Red Rocket: Der fellesskapet fungerer, og en avdanka pornoskuespiller er vår tids Peer Gynt

Eks-pornoskuespiller Simon Rex er Mikey Saber i Sean Bakers Red Rocket. Foto: Drew Daniels

Markedsliberalismens amerikanske drøm har spilt fallitt. Men selv i et USA uten fremtid, finnes troen på fellesskapet i de marginaliserte miljøene. Sean Baker viser vei. 

Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

Den flagrende pornoskuespilleren Mikey Davies – hvis pornonavn er Mikey Saber – vender tilbake til gamle trakter i Texas City. Det er litt av en entré: Til den mest episke bruken av ‘N Syncs Bye Bye Bye, er ankomsten den rake motsats, i form av rutebuss fra Los Angeles, kraftig forslått, sikkert etter litt juling, og uten noen eiendeler. Ingen jakke, ingenting som helst.

Han banker på døra til ekskona Lexi (Bree Elrod), som bor med mora si Lil (Brenda Deiss) i et slitent, men også idyllisk nabolag – det kommer jo an på hvem som ser. Mikey vil starte på nytt, han trenger bare et sted å krasje. Han bedyrer at han fortsatt er «a Texas-boy at heart», selv om han mista aksenten i sin tidligere business. Mikey ender med å selge marijuana for naboen, da ingen vil ansette en med en CV som «adult film actor».

Ved å spille på sin karismatiske sjarm og skuespillerevner (har jo tross alt over 2000 pornofilmer på baken), gjør han også suksess med sitt «spesialprodukt»: Hjemmelagde spliffer i patriotisk «Stars and stripes»-rizzla. Så har han også trosset beskjeden om hvem han ikke skulle deale til, av den lokale druglorden Leondria (Judy Hill) og hennes humørløse datter og høyre hånd, June (Brittney Rodriguez), som ikke tar piss fra hvem som helst, spesielt ikke Mikey. 

Han klarer omsider å snakke seg inn i det ugjestmilde nabolaget, men hvorfor virker det som om ingen egentlig ikke vil ha ham der? 

Snart skal Mikey også få sansen for den alt for unge 17-åringen Strawberry (Suzanna Son), som selger donuts i sjappa med det passende porno-navnet «Donut hole». Grunnen til at han tenker at hun er klar for grooming og Mikeys billett tilbake til LA for å reboote hans pornokarriere, er blant annet fordi «She’s got no dad!». Mikey har planen klar og klarer sakte men sikkert å overtale henne til å «by litt mer på seg sjæl» – hva er så galt i å tjene penger på at andre se på at du har sex med kjæresten din?

Simon Rex – som selv er eks-pornoskuespiller – storspiller som den karismatiske sjekkeren og selgeren Mikey som vet å spille på sin sjarme og sitt utseende for å få det slik han vil, men som også faller for sine egne løgner og påfunn.

Eks-pornoskuespiller Simon Rex er Mikey Saber i Sean Bakers Red Rocket, og spiller mot blant annet Bree Elrod. Foto: Drew Daniels

Stedene man (d)rømmer seg vekk fra

Flere komiske og absurde scenarier underbygger at det kanskje ikke er noen særlig stor moralsk slagside i Sean Bakers betraktende blikk på miljøene han vil fange og portrettere. Det er også det som er fascinerende med Bakers universer: Her er det ingen som dømmer, vi observerer.

Filmene inntar flere perspektiver i hvordan de slitne arbeiderklassemiljøene presenteres, men handlingene som utspiller seg er også av den typen som bare skjer på steder som de Baker retter linsa mot. Og det er kanskje derfor både Baker og vi som tilskuere finner disse mer interessante og friske? Her er folk som handler mer etter impuls og følelser, uten å tenke særlig mye over følgene. Det er folk som lever her og nå, fra hånd til munn, og som kanskje ikke tenker mye lengre frem enn dagen etter. Og hvorfor skulle de det?

Fargekoloritten er drømmende, håpefull og fargesterk, og veksler mellom pasteller som minner om noe barnlig og nostalgisk, kronisk badet i varm sol og mektige farger. Som om det skulle vært en forsvarsmekanisme eller ønskedrøm i en hard virkelighet uten fremtid i horisonten.

Red Rocket skaper et ømt og nært portrett av et lokalmiljø der lite skjer, og som er totalt ubetydelig for omverdenen. Ingenting her setter Texas City på kartet, for å si det slik.

Det er også det Mikey vet når han returnerer hit. Og det er derfor han vender tilbake når han er i nød, bare for å legge en bedre slagplan for å komme seg videre i livet, vekk herfra, i motsetning til de andre som bor her.

Noe av den samme observasjonen gjelder for Sean Bakers forrige filmatisering,The Florida Project: De som oppholder seg på motellet der handlingen utspiller seg, har aldri planer om å bli værende. Motellet er jo som andre moteller, bare et stoppested på veien til noe annet.

Men dette motellet er heller ikke et sted folk flest oppsøker for å reise på ferie – dessuten ligger det i skyggen av Disney World. Dette overnattingsstedet er for en viss type folk fra en viss type sosial bakgrunn, der ingen får ta noe særlig del i landets rikdom. Det vet også de som kommer hit, og som gjerne blir boende over lengre tid enn først planlagt. For noen blir det faktisk vanskelig å forlate motellet i ingenmannsland.

Det er enklere å bli stuck som langtids-leietager her, framfor en annen løsning som er billigere i lengden: Uten forutsigbar inntekt til å sikre at man kan forhåndsbetale, dårlig betalings-cv og ingen gode referanser, er man ganske uattraktiv på leiemarkedet. Dermed blir motellet et slags nabolag for flere i samme situasjon: Outsiderne ingen vil ha.

Transkvinnen og sexarbeideren Sin-Dee (herlig spilt av Kitana Kiki Rodriguez) på hventokt i Tangerine. Skjermdump: Youtube

De lokale mot omverdenen

Er det noen som helst moral å spore i Sean Bakers umoralske skildringer av utenforskapet i USA?

Om noe, er det kanskje at de som forblir på disse gudsforlatte stedene uten fremtid, er stuck her i visshet om at de er de fastboende outsidere, i motsetning til «gjennomtrekkerne» – de som bare er innom for å nære seg på samfunnet, eller se seg litt rundt, før de stikker videre. Det er kanskje noe sammenlignbart med den kollektive forakten mot skatteflyktninger? Folk som vokser opp en plass, og tilfeldigvis lykkes i livet, bare for å heise stigen opp etter seg.

I den kollektive forakten for gjennomtrekkere, eksisterer det også en fellesskapstanke – en som skal vinne over trusler fra omverdenen. Dramaet oppstår gjerne når noen utafor kommer og rokker ved balansen og økosystemet. Det er gjerne det som blir drivkraften til narrativet.

Konseptet går også igjen i Tangerine (som i likhet med Red Rocket, spinner rundt en donut-sjappe; Donut Time): Dette er også skildringer av arbeiderklassemiljø som veit å skjøtte seg sjæl, denne gang i Hollywood. Men også her er det en som kom utenifra, en ny dame, som gjør at transkvinnen og sexarbeideren Sin-Dee Rella (herlig spilt av Kitana Kiki Rodriguez), som akkurat har kommet ut av fengsel, havner på et lite hevntokt for å finne ut av hvilke forbindelser denne kvinnen har til hennes kjæreste og pimp, Chester (James Ransone).

Tangerine ble filmet på en iPhone 5S. True story.

Mens i The Florida Project er det Bobby, i Willem Dafoes skikkelse, som er motellets beskytter, både mot inntrengere i form av pedofile som prøver å lure seg inn på gjestenes småbarn, eller han må passe på at barna har det ok i sine respektive midlertidige boliger. Han markerer revir, og beskytter sitt territorie mot ytre farer.

I Red Rocket er det Mikey den potensielle trusselen, i rollen som en moderne Peer Gynt. En som gjerne lyver så han tror det selv. Og lurer andre til å bli med på hans opplegg og planer. Selv når han ikke har noen. Han er fast bestemt om å skulle tilbake til LA igjen, men skiller seg kanskje ikke så mye fra de andre i nærmiljøet: Også folk i nabolaget hustler på ulike vis ved å bruke sleipe triks, gjennom salg av seksuelle tjenester eller falske historier.

