeg tror mange av akkurat disse uttrykkene skapes på bakgrunn av visse erfaringer – som opplevd utenforskap, marginalisering og undertrykkelse. Som det å bli mistenkeliggjort, det å møte motgang og motstand. Erfaringer som gjør at man ser verden med skråblikk – et perspektiv som bygger på holdninger og verdier som ikke representerer samfunnsnormen.

Nettopp derfor er det viktig å anerkjenne de erfaringene som ikke representerer et tenkt ideal om hva som er «normalen», og som man kan lære noe av – kanskje spesielt om man ikke kjenner seg igjen i disse erfaringene selv. 

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på InstaTwittah og Fjasboka

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.