Filmaktuelle Apolonia Sokol: – Hvordan kan jeg bli sjokkert over mitt eget liv? 

Vi snakket med kunstneren og regissøren bak kritikerroste Apolonia, Apolonia om det å vise sine mest sårbare sider – og hvordan det var å drikke te med Harvey Weinstein.

Opprinnelig skulle filmen bare være 20 minutter lang. Det startet som et studentfilmprosjekt på filmskolen for Lea Glob. Hun skrev det hun med egne ord beskriver som «en pretensiøs tekst», og sendte til høyre og venstre. At det var en kvinnelig kunstner var det viktigste. Hun fikk ingen svar. 

Via-via noen venner kom hun frem til den ukjente dansk-fransk-polske kunstnerspiren Apolonia Sokol som studerte ved prestisjefylte École nationale supérieure des Beaux-Arts. De møttes på Skype. 

– Det var nærmest henne som intervjuet meg. Og det var allerede mye som skjedde i bakgrunnen, det var mye på gang. Hun sa at jeg bare kunne kommer dit, forteller Glob. 

Hun fikk en adresse i Paris. Hun skulle bare stelle seg utafor bygget og rope navnet hennes, «Apolonia, Apolonia!», og så ville nøkkelen bli kastet ned fra vinduet, lød beskjeden.

Lite ante Glob at Apolonia bodde inni et teater, som var et levende knutepunkt og samlingssted for kunstnerbohemer som gjerne måtte bo der under opphold i Paris. 

LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023

Stillfoto: Lea Glob/Arthaus

Men dette er bare begynnelsen på en 13 år lang reise for både filmskaperen selv, og kunstneren Apolonia Sokol, gjennom vonde, ekstreme og ekstravagante hendelser. Og som nå har blitt til en kinoaktuell langfilm – til nærmest unison ros fra kritikerne. 

Sokol selv har ingen problemer med at hennes svært intime opplevelser, ups and downs brettes ut for en hel verden. Hun har ikke hatt noen ting å skjule – tvert imot:

– Jeg har heller vært veldig opptatt av at «du skal filme dette her!», og «det her er vi nødt til å snakke om!». Det ble helt omvendt, ler hun der hun sitter utafor Kunstnernes Hus, med den gjekjennelige røykeføringa og vin i glasset.

Det er interessant hvordan jeg kan skremme folk vekk ved å være naken.

– Jeg syntes det er viktig å vise de tingene som ikke er så sjarmerende. Nå har Lea laget en film som har så mye kjærlighet, at folk lar seg sjarmere uansett, men for meg var det like viktig å vise alle de harde sidene, poengterer Sokol. 

– For hvis du ikke gjør det, så blir man fast ved å holde ting skjult fra vår tilværelse. For eksempel, da jeg mistet alt og levde på 12 kvadratmeter med moren min og delt bad… På ett tidspunkt ville du ikke ha med i filmen hvor skrekkelige livene våre hadde blitt, sier hun og henvender seg til regissør Glob.

– Fordi du tenkte at akkurat det der skulle være privat. Men da syntes jeg det var så viktig å vise akkurat det. For det handler jo om noe som så mange kjemper for i Paris i dag: Å ha muligheten til å leve et respektullt liv, som en kontrast til å leve i fattigdom. Det er ting i filmen som jeg tenker er helt nødvendig å ha med. 

Hun erindrer en gang da Glob skulle la henne se noen klipp i prosessen: 

– Jeg husker at du sa til meg før du viste meg det, at «Nå, Apolonia, skal du ikke bli sjokkert. Men man ser at du har hatt en abort». Men hvordan kan jeg bli sjokkert over mitt eget liv? 

Latteren er hjertevarm og høy, lik henne selv i filmversjonen. 

LES OGSÅ: Todd Fields Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall.

– Får frem en desperathet

At det eksisterer en dyp gjensidig tillit mellom hovedpersonen selv og regissøren, gjør filmen etisk sterkere, mener Glob.

Det respektfulle og omsorgsfulle blikket på Sokol, gir også mer rom for livets hare realiteter, og den smerten som både kunstneren, men også regissøren selv opplever og uflidd deler med omverdenen, skamløst og uredd.

– Man får også frem en desperathet, mener Sokol. 

– Det er så viktig. Det er jo en så stor del av våres liv, og noe som er veldig menneskelig, og som kunstere og kreative folk går igjennom. Som da jeg var i USA – jeg visste ikke om jeg skulle selge kunsten min eller kroppen min, for det var også noe markedet tvang på meg som kunstner. Og hvis man ikke viser det der, så beskytter man også de som misbruker oss. Så det var viktig å vise, at jeg var ute etter de pengene, at jeg var ute etter å bli berømt.

Glob nikker:

– Det er å vise ting som de er. Så løper vi ikke maktens ærend. 

@tbatba.no

Kunstneren Apolonia Sokol og regissør Lea Glob gir deg de tre mest stereotype kvinnerollene fra kunsthistorien. #apoloniasokol #leaglob

♬ original sound – TBATBA.NO

På te-kalas hos Weinstein

I filmen er vi med Sokol til Los Angeles og hennes møter med etablerte navn i film- og tv-bransjen, som hun forsøker å selge kunsten sin til, som Mike White – også kjent som skaperen av The White Lotus. Men også Harvey Weinstein. 

Møtet med Weinstein ble ikke filmet, men Sokol husker det godt, selv om det var lenge før han skulle bli avslørt for en hel verden som en predatorisk overgriper. Møtet beskriver hun som «ganske morsomt». 