Men de er også familier og naboer som verner om hverandre, som holder sammen. Mikey er bare opptatt av egen vinning, han driter i beskjeder han får, og i det å bruke skjønn, og han driter i hvilke konsekvenser det får for andre at han opptrer som en Joker. Og vennskapet med den stakkarslige naboen Lonnie (Ethan Darbone), er kun basert på at Lonnie har bil og kan kjøre Mikey hit og dit.

Den eldre og avdanka pornoskuespilleren Mikey (Simon Rex) blir sammen med den 17-år gamle Strawberry (Suzanna Son), og legger en plan for å rebooste hans pornokarriere i Red Rocket. Foto: Drew Daniels

Der den amerikanske drømmen ligger død

Det er få steder der den amerikanske drømmen ligger mer død og begravet enn i Red Rocket, The Florida Project, eller Tangerine: Den ideen om at alle er sin egen lykkes smed, og at muligheten for framgang og suksess, til å klatre oppover i samfunnet, er noe som alle kan oppnå ved hardt arbeid og egen viljekraft i et samfunn med få hindringer. Men det vet vi jo er en eneste stor løgn.

Som en motreaksjon til den amerikanske drømmen, står det lille samfunnet sammen mot markedsliberalismens individualisering og splittende natur: USA er ikke noe sted der folk har de samme mulighetene, og det vet de som bor her. Det er bare Mikey som fortsatt tviholder på tanken om at han kan klatre fra de andre han er vokst opp sammen med, og ved å klatre på de.

Felles for de mange karakterene vi møter i Bakers filmer, er at de er mennesker som i kraft av sin klassetilhørighet og økonomiske situasjon, har blitt backstabba mer enn en gang, også av systemet. Dermed lar de seg heller ikke lure så lett, i hvert fall ikke av folk utenifra som prøver å innynde seg. Det er grunner til at de også vet å stå opp for seg selv og i solidaritet med andre, når røde flagg dukker opp. Vi ser tidvise karakterer som står som symboler for dette, som har sin kode, og den står de ved. Det blir også forståelig at mange kan bli ekstra fiendtlig innstilte mot nye folk, og hevngjerrige: Et øye for et øye, ei tann for ei tann. Dette «small town»-samfunnet har klart å verne om seg selv.

Det er også noe av den samme holdningen som skildres i Netflix-serien Ozark ovenfor tilreisende som bare kommer for «Spring break», og som blir forståelig når turistene kommer for å lure til seg litt flørt med noen «locals», og er borte igjen like raskt som de kom. De skulle bare smake litt på stedet i sesongen.

Mikey Saber oppdager Strawberry på den lokale donut-sjappa Donut hole. Foto: Drew Daniels

Ekkoet går igjen i Mikeys idé om hva som er hans fremtidsvisjoner: «The small time life is not for me, I am more like a big city guy». 

Men på samme vis som når Peer Gynt vender tilbake til hjembygda, etter eksotiske utenlandsreiser og stormannsgalt liv som ung kapitalist, blir også Mikey minnet på at det samtidig er «the small time life» han kommer fra. Som om hans skjebne og historie skulle vært brent inn i hans DNA, et som husker hvor han kommer fra. Og det er derfor han ikke klarer å lure seg til alt, eller gå rundt bøygen ved å lure seg selv. Han må til slutt betale for å tro han er noe bedre enn det samfunnet han kommer fra og som formet ham til den han er. Det er de alt for store tankene som spenner bein for ham selv.

Det er ikke noe kollektiv ansvar eller samvittighet for stakkarene som trakk de dårligste korta da de ble født. Dette vet miljøene i Bakers filmer. Desto større grunn til å stå sammen i en visshet om at de allerede for lengst har tapt, og at de kommer ingen vei med å tro de klarer seg alene. De veit de ikke kan gjøre som de vil, men kun leve for å overleve. Og i vissheten om det, er de sterkere for hverandre som beskyttere av felleskapet. Det er kanskje noe av det som gjør at vi også liker Bakers filmer: Det er alltid godhet og lojalitet å skimte i miljøene han skildrer, selv også når ting er ganske så mørkt. I det er det en stor tro på det gode i mennesket, og – for å sitere Ibsens Peer Gynt – at det å være seg selv nok, også er godt nok.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka

About Post Author

3 thoughts on “Red Rocket: Der fellesskapet fungerer, og en avdanka pornoskuespiller er vår tids Peer Gynt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.