Gaspar Noé til TBA:  – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens

Før var den filmaktuelle regi-legenden aldri redd for å dø. Så skjedde det noe som skulle snu opp ned på både synet på livet og på filmskapingen.

– Det som er morsomt å tenke på, er at da jeg festet på mitt hardeste, var jeg aldri redd for å dø. Og jeg kunne ha de verste nedetidene etter å ha vært fullstendig hammered. Det var første verdenskrig i hodet mitt, forteller han.

– Men det som bekymra meg mest, var hvordan familien min ville ta vare på alt det jeg etterlot meg etter min død, og hvordan kjæresten min ville ta seg av dvd-samlinga mi, og filmplakat-samlinga… Jeg var kun redd for å dø fordi jeg hadde ting å ta vare på. Du vil ikke at folk som ikke har peiling på hvordan de skal behandle sakene mine, skal sitte igjen med ansvaret for sakene dine. Så du kan si at det reddet meg fra å ta overdose. At jeg passet litt mer på.

Det er ikke den samme Gaspar Noé som prater gjennom skjermen i dag som for noen år tilbake. Ting skjer når tida flyr, som man sier. Og ting har skjedd med en skrott som har begynt å nærme seg 60 år. Også den aldrende punk-regissøren har blitt prega av Covid, men han har også vært utsatt for en alvorlig hendelse som skulle spille inn på både hans syn på tilværelsen – og sin videre retning som filmskaper. 

Parallell mellom demens og rusbruk

I sin siste film, kinoaktuelle Vortex, er det plutselig ikke lenger unge mennesker som ruser seg og tester grenser, som står i sentrum av fortellingen.  

– Hovedkarakterene i filmen er 80 år, ler han.

– Min fanbase som kommer for å se filmene mine, er ofte mellom 15 og 25 år. Men denne filmen dealer med en tematikk som du kan si er beslekta med rusmidler: Å være dement. Det er en parallell der til det å være kjemisk overlastet.  

Vortex skildrer hverdagen til et eldre ektepar i Paris, med Dario Argento og der kona, spilt av Françoise Lebrun, lider av Alzheimers. 

– «Time destroys everything» heter det i store bokstaver på slutten av filmen din, Irreversible. Er «Vortex» en videre kommentar til dette utsagnet? 

–  Det vil jeg si, ja. Og hvis du vil ha det i form av et konkret sitat, ville det vært «Life erases itself permanently» («Livet utsletter seg selv permanent»). Filmen skildrer jo død, og videre hvordan avtrykkene etter disse to menneskene i leiligheten også dør og forsvinner. Bildene av dem, minnene de har – fra krangler til lyspunkter – forsvinner med deres bortgang. Det er som om livet og verden bare fortsetter videre. Litt sånn som når du leser en bok, og du ikke lenger husker hva som stod på side 3, når du har kommet til side 100. 

LES OGSÅ: Vibeke Løkkeberg under utdeling av Amandapris: – Mennene kupper norsk filmbransje

– Lærte meg å være ydmyk

Hvorfor Gaspar Noe har brått blitt så brått opptatt av død og eksistensialisme, framfor det flyktige livet, handler også om at han har hatt noen dødsfall i nær omkrets for ikke så lang tid tilbake. 

– Det har rammet folk som var veldig nær meg og folk som har vært mine mentorer. Det har vært forferdelig. Ikke minst det å se deres barn deale med det. Samtidig, var jeg i en veldig liknende «state of mind» før jeg altså lagde denne filmen.  

For litt over et år tilbake, fikk nemlig regissøren hjerneblødning mens han var på pub.

– Hvordan har det påvirket deg siden, både i ditt eget liv og når du lager film? 

– Det lærte meg å være ydmyk. Etter det skjedde, slutta jeg å røyke. Jeg gjør det sjeldent, men jeg har ikke tatt noen kjemiske rusmidler de siste to årene. Jeg unngår vodka. Drikker bare vin og øl.  Han ler høyt av det hele.  

– Jeg brukte heller en masse tid på å se filmer i stedet for å ruse meg og danse rundt på klubber og møte folk jeg ikke kunne huske noe av dagen etter. Før dro jeg ut hver bidige kveld, hele uka. Jeg hadde masse visittkort med telefonnumre utover hele sofaen min, jeg ante ikke hvem noen av dem var: «Who the fuck is this?», sier han og gjør en Gaspar i bakrus-parodi som prøver å fokusere på liten tekst på lite kort.