– Jeg husker jeg ventet på ham i lobbyen på hotellet han bodde på. Det var et sånt hotell med en pianist som satt og spilte, og det var masse poshe folk rundt omkring. Plutselig kom en veldig diger mann inn som så veldig lurvete ut, med fettflekker på skjorta, åpne skolisser og jobbebukser. Så rykket pianisten til, og begynte å spille musikken fra filmene hans.

– Da tenkte jeg okei, dette er en ham, denne creepy hjemløse mannen som blir behandla som en konge. Jeg satt med ham og drakk te og viste ham bildene jeg hadde malt for å se om han var interessert i noen av de. Han var ikke så interessert i dem, og så sa han at «du har jo mye karakter og karisma. Vi burde gå opp på hotellrommet mitt og gjøre noen casting-shoots så du kan være med i en av mine neste filmer». Jeg sa at jeg jo allerede er med i en film om meg selv, haha. 

Og sånn endte det: Han kjøpte ingen av bildene hennes, og Sokol kom heller ikke tilbake på hans hotellrom for å gjøre casting-prøver.

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Stillfoto: Lea Glob/Arthaus

Lag av nakenhet 

Apropos USA: Det er noe ironisk i at du er i markedsliberalistiske og kyniske USA, der man vil seksualisere alt for å tjene penger på det, også opplever du at det er ulovlig når du så vil spille på det å vise deg naken som et stunt, på dine premisser? 

– Det er noe veldig morsomt innen kunsten som handler om å være naken og nude: I det øyeblikket man er objektivert, er man ikke farlig, altså nude, for man er bare et objekt. Men om du er naken som et menneske, så er du farlig for offentligheten: Da er du «i krig». Du provoserer. Jeg synes det er interessant hvordan jeg kan skremme folk vekk ved å være naken, sier hun og ler. 

– De vil ha kroppen min, men hvis jeg gir dem den, så er det som å gi dem en bombe. 

Jeg må alltid finne grunner til å forklare hvorfor jeg ikke vil ha barn. Før var jeg fattig, så det gikk ikke. Så var det fordi jeg var kunstner og aldri hadde tid. Og nå er vi på vei inn i en klimakatastrofe.

Noe av det samme opplevde hennes avdøde venninne og Femen-aktivist, Oksana Shachko, som også får plass i filmen, når Apolonias teater gir aktivistene husrom som politiske flyktninger. Det er langt ifra noen solskinnshistorie.

– Hjemme i Ukraina opplevde Oksana at kvinner døde mens de fødte på sykehuset i byen hun bodde, for det var så mye korrupsjon i systemet. De bestemte seg for å lage en aksjon utafor sykehuset, der de skrev bokstaver på ryggene sine for å gi et sterkt budskap. Men journalistene tok kun bilder av brystene deres. Det var da hun bestemte seg for å bruke nakne bryster som et våpen i stedet, ved å heller skrive budskapet på brystene. Og så starta hun Femen, forteller Sokol. 

LES OGSÅ: Léonor Serailles aktuelle Mor og sønn er basert på kjærestens oppvekst med alenemor i Frankrike. Den føyer seg i rekken av nyere personlige filmer fra ferske filmskapere om identitet, klasse og psykisk helse.

Foto: La Glob/Arthaus

At Apolonia, Apolonia tar opp feministisk temaer og det som angår kvinner på flere måter enn én, er ikke å underdrive:

– Spørsmålet om frivillig barnløshet dukker også opp på et tidspunkt, og diskuteres, og der det sees som en motsats til det å bedrive kunst? 

– Per i dag vet jeg ikke om jeg vil ha noen barn – mest fordi folk spør hele tiden. Men det faktum at jeg ikke vil ha barn, blir et tema. Og jeg må alltid finne grunner til å forklare hvorfor jeg ikke vil ha barn. Før var jeg fattig, så det gikk ikke. Så var det fordi jeg var kunstner og aldri hadde tid. Og nå er vi på vei inn i en klimakatastrofe, forteller Sokol. 

– Jeg husker vi viste denne filmen i Hong Kong og kvinner kom til meg etterpå og spurte «So you still not have children?», og «Is it ok to not have kids in Denmark?», forteller hun oppgitt. 

– Det gjør folk provosert på en eller annen måte at man ikke har barn, mener Glob. Selv har hun også kjent på et dilemma rundt det å bli mor: 

–  Det har vært pågående mellom det å være mamma og det å ha et kunstnerisk liv, synes hun.  

– Lea hadde også en livstruende fødsel. Det er ingen glad fortelling, og det å skildre det på den måten det gjøres, er også tabubelagt, skyter Sokol inn.

– Men det er fint at både det, og diskusjonen om frivillig barnløshet er temaer i filmen, for det er så tabubelagte temaer. Og jeg tror dette med barnløshet er en tanke som er beslekta med det å ikke ville vokse opp. Fordi det å vokse opp er sett på som synonymt med det å få barn. I dag kan man jo leve som en ungdom så lenge man vil og ikke få barn, sier kunstneren.

– Lea fremkaller dette temaet i filmen. Det er litt som når hun filmer meg i badekaret, og jeg sier jeg ikke vil ha noe kjønn. Men det er så mange temaer som behandles i filmen som trenger seg frem naturlig – som gentrifisering, til kapitalisme…

– Ja. Verden er ganske fucka. 

– Ja, jeg vet. Men ikke si det til en som er mor. 

Apolonia, Apolonia om Apolonia Sokol går på norske kinoer.

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

7 thoughts on “Filmaktuelle Apolonia Sokol: – Hvordan kan jeg bli sjokkert over mitt eget liv? 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA