Med ambisiøse Elvis viser Baz Luhrmann at han er best på stil over substans. Heldigvis har filmen en sterk hovedrolleinnehaver i Austin Butler. 

ANMELDELSE: Filmen om Elvis Presley har berøringsangst når det kommer til skildringer som setter musikeren i et negativt lys.

6/10

Elvis (Regi: Baz Luhrmann)

Biografiske filmer om kjente artister som Bohemian Rhapsody og Rocket Man ga Hollywood blod på tann. Selvfølgelig måtte det også komme en ny film om kongen og ikonet Elvis Presley. 

Australske Baz Luhrmann er kjent for sin maksimalisme og sitt storfilmformat, med filmer som Romeo + Juliet, Moulin Rouge! og The Great Gatsby på CV-en, men nå har han laget sin første film på nesten et tiår.

Det er et spenstig utgangspunkt, da Elvis var en av de mest eksplosive artistene som har eksistert, kjent for sin seksuelle dynamikk som både begeistret og sjokkerte, da han kom i rampelyset på 50-tallet. 

Luhrmanns Elvis er utvilsomt en historie om både familie, suksess og tragedie. Sentrert rundt forholdet mellom Elvis (Austin Butler) og hans manager Tom «The Colonel» Parker (Tom Hanks), fortelles historien om Elvis’ tidlige år i Memphis, til hans brå slutt på livet i en alder av 42 år.  

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Foto: SF Norge

Litt overalt 

Det er en ambisiøs mengde historikk dette energiske portrettet av Elvis forsøker å fortelle. Ofte sitter igjen med en følelse av at filmen hopper over de vanskeligste tingene å fortelle om ikonet, og et kritisk blikk ser ut til å være fraværende.

Fortalt fra perspektivet til manager Tom Parker, kan filmen beskrives som et overdådig, lidenskapelig og oppblåst blikk på det utsvevende livet til musikeren. Den har et øye for det musikalske og ekstravagante mest av alt.

I starten forteller Parker at han skapte Elvis. Filmen bruker deretter scene etter scene på å fordømme mannen som lot seg korrumpere av lukta av penger.

Tom Hanks har de siste årene med filmer som Finch og News of The World blitt en perfekt typecastet pappa/onkel-figur, så på papiret var det nok spennende med ham i rollen som en fascinerende og avgjørende person i livet til Elvis.

Men bak et imponerende lag med proteser og sminke klarer man ikke det kompliserte forholdet mellom de to å utfolde seg noe særlig. Karakteren Parker i seg selv fremstår som en utdatert karikatur. Det eneste som redder karakteren er bruken av ham som filmens fortellerstemme, som også får fram det guddommelige og myteaktige fokuset omkring Elvis, og hva Parker så i den unge gutten. 

LES OGSÅ: Ingen kjære mor: Hvordan fremstilles arbeiderklassens mødre i seriene Top Boy og Euphoria ?

Foto: SF Norge

Berøringsangst

Luhrmann har berøringsangst når det kommer til skildringer som setter musikeren i et negativt lys. Det er noen flaue øyeblikk, som når Elvis i en alder av 23-24 år dater en tenåring, som viser seg å være Priscilla Presley (Olivia DeJonge) – og som vi vet møtte ham da hun bare var 14 år. En alvorlig svakhet er det at man ikke tør problematisere dette, og samtidig heller ikke etablere noe realistisk forhold mellom de to, til tross for at de hadde både ekteskap og barn sammen.

Det er nesten så filmen mangler rom for ærlighet, selv om den klarer å skape noen ideer om at Elvis og hans mor kanskje ikke hadde det sunneste forholdet seg imellom.  

Filmen er overraskende bedre på å påpeke hvordan afrikansk-amerikansk kultur og musikk i USA var en avgjørende faktor i å forme Elvis Presley, i alt fra hvordan han kledde seg, til musikken. Det konstateres tidlig at han hadde vokst opp under fattige kår sammen med afrikansk-amerikanere, på en tid der segregeringen pågikk. Og at Elvis sto med dem, uten at han framstilles som noen hvit reddende ridder av den grunn. Men det påpekes at han var fryktet av rasistene, fordi det ble hevdet at hans musikalske stil bidro til borgerrettsbevegelsen.

LES OGSÅ: Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer

Sterk hoverolle

Men filmen har noen flotte øyeblikk, takket være en svært treffende Butler i de musikalske sekvensene. Nykommeren [som også blir å se i den kommende Dune-oppfølgeren, og er kjent fra Once Upon A Time In Hollywood, red.anm] er en sterk casting. Han manøvrerer de tre utgavene av personen, artisten og legenden: Han overbeviser som sky og ydmyk ung Elvis, for så å levere like overbevisende som en kjepphøy og karismatisk Elvis i hans største periode. Det mektigste spillet kommer når vi ser ham på sitt mest tragiske, i et Vegas som er blitt hans fengsel med en helse som sakte men sikkert vil ta ham av dage.

Prestasjonen her føles så ekte at en film alene rundt Elvis i Vegas kanskje kunne blitt en bedre og ikke minst mer engasjerende film, med Luhrmann ved roret. Visuelt er det tilfeldigvis her at Butler ligner mest på personen han spiller. Det er ikke bare svetten som merkes, men også hvor smertelig det ble for Elvis i sine siste år. Det er her, i sluttkapittelet at filmen oppleves mest troverdig, selv når filmen sprinter gjennom fortellingen.

I det minste har Baz Lurhmann laget en film om et ikon som underholder og som ser kostbar ut stort sett hele filmen gjennom.

Elvis har premiere på kino 24. Juni.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.