Rånere, hippier og dunken i oppvaskmaskina: En gonzonovelle om rånekultur på bygda

Dette handler om raske biler, sterk karsk, dum vold og helhjertede forsøk på å ødelegge hørselen med elendig musikk. En trønderråners bekjennelser 25 år senere.

*Denne teksten er basert på sanne hendelser, gjenfortalt subjektivt og usensurert etter hukommelsen* 

TV-seriene Kids in Crime og Rådebank har sendt meg hodestups ned i et kaninhull som ligger 25 år tilbake i tid. 

Jeg vokste opp på en gård på Inderøy i det som den gang het Nord-Trøndelag på 90-tallet. Inderøy er ei halvøy som ligger innerst i Trondheimsfjorden, det er en halvtime å kjøre til Steinkjer, halvtime til Verdal. Folk jobba enten i landbruket, i industrien eller laga sodd. På fritida spilte de revy, satte opp spel eller snakka om Krigen. Det hendte også at de satte opp spel om Krigen.

På små steder som Inderøy er det ikke et hav av muligheter når man velger hvilken ungdomskultur man skal bli en del av. 

Ungdomsskolen var en verden av binære absolutter der du måtte velge mellom å bli råner eller hippie. 

Skulle du bli hippie måtte du gå i en gammel militærjakke og i palestinaskjerf, røyke hasj og være ekstremt interessert i musikk. Valgte du råner var det svarte Adidas-gensere, karsk og mekking. 

Det var ingen mellomting, og det var et lett valg. 

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

Faksimile fra Trønder-Avisa i 1999. 16 år gamle Øystein er enig med tittelen.

Bensinbesettelse

En stor forskjell med å vokse opp på bygda, kontra å vokse opp i forsteder eller en by, er avstandene. Fra meg til nærmeste jevngamle var det rundt tre kilometer. For små bein i alle slags vær kunne det like så gjerne vært tre mil. Det er enorme fysiske avstander. Sykkelen var første smakebit på at verden kunne bli mindre, men ingenting krympa verden som forbrenningsmotoren. 

Det er ikke noe annet ord for det enn besettelse. Jeg og de gutta jeg vokste opp med, ble besatt av forbrenningsmotoren. Det var forbrenningsmotor lenge før det var jenter. 

I ettertidens tindrende klare lys forvekslet vi kanskje middelet med målet, på ett eller annet tidspunkt. Mopeden og bilen som var middelet for å komme seg et annet sted, ble målet. Å komme seg til et annet sted, det egentlige målet, ble tapt et sted på veien. 

Siste utgave av Trønder-Avisa ble klort ut av postkassa, for å finkjemme rubrikkannonsene etter noe som kunne minne om at det hadde motor, to hjul og en overkommelig prislapp. 

Da vi ble konfirmerte telte vi ikke penger, vi regna på hvilken moped vi kunne kjøpe. Hver sølvskje var en fornærmelse. Alle verdier opparbeidet den dagen, unntatt sølvskjea, ble investert direkte i det som er de mest risikable investeringene i verden: 20 år gamle mopeder fra Verdal. Det var den tids svar på subprimelån og Bitcoin. Bare uten oppsiden. En slags high risk, low reward-situasjon kan du si. 

Alt som kunne være feil, var feil. Det som ikke var feil, ble feil, fordi vi måtte skru på alt sammen. «Hva skjer om vi tar av denne?» «Kan det tenkes at den går raskere om vi tar av luftfiltret?» «Jeg må ha høyere styre!» «Hmmmmm … da blir slangen med bremsevæske for kort, men det er jo litt ekstravagant å ha bremser både foran og bak.» «Det går jo fint å kjøre med bakbrems. Og trimsett.» 

Kranglene om hva som var best av en 11,5 hesters Malossi eller Eurosylinder, kunne utarte til reneste slektsfeider – hvis sår fortsatt ikke er grodd. 

Og så fort en ble 16 år gammel og faktisk hadde lov til å kjøre disse dødsfellene på to hjul, hadde vi brukt opp brenslet. Tanken var tom. Engasjementet brente seg ut midt imellom tredje og fjerde skjærte trimsylinder.

Men da var et nytt lys tent i øynene våre: Vi måtte opp en størrelsesorden. En sylinder og to hjul var gårsdagens nyheter. Alt blir mye bedre når vi bare får fire hjul, like mange sylindre og minst to subwoofere.

LES OGSÅ: Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

I de rette hendene er Volvo 240 bilverdens svar på eventyret om den stygge andungen som ble til en svane. Dette. Er. En. Pen. Bil. Hilsen Øystein 17 år og hilsen Øystein 41 år. Foto: Ole Andreas Hafstad.
I de rette hendene er en Colaflaske med noe gjennomsiktig i drikkenes svar på eventyret om den stygge andungen – bare motsatt. Foto: Anonym venn.

Royale dødsfall og takrulling

En av de første bilene kjøpte jeg den uka Diana døde. Jeg og Ketil som jobba for faren min, kjøpte en Mazda 1300 som vi skulle bruke som åkerbil. 

En åkerbil er en bil du kjører på åkeren. Og som vi kjørte den bilen på åkeren. Vi fant raskt ut at det artigste var å forsøke å følge åkerkanten da det ble en slags svingete rallybane vi kunne følge etter. 

I et øyeblikks klarhet, etter en firehjulsskrens, foreslo Ketil at vi skulle ta på sikkerhetsselene. Neste runde på banen greide vi på ny å få firehjulsskrens, men denne gangen punkterte et av hjulene. 

Med hjulet tomt for luft, gravde felgen seg ned i åkeren og bilen flippa rett over på taket, og vi sklei bortover åkeren mens vi hang i sikkerhetsbeltene.

Dette var lørdagen. Søndag vekka farmor meg med å rope at Diana hadde dødd i en trafikkulykke i Paris. Senere på søndagen rulla vi rundt med Mazdaen en gang til. 

LES OGSÅ: Rådebank viser at det er mulig å snakke om klasse i norske tv-serier. Hvorfor gjelder ikke det samme i norske filmer?

Ikke noe galt med Harry, og klær er greit å ha, mener rånere fra Namsos på 90-tallet. Faksimile: Trønder-Avisa

Toførr

Det fantes et visst utvalg biler blant denne gjengen, men det er i grunn ikke vits i å snakke om Opel, Ford eller BMW, for Volvo var den ubestridte kongen. 

Jeg kjøpte min første Volvo 240 stasjonsvogn i Meråker i 1996, mange år før jeg fikk lappen for bil. Volvo 240 blir av britene kalt for Swedish bricks, og det er i grunn alt du trenger å vite. De er firkanta og like holdbare som murstein. 

Volvo 240 har i ettertid blitt en råne-klisjé, men vi var egentlig første generasjon som hora opp denne modellen fra Volvo. 

Før oss gikk det i Volvo Amazon og Volvo 140-serien. Vi ble motorfrelste akkurat når de første årgangene 240 virkelig ble billige. Du står på skuldrene til giganter, Rådebank-GT. 

Det er mange grunner til at Volvo 240 slo så godt an blant mekkelystne ungdommer. Den er på den ene siden noe av det mest trauste som har kommet ut av det sosialdemokratiske folkhemmet-utopien til Palme-Sverige, men på den andre siden er Volvo 240 som et tomt lerret. 

I hendene på rett folk kan dette bli et smykke av en bil som kjører fletta av alskens AMG-RR-kaviarstjerne-i-grillen-glis fra Tyskland. Vi var rett type folk. 

På verdensbasis er det bygd og solgt i underkant av tre millioner 240’er over en periode på nesten 20 år. 

Selve karosseriet var nesten uforandret over disse årene og Volvo bygde disse bilene, og samtidige modeller, omtrent som lego. Du kan ta en motor fra hvilken som helst utgave 740 eller 940 og sette ned i en 240. 

Volvo var også engasjert i ulike typer bilsport, fra rally til Gruppe-A racing, så det var et utall selskaper som laga modifisert utstyr for dem. De som virkelig visste hva de dreiv med henta uten videre seremoni ut både 300 og 400 hestekrefter ut av motorblokka som originalt kom med 121 hestekrefter. 

LES OGSÅ: Fast X: Momoa stjeler moroa i nok en film der skurken har feminine trekk, mot testosprengte helter med «god» moral

Tore og Ingar rett før, eller rett etter de hadde gjort noe galt. Bildet ser ut til å være tatt på Fossum Auto, aka Auton, bensinstasjonen som utgjorde vår ungdomsklubb og/eller pub. Foto: Lars Bjørn Sund.
Volvoen jeg kjøpte i 1996 etter fire år i verkstedet der det gikk med alt for mye penger og alt for mye tid. Men den kom på veien til slutt. Foto: Øystein Heggdal.

Større, fortere, raskere

Jeg kan ikke gå i detalj på alt som ble gjort med bilen jeg kjøpte i 1996, men her er noe av det, fritt etter hukommelsen; 

Motor ble bytta i flere omganger. Egentlig skulle det være et 350 hesters uhyre av en rally-motor kjøpt i Sverige. Men den gikk aldri skikkelig så det ble satt inn en chippa 740-motor med turbo og innsprøyting i stedet på 220 hestekrefter. 

Lyden av disse motorene sitter fortsatt i ryggraden min i en slik grad at jeg hørte at de som laga Rådebank hadde lagt på feil motorlyd. 

Det ble satt inn stereoanlegg som tok mesteparten av bagasjerommet med forsterkere store som sveiseapparat og 2 x 12 toms subwoofere. 

Hele bilen ble strippa ned og lakkert fra dørkarmer og motorrom. Bytta støtdempere, fjæring, frontlykter, panser, frontrute, vinduer hele veien rundt, satt inn elektriske vindusheiser, bakluke, felger og dekk, innredning, ratt. Det ble sveisa rust og bytta eksosanlegg.

Bare en halvtime unna lå Verdal (kommer mer tilbake til Verdal), og rånerne der gjorde akkurat det samme som oss, bare større, fortere og raskere. Alt var skrudd til volum 11 på Verdal. 

En snedig greie vi fant ut, var at det var lurt å sitte med kontanter for så å rykke ut umiddelbart når en verdals-råner var i pengenød, for da gikk utstyr av ypperste kvalitet på billigsalg. 

Det kan nok tenkes at årsaken til pengenøden primært ikke handlet om restskatt eller manglende betaling av husleie. Men jeg sikret meg i alle fall fire Compomotive-felger ved å reagere raskt på et akutt behov for kontanter over fjorden. 

LES OGSÅ: The Bear S1: Yes, chef! Svett er bare forordet på kjøkkenet her. Av damp og kondens, stress og sinne som tyter ut av porene. Av brente fingre, sløvt topplokk og sløve kniver i rumpa

Sommerferie i Sør-Sverige med besøk på Volvo-museet. Dette er de forjettede Gruppe A rally-bilene til Volvo som var vårt miljøs svar på unobtainium. Foto: Øystein Heggdal.

Endringsmaskinene

Bilene komprimerte vår verden og gjorde den raskere, men det var stereoanleggene som antente den.  

På videregående gikk jeg landbruksskolen og var utplassert på jobb fire dager per måned hos en melkeprodusent ikke langt hjemmefra. 

Melkeprodusenten var ungkar og bodde med sine to godt voksne foreldre og der var det som om tida sto stille. De var, og er, eksepsjonelt dyktige melkeprodusenter. Her snakker vi folk som leverer elitemelk hver dag, hvert år og hvert tiår ut og inn i en slik regelmessighet at Tine er i ferd med å gå tom for premier og dele ut. 

Men for en ung urolig mann på 16 år var det å komme dit som et slags skrekkabinett for hva jeg selv frykta lå foran meg når jeg skulle ta over gården. 

Hver dag, etter at morgenstellet var over, gikk de inn klokka halv ni for å drikke kaffe, spise en liten sjokolade og høre på pendeluret som tikka. Hadde jeg hatt en trykkventil påkoblet hodet, ville den ha blitt utløst. 

Etter endt fjøsstell på fredag, der jeg hadde stått og sett dem bruke fem minutter på å porsjonere ut en liten boks fløte slik at alle deres 12 purker fikk hver sin smak, kunne jeg sette meg i passasjersetet i 240’en til kompisen min. 

Med en liberal fortolkning av fartsgrensene, Yabba-Dabba-Dance 4 på JBL-høyttalerne i hattehylla og Cerwin-Vega subwooferen i bagasjerommet, fikk verden igjen ønsket hastighet og ønsket volum. 

Gården, jorda og slekta var evige uforanderlige ankre som dro meg ned. Bilen, musikken og høyttalerne var endringsmaskiner. Til hva, ble det ikke reflektert mye over. Bare det ble en jævla faens endring. 

Jeg kjørte opp for bil klokka åtte den morgenen jeg ble 18. 

Å kjøre av sted i bil for seg selv var som å få puste for første gang. Plutselig ble det mulig å være der man ønsket å være, helt uten å måtte spørre foreldre eller venner om transport. 

LES OGSÅ: Gaspar Noé til TBA:  – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens

Musikken det gikk i: Leila K.

Tusenfryd og Hyperstate på samme tid

Musikken vi spilte var ikke laga for oss. Vi levde i en grønn verden omkranset av drøvtyggende kyr, spirende åkre, fjell og fjorder. Folk i Toscana bruker å si at de bor i Sør-Europas Inderøy. Sigmund Groven og Sissel Kyrkjebø skulle laga soundtracet for vår tilværelse. Det skulle i det minste vært autentisk Åge, Terje eller Bjarne. Men, nei. Hard nei. 

Musikken vi spilte var laga av europeiske DJ-er, av rappende menn med gulbleika hår, og kvinner som sang på autotune på refrenget, av folk som aldri hadde satt sine bein verken i en 240 eller i en åker. 

Det var musikk laga for nedlagte fabrikklokaler, ecstacy og folk som danset alt annet enn pardans. Det var musikk som skulle kjennes fysisk på kroppen, mer enn det skulle nytes. Musikk til å kjøre bil fort til. Nytter ikke å kjøre fort akkompagnert av Bøgda Mi av Tysland. 

Favoritter som bør nevnes er Leila K, Reset, E-Rotic, Dr. Alban, Scooter, Toy Box, Soda, Daze, Aqua, E-Type, Da Buzz og Infinity. Klart man må investere titusenvis av kroner og sin egen hørsel for å høre på disse artistene. 

En av gutta fikk brent seg en CD utelukkende bestående av Aquas Barbie Girl fra start til slutt, og den gikk på repeat hele sommeren. Barbie Girl sto fortsatt på da lensmannen vekket ham i ei grøft etter å ha kjørt av veien i fylla og skrensa rundt på en jordbæråker. «Imagination/ Life is your creation», som Lene Nystrøm synger. 

Musikken skulle kjennes mer enn den hørtes. Vi skrudde musikkanlegg inn i disse bilene store nok til å fylle forsamlingslokaler. 

For dagens ungdom som vokser opp i skyggen av det russebussindustriellekompleks kan nok dette virke trivielt, men det er noen radikale forskjeller mellom dem og oss. Ingen hadde gjort dette i særlig grad på Innherred før vi gjorde det på 90-tallet. 

Alt måtte læres på gammelviset gjennom først og fremst feiling. Vi leste om ampere, watt og ohm som om vi var Thomas Faens Edison. 

Det er som å være på Tusenfryd og Hyperstate på en og samme tid. Dette er ikke å kjøre bil. Det er å få alle sanser knadd av en stor og sint okse. Og det er før du legger til det originale amfetaminet; karsk. Masse karsk.

LES OGSÅ: At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Flasker, karsk, kaffe og krem på bordet. Foto: Øystein Heggdal
Festgjest. Foto: Øystein Heggdal.

Dunken i oppvaskmaskina

Hver fredag sto det kø av rånebiler opp hele gata i et ellers stille nabolag på Verdal. Bilene sto på tomgang, eksosen steig opp som røyk fra varmekilder og det ble nærmest en dis i gata. 

Vorspielet var i gang i flere av bilene. Målet for dem alle var ei leilighet i andre etasje på ei toetasjes boligblokk. 

Når du banka på døra der, stakk hodet til ei smilende gammel dame ut. Hun var i detaljhandelen i økosystemet av folk som solgte hjemmebrent. 

Når du kom til henne, måtte du ta med deg tomme halvlitersflasker, slik at hun slapp å kjøpe tomme halvlitersflasker på butikken. Det var så flaut, mente hun. 

Hun måtte være seksti år, hadde solariums-bitt hud som så ut som en gammel skinnsofa, og langt hår som var så bleika at det var vektløst og fløt rundt hodet hennes. I sofaen satt hennes mann og så TV og snakka ikke til deg. 

Det kosta 75 kroner for en halvliter, og hun solgte til absolutt alle. En gang hadde politiet kommet på døra, fortalte hun, men da hadde hun tatt dunken med hjemmebrent og kasta inn i oppvaskmaskina. De fant ingenting. 

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Forfattren er på slektstreff sommeren 2000 og poserer på Volvo-panseret med hjemmebrent-dunk. Slekta er imponert. Foto: Eirin Hegdal Sommerseth.

Svir i øynene

En tidlig leksjon i elementær økonomi var da vi innså at det var mulig å kjøpe hjemmebrent billigere fra grossistene, men da måtte vi gå flere sammen og kjøpe større kvanta. 

Min grossist kjørte rundt i barings i en Mercedes i sentrumsgatene på Verdal. For å forsikre seg om at jeg fikk med meg at han kjørte Mercedes, hadde han også en Mercedes-stjerne i en kjetting rundt halsen. 

Vinduene var nedrulla og musikken var så høy at en ble fysisk uvel av å passere ham i gata. Det var kanskje den beste måten å skjule kriminell aktivitet på: hide in plain sight

Grossisten var veldig ubekymra for politiet, og ba meg gjerne stoppe midt nedi sentrum, der han lempa tilitersdunk etter tilitersdunk over i bagasjerommet mitt. Nevnte jeg at han kjørte Mercedes?

Karsk er bare hjemmebrent og kaffe. Akkurat som vodka og Redbull, bare varmt. Varmen gjør at noe av spriten fordamper, noe som gjør at alkoholdampen svir i øynene når du drikker. Dette gjorde at enkelte foretrakk kald karsk. Hva som var best er inngående diskutert, men varm karsk er best, ingen protest. 

Poenget var uansett det samme; bli fullest mulig og samtidig holde seg våken lengst mulig. 

I denne binære verden der vi da altså valgte karsk framfor hasj, holdt vi i rånermiljøet på Inderøy oss i all hovedsak unna narkotikaen som flommet over i nabokommunene. På fest på Inderøy ble folk kasta på dør for å ha prøvd å ta seg ei stripe på do. På Verdal dro de striper på stuebordet på fest på julaften. 

Vår veldig konservative holdning til narkotika er en del av hvorfor jeg kan skrive denne historia såpass lettbeint som jeg gjør. Alle mine venner fra Inderøy på 90-tallet lever i dag. 

Det er ei annen historie på Verdal der mer enn 50 av de som gikk ut ungdomsskolen på 90-tallet i dag er døde enten i overdoser, rus eller ulykker, som de forteller om i dokumentaren I skyggen av oljeeventyret fra 2017. 

Der Rådebank er en såpeserie satt i råneland, var Inderøy på slutten av 90-tallet B-film-versjonen du leide på VHS-sjappa. Verdal igjen, var B-film-versjonen av Fear and Loathing in Las Vegas lager barn med Trainspotting som vokser opp i Requiem for a Dream

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Festivalcampliv med høy sovestilling og Adidas-føring. Foto: Øystein Heggdal

Blitzkrieg

Vold var en stor komponent i ungdomsmiljøet på Innherred på denne tida. Det hadde til alle tider vært voldelige enkeltpersoner som alle frykta på bygdefest, men rånermiljøet industrialiserte volden på et helt nytt vis. 

Miljøet med bilinteressert ungdom oppsto på Verdal etter at bygda fikk 3000 tilflyttere i løpet av noen hektiske år tidlig på 70-tallet. 

Folk fra hele Norge og til dels hele Norden kom til Verdal for å sveise understell til oljeplattformer. Eneste problemet var at de kanskje var bedre på å sveise understell enn de var til å sveise sammen et velfungerende samfunn (se på denne formuleringen, norsklærer Nils Erik). 

Disse folka kom med litt varierende utgangspunkt, fikk så barn som igjen ble tenåringer og tjueåringer utover 90-tallet. 

Natt til 1. mai i 1995 fant disse ungdommene ut at det var på tide å jage politiet fra sentrumsgatene på Verdal. 

For å forsikre seg om at budskapet gikk hjem, tok en av dem og røska opp et kumlokk, klatra opp på panseret på politibilen og kasta gjennom frontruta.  

Omtrent 100 år tidligere gikk det såkalte Verdalsraset, det største kvikkleireraset i moderne tid i Norge. 

Hele bygda er bygd på kvikkleire, og på Verdal på 90-tallet kjentes det alltid ut som om grunnen under deg når som helst kunne svikte og alt plutselig skulle ende i vold og kaos.

Men gjengen fra Inderøy var ikke så mye dårligere heller. For min egen del var dette en periode der et ufattelig hvitglødende sinne manifesterte seg i knuste dører, bulka bildører og blåøyer, både på meg og folk jeg møtte. 

Jeg var sint fordi ambisjonene i bilprosjektet ikke matchet ferdighetene. 

Fordi damer var konstruert av de samme folka bak den tyske Enigma-kodemaskina. 

Fordi jeg og min stemor gikk omtrent like godt overens som israelske nybyggere og de palestinske innehaverne av en 3000 år gammel olivenlund. 

Fordi noen hadde tatt en beslutning over mitt hode om at jeg skulle bli bonde og drive slektsgården videre. En serie med typiske og ikke-typiske problemer for 16-åringer, der altså. 

Andre i denne gjengen sloss fordi det var en kommunikasjonsform de hadde lært av sine foreldre, eller som en fyr sa en gang: «Pappa banka oss hver dag fram til jeg ble gammel nok til å banke ham. Da kom politiet og henta meg.» 

Han sa dette midt på lyse formiddagen, på et kjøpesenter på Verdal, med skrubbsår i panna, brede pupiller og engasjement i stemmen. 

Noen kjente på den forjettede mestringsfølelsen når de sloss. En følelse de ikke kjente på mens de bøyde verb i pluskvamperfektum, eller laga akvareller av hester i formgivningsfag. 

Noen sloss fordi de syntes det var gøy. Noen sloss fordi alle andre gjorde det. Og, dette er faktisk helt sant, men noen sloss faktisk ikke. 

Fysisk styrke og vett vokste heller ikke proporsjonalt i de årene. Vold var en konstant faktor, noe vi snakka om, skrøt av, ble anmeldt for og satt i fengsel for. Det var like mye blind vold som det var dum vold. 

Heldigvis var skadepotensialet noe begrenset, fordi dette stort sett foregikk med to i promille, på tørre never, blant folk som ikke akkurat hadde sitti på en fjelltopp i Japan og lært kampsport. 

Campliv med hippier. Foto: Øystein Heggdal.

Yran

Hver sommer brukte vi å dra på musikkfestivalen Storsjöyran i Østersund. Vel og merke var selve musikk-aspektet ved festivalen underordnet. 

Det var som om de var tidlige på dette med inkludering, og hadde ansatt en musikksjef som var døv og plukka ut artister basert på hvor fin logo de hadde. Fritt etter hukommelsen husker jeg artister som Motörhead, E-Type, Iggy Pop og Dana International.  

Jeg besøkte festivalen minst fem ganger og kan ikke huske noensinne å ha vært inne på selve festivalområdet. Det var campen som gjaldt. 

For å komme seg dit var det tre timer biltur, og vi måtte krysse en landegrense. Det bød på litt hodebry da vi selvsagt måtte smugle med oss hjemmebrent inn i Sverige, noe som for tollerne måtte oppleves som en absolutt mindfuck. 

Det fine med å reise til det store utlandet var at de samme folka fra Steinkjer, Verdal, Inderøy og Levanger som hver helg resten av året sloss innbyrdes, ble allierte blodsbrødre så fort vi kryssa riksgrensa, samlet mot en felles fiende. 

Hvem er svensk?

Et år hadde vi sitti i campen og marinert oss i sprit i dagevis. Folk hadde ikke letta på rompa, med unntak av et par tissepauser i døgnet, siden vi kom. Vi hadde alt vi trengte rundt oss: kaffe på termos, hjemmebrent og ei kasse Dahls Pils (også smugla med fra Norge). 

Det var midt på dagen og en gruppe kjekke, veltrente og velkledde svensker kom forbi campen vår og oppførte seg som kjekke, veltrente og velkledde svensker. 

Jeg hadde et øyeblikks klarhet og skjønte at situasjonen var i ferd med å antenne som en kuwaitisk oljebrønn, og oppmuntret svenskene i mitt mest diplomatisk anlagte tonefall om å dra til HÆLVETTE, og kunne gå og være svenske ovenfor noen andre. Dette var svenskene uenige i, og den glatteste av dem slo meg ned med albuen rett foran resten av campen. 

I det samme rykket det ut en annen svenske som bodde i ei campingvogn rett ved, for å delta i debatten. Samtidig, omtrent 10 meter unna, satt en av mine kompiser som slapp ned ølflaska han sutta på, kasta den tvers over campen og rett i panna på campingvognsvensken, slik at han ble liggende med beina stikkende ut av campingvogna si. 

Hele området eksploderte i tegneserievold, der deltakerne bare er skravert og det stikker ut armer, bein og slagvåpen. På et tidspunkt kom en fyr fra Levanger springende inn i campen, og brølte «Hvem er norsk, hvem er svensk?!», mens han reiv av seg T-skjorta. 

Bileier Lars Bjørn reiste ned og så på vraket av 740´en året etter vi kræsja. Innehaveren av bilskroten som plukka opp vraket på åkeren kunne ikke forstå at noen i bilen ble berga. Foto: Lars Bjørn.

Ut i drømmeland

Det nærmeste jeg var å dø i disse årene var med god margin ute på en åker i Sør-Sverige. 

Det var grålysning og langt borte i øst var sola på vei opp over de paddeflate svenske jordene som omgir innsjøen Väneren. 

Jeg og tre kompiser var på tur ned til et biltreff i Sør-Sverige. Jeg satt i passasjersetet foran, mens to andre lå henslengt og sov i baksetet. 

Vi kjørte fra Inderøy 12 timer tidligere. Med unntak av et kort stopp på svenskegrensa, der tollerne tok fra oss hjemmebrent og en avklaring med svensk trafikkpolis om fartsgrensa var 80 eller 180 kilometer i timen, hadde turen vært begivenhetsløs. 

Det siste jeg husker vi snakka om, var at vi skulle finne oss en campingplass for å sove. Hveteåkre, små røde stugor og enslige trær føyk forbi.

Til den jevne duren av en chiptrimma Volvo B 230 FT begynte tankene å meandere med større og større utslag inntil søvnen omslutta meg og jeg sank ned i drømmeland. Noen minutter senere fulgte han bak rattet meg ut i drømmeland, før vi alle våkna i marerittet. 

Bilen rista som om vi ble angrepet med et trykkluftsborr. Vi hadde kryssa motgående kjørefelt og havna nedi grøfta i 120 kilometer i timen. Alle skreik i et fromt håp om å overdøve ristinga, før det ble helt stille igjen. Bilen traff en stikkvei som gikk på tvers av grøfta og vi tok til lufta.  

Første nedslag var etter 36 meter ut i hveteåkeren. Det er lenger enn noen av oss har hoppa på ski. Bilen tok forlengs saltomortale med oss inni som en menneskelig maracas.

På ett eller annet tidspunkt før bilen falt til ro, fløy jeg ut av den knuste frontruta. Mulig det var jeg som knuste frontruta. Det gjør ikke noe, alt ble uansett knust. 

Det første jeg husker, er at jeg så vidt klarer å stampe meg over kornåkeren, mens jeg ser vennene mine stå, delvis ligge, ved bilen. De ser et forrykt jordtroll komme krabbende, med håret dandert av leire, hveteaks og blod.

«Det var en jævlig fin campingplass du fant», sier jordtrollet, mens blod renner ut av ørene. Vi ler med knekte ribbein mens vi venter på ambulanse – alt i flertall.

Ikke min Mazda, men en liknende Mazda en kompis kjøpte, fordi råne-Volvoen hans ikke var på veien. Vi kjørte overraskende mye Mazda en periode. Foto: Øystein Heggdal.

Fram og tilbake og like langt

Hvordan endte så denne perioden? For min egen del fizzla det i grunn ut omtrent det året jeg gikk ut av videregående.

Planen var å få råne-Volvoen på veien til jeg ble 18, men det rakk jeg ikke. For store ambisjoner, litt for lite evner. 

I mellomtida kjøpte jeg meg en gammel Mazda 323 som var lappa sammen av x-antall biler. Den var egentlig rød, men hadde en gul framskjerm, lilla bakluke og når jeg bikka 120 med den, spratt bakluka opp. Jeg kjørte av veien med den fire ganger på ei uke og det var umulig å ødelegge den. 

Japanske ingeniører hadde smidd denne bilen av Hattori Hanzo-sverd og grunnstoffer de fant ved Ground Zero i Hiroshima. Jeg innså det var mye mer gøy å ha en bil en kunne gi faen i og herje med, enn å stå og gnukke på felger og lakk på en bil som aldri ble ferdig. 

Men Volvoen ble faktisk ferdig og vi ragga rundt med den i russetida, før jeg solgte den da jeg dro i militæret i slutten av juli. Den hadde blitt en slags anakronisme. Så fort drømmen ble virkelig, var det på tide å våkne. Om en egentlig ønsker seg bort, er det noe kontraproduktivt å bruke bilen til å kjøre fram og tilbake i gatene på Innherred. 

Og det hvitglødende sinne som jeg hadde følt på fizzla også ut. Om jeg, av dramaturgiske hensyn, skal ordne historien på et klart og enkelt vis og koke alt ned til en hendelse vil jeg si mitt sinne forlot kroppen på Roskilde året etterpå, da en svenske viste meg ølkorktrikset sitt. 

Trikset med ølkorker

Jeg som for lengst hadde definert meg vekk fra hippiene, dro som ved en skjebnens ironi ned til Europas største hippie-festival, og campet sammen med folk jeg bare noen år tidligere ville kalt hippier (en av dem, Erling, kom opp med begrepet Auton Blitzkrieg Battalions i et nedlatende avisinnlegg om oss). Jeg ble også venn med den største erke-hippien av dem alle: Nakensvensken. Det var ingen mellomting og det var et lett valg.

En morgen satt vi og drakk karsk (smugla selvsagt hjemmebrent til Danmark) og spilte Steinkjer-bandet Hat sitt album Oppstopparnassi, til naboene trodde de måtte klore av seg ørene. Plutselig kom en naken svenske springende forbi. Dette ville vi se mer av og sprang etter. 

Svensken hadde tatoveringer som så ut som noen hadde skribla ned på ham åndsfraværende mens de snakka i telefonen, dreads som hadde oppstått på grunn av dårlig hygiene, og han var møkkete som om han hadde tatt opp potet i dagevis. Men glad. Så glad. 

Kristian*, som det viste seg at han het, spurte oss om vi ville se ølkorktrikset hans. Vi nikket ivrig. 

Han satte seg ned, bretta bakover forhuden, plukka opp fire ølkorker fra bakken, la dem på kukhodet, og bretta forhuden over igjen. 

Det var som om noen hadde droppa klasebomber i et minefelt i hodet mitt. Jeg lo til jeg ikke fikk puste. Jeg lo til det ikke var latter igjen. Jeg lo så det slo ut på Richters skala. 

Ved å fange ølkorker med forhuden sin, hadde Kristian lært meg en av de viktigste lærdommene i livet: gi faen. En trenger ikke bære hele verden på sine skuldre. Det løser seg. Og verden var plutselig ikke så svart/hvit og binær lenger. 

Nakensvensken demonstrerer sitt korktriks. Foto: Øystein Heggdal.

I vater igjen

I spriten, volden, musikken og i de høye hastighetene fant vi et fellesskap. I bilene fant vi prosjekter som var helt og holdent vårt eget – fullstendig frikoblet de voksne sin verden. 

På det beste var vi selvstendige og ekstremt praktiske ungdommer som jobba ubegripelig målretta. På vårt verste var vi hooligans på hjul som holdt folk våkne på natta, som skremte folk fra å dra på bygdefest, og som var en hårsbredd unna å ta våre egne og andres liv i trafikken. 

I dag er disse gutta, meg selv inkludert, overraskende oppegående medlemmer av samfunnet: Skattebetalere, fotballsupportere, fedre og troll i kommentarfelt. 

Men fortsatt, når jeg er alene i bilen og Spotifys uransakelige lister setter på noe basstung, bleika hår og autotune-skit fra 90-tallet, er det vanskelig å unngå at knokene hvitner rundt rattet, og at høyrefoten går i vater.

*Nakensvensken er anonymisert da han ikke var mulig å oppdrive.

Teksten er redigert av Ida Madsen Hestman og Camilla Holm.

For mer kommende gonzo-stoff, flanerier og meninger, følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

3 thoughts on “Rånere, hippier og dunken i oppvaskmaskina: En gonzonovelle om rånekultur på bygda

  1. Veldig gjenkjennelig for en Inntrønder dette :-). Kan berolige med at det var veldig likt på 80-tallet også, bortsett fra musikken – som var bedre 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA