Omar Sheriff: Salmalaks i Karpedammen

Karpes siste utgivelse Omar Sheriff har fått fyr på debatten om norskhet ved å spille på felles kulturelle referanser, men også ved å skape nye gjennom musikken.

De hylles for å integrere diaspora-identiteten enda bedre i det musikalske uttrykket. Samtalene som har oppstått i kjølvannet av EP’en Omar Sheriff eksemplifiserer hvor presist pop-duoen treffer med tekst og tone. Fra Yohan Shanmugaratnams tankevekkende kommentar, til en stor debatt om norskhet med innlegg fra Ahmed Fawad Ashraf i Avisa Oslo, til Maja Sojtaric i Nordlys i Tromsø, og så kringkasta til de millioner av norske hjem i Debatten på NRK.

Helt siden starten av karriera har duoen harselert og diskutert med den norske identiteten – og minoritetsperspektivet som del av den. På sitt mest geniale har Chirag og Magdi evnet å snakke direkte til det brede lag av det norske folk, på tvers av kjønn og bakgrunn, gjennom å spille på felles kulturelle referanser og erfaringer, men også ved å skape nye, felles referanser.

Salmalaks i ny drakt

Omar Sheriff-sporet Salmalaks er et godt eksempel på en referanse som får større mening i Karpes behandling av det. Kanskje særlig fordi det er et ord som gjentas mye, men ordet gjenintroduseres også som et begrep man fra før har egne assosiasjoner til. Her gis salmalaksen en ny innpakning gjennom melodi og intonasjon. Salmalaksen blir «desi-salmalaks»:

«Legger hjertet mitt i kaldt vann/ Salmalaks/ Legger hjertet mitt i iskaldt vann/ Salmalaks».

Den metaforiske finta nikker til deres bevisste måte å bruke mat som et bilde på noe mer enn det å være kald. I likhet med tidligere matmetaforer som «Du har biff i magen, jeg har kikerter og naanbrød», brukes for å kode det å være ikke-hvit norsk, satt opp mot hvit norsk, i låta Vestkantsvartinga, oppleves det også lite tilfeldig at Karpe snakker spesifikt om salmalaks her.

Det er ikke bare alminnelig oppdrettslaks det er snakk om, men nettopp denne «nasjonalhelligdommen», den som koster det dobbelte av normal laks, har fancy innpakning – og ødelegger miljøet.

Det er heller ikke første gang Chirag har brukt nettopp fisk og hvor den kjøpes som klassemarkør. På Sas Plus/Sas Pussy rapper han at «nå er klassesviket mitt i fiskedisken tydelig». Det går ikke i Lidl, nei: «Jeg er på Meny/ Jeg er på Jacobs/ Fuck Kiwi».

Ordtegnet salmalaks er det både doble og triple bunner. Ikke bare synger Chirag om hjertet sitt på samme måte som en salmalaks rett før den skal avlives – og må da legges i kaldt vann på to grader for å holdes så fersk som mulig.

Men så kan en jo lure på om Salmalaksen er av så mye bedre kvalitet enn annen laks, når kjøkkensjefen og medeier i Maaemo, Esben Holmboe Bang påpeker følgende i intervju med Dagbladet: «Salmalaks er standard, forferdelig oppdrettslaks. Det er ingen forskjell, bortsett fra at den er firkantet, pakket «pent» inn og priset høyere. Folk tror det er et luksusprodukt, men det er en ren og skjær bløff.»

LES OGSÅ: Melafestivalen 20 år: – Man skapte noe som Oslo mangla

Norsk stolthet

Det får meg til å tenke på norske stoltheten/naiviteten som idé. Karpe driver kronisk gjøgling med norskhet, ved å peke på ideer og holdninger som den norske ideen om kvalitet og om ting vi har særlig sterke meninger om: «Kvalitetsmat» som biff – eller salmalaks, men som også kan være konstruerte.

Her kan den også sees som et bilde på denne evig pågående, og nå gjenoppblussede diskusjonen om hva det innebærer å være «norsk nok». Når jeg leser en sak fra 2019, der «Salma-sjefen» skryter av at SALMA® -produktene «Salma Smoked» og «Salma Taco», kunne du lett overbevist meg om at dette var henta rett ut av Karpes egen ord-generator (og som sikkert også finnes der inne et sted i dette ombygde slottet de har i Skien).

Salmalaksen er bare et av flere eksempler på det som er kjernen i Karpes raplyrikk, og som de har gjort hele veien: Å flippe på ord og fraser som betyr mer enn bare ordas direkte betydning. Ord som i kraft av seg selv er større og lagvise.

Fordi det er knytta til noe som ofte både har en direkte assosiasjon, rent sanselig, og som samtidig gjerne indirekte, peker på noe kulturelt. Og i det at man i visshet i om at man opplever referansen som felles, allmenn, er det som orda blir større. Som Chirag harselerer i Iboprofen:

Jeg kan alt det der til punkt og prikke/ Rett i sletti/ Alt, alle setting/ alle koder alle rom/ Pepperkake, Pappadum/ Hero Honda/ Vroom Vroom yeah

Karpe – Ibuprofen

Den ertende tonen blir bare tydeligere av at han bevisst snakker med karikert aksent og uttaler orda «feil».

Parallelt med at Karpe kronisk har tematisert «det norske» i tekstene, har de tatt flere reiser – både musikalsk, språklig og klassemessig. Selve klassereisen er tydeligst tematisert i SAS plus/ SAS Pussy. Der konfronteres blandingsidentiteten, og referanseapparatet er like omfattende her som på siste utgivelse: Man har kanskje tenkt at vi trengte bare skjønne norske referanser for å skjønne Karpe, men det er vel heller ikke tilfellet.

Fra start har de tematisert den multikulturelle identiteten, gjennom å snakke om identitet både direkte og indirekte. Den norske identiteten er det som står på spill, i sammenheng med det multikulturelle.

Med Omar Sheriff går Karpe lengre ved å også spille mer på sin ikke-norske identitet rent musikalsk. Ved å implementere referanser fra sine multikulturelle bakgrunn inn i det norske – og claimer det som norsk, og snakker om det som norsk, gjør Karpe det samme som enhver person som har utøvet definisjonsmakt over språket i en samtale, ved en institusjon eller i et miljø, på selvfølgelig vis.

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Jokke, Raja og Pink Floyd

Chirag har adressert dette før:

Det er Abid Raja-syndromet, liksom, hvis du får et brev fra en eller institusjon som heter «Nasjonal», så er det en viss type pakkiser, og jeg kan si det, for jeg er en del av dem, som møter opp. De føler «dette er en sjanse til å definere noe, nå får vi makt». Det er en hevn for alle de årene hvor tonen har vært «hæ?? Har du ikke hørt på Jokke eller Pink Floyd??» Nei, jeg har ikke det, og drømmen blir at du blir en del av den bagen, at noen kan lene seg over et annet bord et eller annet sted og si «Hæ, har du ikke hørt den Karpe-låta? Da er du utafor samfunnet». Det er liksom hevnen vår.

Chirag Rashmikant Patel til Jazznytt

Karpe gjør akkurat dette. Først ved å bruke ord som for noen kan oppleves fremmed i en ikke-fremmedgjørende kontekst, og dernest også musikalsk: Nært og fjernt på samme tid, men aller mest nært. Fordi utgangspunktet alltid er noe som oppleves kjent for oss, enten i det språklige, i det musikalske, eller i referansene. Men hva som oppleves kjent og nært, er hele tiden i utvikling.

Den retninga Karpe har beveget seg, har fått stadig flere språklige og musikalske konsekvenser for dem selv. Arabiske og desi-kulturelle referanser hører du også i SAS Plus/SAS Pussy. Men det er først på Omar Sheriff at de integrerer det så eksplisitt musikalsk. Det er nå de tar utgangspunkt i en arabisk klassiker, tunisiske Sidi Mansour, som danner skjelettet til det som i dag er publikums-favoritten PAF.no.

LES OGSÅ: Fjerde sesong av det sosialrealistiske gangsterdramaet Top Boy fortsetter å skildre en del av samfunnet som er underkommunisert på film, TV, og generelt i kulturen

Nært og fjern deg

At Karpe har integrert flere ikke-vestlige kulturelle referanser i sin musikk nå, må også sees i kontekst av at det er også skjedd et skifte som har gjort kulturuttrykk stadig mer globalisert, både internasjonalt og her hjemme.

Stadig flere benytter seg av andre musikkstiler fra ikke-vestlige land inn i det vestlige. Dette skjer i takt med en mer politisk korrekt oppvåkning og bevissthet, minkende rasistiske holdninger og latterliggjøring av språk og aksenter fra ikke-vestlige land og kanskje særlig holdningen til arabisk.

Det å blande ulike kulturuttrykk har ikke alltid vært like velkommen, men latterliggjort, ignorert og marginalisert. Mange sjangre og uttrykk som lenge har vært neglisjert i Norge, og fortsatt er det, har etter hvert fått vekket mer interesse, som musikk fra ikke-vestlige land.

Dette skiftet skjer takket være digitalisering av musikk, og at strømmetjenester har bidratt til økt grad av såkalt glokalisering: Man tar til seg et globalt fenomen, noe som oppleves fjernt, tilpasser det miljøet man er i, og danner nye kulturelle hybrider. 

Rap er kanskje det beste eksempelet i norsk kontekst. En sjanger som har gått fra å ha vært fremmed, fjern og neglisjert – til å være så integrert, og oppleves så naturlig i dag, at det i mange tilfeller omtales som heimstaddikting. Det er noe Petter Dyndahl peker på i sin artikkel om konstruksjon av glokal identitet i hiphop og rap i antologien Hip hop i Skandinavien.

Digitaliseringa i musikkbransjen har også ført til et maktskifte. Skjevhetene som har prega musikkmarkedet, har endrert seg. Vi ser en mer likestilt utvikling, ved at digitalisering og billigere måter å produsere og distribuerte musikk på, har forskjøvet maktstrukturene.

Og stadig flere artister har flerkulturell bakgrunn, og er fra land og kontinenter som tidligere har hatt større vanskeligheter med å spille inn og distribuere musikk fysisk rundt i verden. Dermed kommer også musikken naturlig nok nærmere hverandre. Og fra flere hold gjennom glokalisering av kjente sjangre i møte med ny kulturell setting, enklere introdusering av mer ukjente sjangre, samtidig som sjangrene begår crossover og hybridisering.

Karpes siste tilskudd illustrerer tydelig at nå er det endelig ok for den gemene hop at flere ikke-vestlige sjangre glokaliseres til den norske identiteten. Som Chirag sier i Kenya (Live from DY Patil Stadium, Mumbai ): «Ingen i Aftenposten vet hva Sheriff sa her nå/ For jeg har vært tolk i landet dems i førti fuckin’ år». Nå er vi kommet så langt i samfunnsutviklinga at det er ikke lenger er, eller trenger være hans jobb å være Google translate for folk som ikke prøver å følge med og/eller ikke prøver å forstå. Ikke-vestlige kulturuttrykk er jo integrert i vår samtidskultur like mye som norske dialekter.

Måten Karpe selvfølgelig glokaliserer ikke-vestlig musikk og aksenter på, treffer både diaspora-nordmenn og majoritetsnordmenn med fornyet kraft idet de slutter med oversettinga for den litt satte lytteren, den konforme «Aftenposten-journalisten/leseren» som ikke følger mer med på kulturlivet enn han må.

Ved å gi slipp på å gjøre denne bjørnetjenesten på overtid, ved å la visse ting stå uforklart/«internt», blir det også tydelig hvordan det interne kan være inkluderende. Finnes det noe mer spennende i kunst enn følelsen av å støte på en dør som står på gløtt, og som du får lov til å åpne inn til noe du ikke helt forstår ved første øyekast? Som oppleves nært og fjernt på samme tid?

LES OGSÅ: Øya-aktuelle Little Simz på Roskilde: En maktdemonstrasjon

Koder i musikken

En av de tingene som er slående med Karpe, er at folk trykker dem mer til sitt bryst jo flere koder de putter inn i musikken sin. Sier det kanskje noe om at vi har vært litt underernært på dette i mainstream-kulturen? Dette som også er typisk norsk: At det som er snålt er spennende. Og dette behovet for å oppleve noe med litt tyggemotstand, noe man kan bli litt fornøyd av å knekke koden til, er jo et ganske allment behov.

Så er det jo virkelig på overtid at det norske folk burde vært komfortable med innføring av ikke-vestlige uttrykk i det norske uttrykket. Det å spille på det ikke-norske som del av det norske, i aksenter og språk, er jo gjort før. Av flere. Ser du til samtidslitteraturen, ser du en tendens som har pågått en stund fra Zeshan Shakar, til Maria Navarro Skaranger, til Gulraiz Sharif. Og i musikken har vi eksempelvis Snow Boyz som har gjort aksent og vokabular til sitt varemerke. Eller Admiral P som ble latterliggjort for sin aksent, fordi vi ikke trodde man kunne være født i Zambia og se hvit ut.

Men den første jeg tenkte på da jeg så at så mange nå hyllet Karpe for sin diaspora-pop, av mange skrevet om som om dette var noe helt nytt, var Deepika. Norske Deepika, aka Deeyah Khan, var ute med «diaspora-pop» allerede på 90-tallet. Først på norsk, så slo hun over til engelsk og fikk mer hiphop i uttrykket på det selvtitulerte albumet Deepika 1996.

Hun mottok Scheiblers Legats hederspris «for å ha bygget bro mellom ulike kulturer». Og så måtte hun flykte til England etter mye hets fra konservative menn. Har vi glemt det? Eller er «vi» i fornektelse fortsatt fordi vi (pinlig nok) bare ikke var klare for det enda?

Parallelt med Deepika kan man se på historier om musikere fra jazz og folkemusikkfeltet som Kouame Sereba, Solo Cissokho (Frå Senegal til Setesdal er et sentralt album), Garbareks samarbeid med indiske musikere, og store deler av Knut Reiersruds virke (som også spilte med Deepika, og det gjorde forresten også Tommy Tee). Og Harpreet Bansal, som Karpe samarbeider med på Omar Sheriff, har lengre røtter i Norge til diaspora-musikere.

LES OGSÅ: Markedsliberalismens amerikanske drøm har spilt fallitt. Men selv i et USA uten fremtid, finnes troen på fellesskapet i de marginaliserte miljøene. Sean Baker viser vei

Blanding er sivilisasjon

Diasporaen har gradvis fått en tydeligere stemme og identitet. Og vi hvite integreres i takt med den utviklinga – også ideene om oss, om identitet. For å parafrasere Tariq Ali, da jeg intervjuet ham under Melafestivalen for ti år siden, året etter Utøya-terroren: «Den beste responsen på hvit overlegenhet er å vise at det er dette som er sivilisasjon: å blande seg med hverandre, å ikke være isolert. Det eksisterer ikke noe slikt som ren kultur.» Den norske julefeiringa er jo et resultat av dette. Og hvem veit, kanskje pepperkake-pappadum kan bli en ny-klassisk kakesort til årets jul?

I dag kan vi se frem mot tusener av nordmenn i Oslo Spektrum ganger ti synge med på arabisk til Sidi Mansour i ny forkledning som PAF.no. Litt som når salmalaksen får ny desi-innpakning.

Er det noe musikk handler om så er det jo vitterlig estetikken. Men enda viktigere, handler vår opplevelse av mening om kontekst. Og det er vel like mye det at vi lytter mer til musikk og flere sjangre, som også gjør at vi i større grad kan være åpne for, og kjenne tilhørighet til flere steder, konsepter og ideer. Men ikke uten at det kobles.

Det at noe har en tilhørighet et sted, blir både relevant og irrelevant. Men det er globalt mer enn noen gang før. Karpes Omar Sheriff bekrefter at ideene om tilhørighet, om ulike konsepter som identitet, også skjer i Norge.

«Men ingen ser ut som oss på pengene ennå», synger Karpe. Og det er jo helt riktig, for ingen av oss ser ut som en torsk, som Gokstadskipet, ei heller redningsskøyta RS 14 «Stavanger» – med mindre du har tatovert det i trynet (eller heter S1sqo og holder deg til gamle sedler med Sigrid Undset på). Men ingen bryr seg om hva som er motivet på pengene nå, for ingen sjapper tar cash lenger. Majoriteten som følger med på utviklingen tapper kortet i fiskedisken, og ser fremover, mot en mer åpen horisont.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka