Anna Of The North gjør det beste ut av et noe ugunstig spilletidspunkt

Foto: George Ofori

 

ANMELDELSE: Hjulpet av sol, blide publikummere og som Beatles synger det – med litt hjelp fra sine venner – får Anna Of The North omsider pikniken i parken opp på beina.

7/10 

Konsert: Anna Of The North, Piknik i Parken 18.juni 2022

Det er Oslofestivalens Piknik i Parkens siste dag. Idet lørdagssola ser ut til å gjøre alvor av værmeldingas lovnad om opphold og varme etter en regntung fredag, inntar norske Anna Lotterud aka Anna Of The North, scenen med sitt firemannsband.

Vel vitende om at hun har noen venner i publikum, ber hun dem om å mønstre foran scenen for litt moralsk støtte: «Hvis ikke dere er der for meg, hvem er det da?» sier hun med et trist mine. Hun gestikulerer for å signalisere at det sittende publikummet – som bokstavelig talt har piknik i parken, som ironisk nok jo også er konseptet til festivalen – også må reiser seg for å ta litt mer del i konserten.

Reasons framføres med gjestevokalist, synthspiller og gitarist Andreas. De to utgjør en duo som absolutt kunne sunget mer live sammen med sine komplimenterende stemmer. Det er noe lavmælt og behagelig over denne låta mens sola breier seg ut over Sofienbergparken.

Baby serveres vi en neddempet versjon som fokuserer mye på Annas vokal og den rike gitaren. Etter hvert backes hun på vokalen, og vokaleffektene kommer til sin rett – dog over et svært pratsomt publikum. I forkant har hun inviterert publikum med på allsang i endepartiet på låta med ordene «Don’t fight it, baby hold tight». Forsøket er nok av det litt magre slaget fra Pip-publikummet, men som med konserten forøvrig, kommer det seg veldig etterhvert.

LES OGSÅ: «Brått kjennes det som om det ikke regner lenger i Bergen»: Sondre Lerche på Bergenfest

Foto: George Ofori

Mørk dansegulvstemning

Shotgun er neste ut – låta som ble mye avspilt etter at den figurerte på vårens utgave av Hver Gang Vi Møtes: En klar publikumsfavoritt, og det at vokalen backes av et barnekor gjør den svært allsangsvennlig. Her begynner hendene å veive i sola, mens en stadig mer engasjerende Anna benytter hele scenen.

Tjukke 80-tallsgitarstrenger innleder Annas favorittlåt, Leaning On Myself, og gir umiddelbare nikk til landskapsscener i Twin Peaks. Det er en låt om selvhevdelse og å bygge seg selv opp igjen etter en vanskelig periode. Denne fremføres kanskje ikke med like stor overbevisning som låta trenger, men en engasjert gitarist og god scenemiks av musikken redder inn mye av dette.

Låta Sway starter rolig og relativt akustisk. Undertegnede er litt usikker på om dette er beste inngang til en låt som er mettet med tekstur og sentimentale, store lyder – men heldigvis får vi Sway i sin fulle versjon ca 45 sekunder uti låta med hele bandet, og attpåtil et sluttparti som fremkaller mørk dansegulvstemning. Anna danser rundt og koser seg tydelig nå, og konsertens dramaturgi når et klimaks.

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Foto: George Ofori

Smittsom energi

Den nye låta Meteorite kickes i gang på sitt sedvanlige sommerlige vis, med plystring og en munter trommebeat, og rytmen setter i gang dansefoten igjen i publikum. Det er en kul låt, men bærer også preg av at den ikke har blitt innøvd så mye – noe Anna også innrømmer. Den kommer også uten Gus Dapperton selv, men gjennomføres med sjarm.

80-talls funken fortsettes på anklagende vis med Time To Get Over It, en låt med litt tamme verspartier, men løfter seg betraktelig i refrenget. Fra samme album, Dreamgirl fra 2019, serveres Playing Games. Ikke den sterkeste oppvisningen på denne, rent vokalmessig, men det er en smittsom energi i den som gir store pluss i boka hos publikum.

LES OGSÅ: Raptunge tunger fra det langstrakte Norges lunger: Dette hører vi på nå

The Dreamer, en låt fra Annas eldre katalog, gjør seg veldig godt liv med klapping fra publikum og et oppbyggende trommeparti, og stadig mer energi i gitarene. Denne låta spiller på styrkene til alle i bandet, og passer ypperlig til dagkonsertformatet.

My Love lykkes enda bedre i sitt allsangforsøk, og spesielt barna i publikum er helt med på «sha-la-la» når refrenget pumper ut for fullt. Lovers, er en ny tydelig publikumsfavoritt, før finalelåta Fire. Det slår meg at jeg faktisk har glemt at hun har lagd denne også – så stor har katalogen til artisten blitt. Fire er mektig i refrenget og får hele publikum med på backing, selv om Anna virker litt sliten etter nær en time med dansing, godt scenetekke og publikumsfrieri. Hun tar takkerunden til bandet og teknikere, før siste runde med refrenget til Fire kjøres utover gressplenen i parken, og med det runder «Nordens Anna» av så varmt som hun kan.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.