Litt samme reaksjon hadde han visstnok da han møtte rapperen A$ap Rocky, kan han informere:

– Han brukte samme location fra Enter the Void i sin musikkvideo for å gjenskape samme scener som i filmen. En gang var jeg på en fest i forbindelse med Paris fashion week, og så møtte jeg ham plutselig der, og ante ikke hvem han var.

– Hva synes du om at unge rappere namedropper deg i låtene sine da?

– Hvem er disse folka? Jeg har møtt Kanye West også. Alle kan bli inspirert av arbeidet ditt, og selv har jeg jo også kopiert av folk jeg har blitt inspirert av.

I det siste har inspirasjonen vært fra gamle blu-rays:

– Og under Covid ble jeg sittende hjemme og se på gamle japanske melodramaer på blu-ray, i stedet for å dra ut. Det har vært mye død rundt meg de siste to årene, men det var også mye fint i det å gjenoppdage min fascinasjon for film igjen, som jeg hadde som barn og som jeg hadde mistet litt.

LES OGSÅ: Dette er årets merkeligste film

– Hva har skjedd med filmstilen din etter at du endret livsstil ?

– Hvis du ser på Love, Enter the Void, og Climax, så handler alle de filmene om ungdommer i starten av 20-årene som er i ferd med å utforske og eksperimentere med sex og rusmidler, og danse på klubber. Men jeg kunne ikke laget enda en film om den generasjonen. Jeg har tilhørt den generasjonen før, men den er ikke min nå lenger. Jeg er 58 år! 

Latteren sitter løst igjen over internett, og smitter til tross for den lange avstanden. Men han blir fort alvorlig igjen: 

– Jeg ville også studere foreldregenerasjonen min. Jeg ville lage en seriøs film. Jeg har aldri laget en seriøs film før i mitt liv. Jeg har gjort noe som er litt seriøst, prøve å lage noe som handler om livet. Jeg ville gjøre en respektfull film om en veldig dramatisk situasjon. 

Og med Alzheimer blir det verre og verre for hver dag, påpeker han: 

– Jeg har vært i flere situasjoner der jeg har sett venner som har vært grepet av redsel, frykt og terror når de har vært på drugs. Men når du ser folk som virkelig har fått Alzheimer, så er det ingen vei tilbake. Og de som er rammet av det, synes kanskje ikke synd på seg selv, men du synes synd på dem.  

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

– Mesterregissør Dario Argento spiller en av to hovedroller i filmen. Hva er det ved ham som gjorde at du ville jobbe med ham? 

– Jeg ville jobbe med ham fordi han var så karismatisk karakter. Jeg kunne Ikke komme på noen som var mer karismatisk enn ham, som passet bedre i den rollen. Og han improviserer all dialog på settet.

– Filmen er også ganske prega av spontanitet. Hvordan gikk det å filme det hele i praksis, med bruk av split screens og lange tagninger? 

– Når man vet om kameraenes posisjoner, går det enklere enn man tror. Vi begynte å scenen mens kameraene stod på. Og testfilmet med det på. Så gjorde vil flere tagninger. Dario gjør sjeldent mer enn en og to takes, så han var litt vanskeligere å be om en ekstra tagning. Jeg måtte si «come on! Bare et til!», ler han. 

– Men hva er greia med split screens? 

– Under covid har vi blitt så vant med dette med split screen i møter over zoom. Det er blitt et slags språk vi har blitt vant med. Det er blitt del av dagliglivet. Men konseptet er emosjonelt veldig tydelig: Du trenger ikke forklare hvorfor, det er veldig tydelig at de er et par som bor under samme tak og deler samme leilighet og seng, men de deler ikke samme perspektiver. De er fysisk på samme plass, og nære hverandre, men mentalt er de totalt disconnected.  

– Er du ferdig med den gamle Gaspar Noés stilisme? Er gamle Gaspar ferdig? 

– Gamle Gaspar Noe er oppe i himmelen, ler han. 

– Nei, men det er bare det at noen ganger så vil du filme livet, og andre ganger vil du filme det som skjer oppi hjernen. Jeg er ferdig med å filme oppi hjernen min, nå vil jeg filme livet! Forresten, hvilken rapper er det jeg må sjekke ut nå?

LES OGSÅ: Jonis Josefs Kasko: Den kjedelige A4-jobben har blitt TV-serie og den er faktisk ikke så verst

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka