Anmeldelse: Dave på Sentrum Scene får oss til å kjenne på det å være sammen, selv om vi er alene.
VI FIKK IKKE TILLATELSE TIL Å TA FOTO UNDER KONSERTEN OG BILDENE VI BLE LOVET FRA ARRANGØR KOM ALDRI, SÅ HER ER ET BILDE AV PUBLIKUM SOM TAR BILDER OG FILMER KONSERTEN BARE FOR Å TRYKKE INN HVOR TEIT DETTE ER.
Publikum henger som igler med på notene, beaten og tekstene. Dette er ikke en hvilken som helst mandag, dette er en giftig en.
8/10
Konsert: Dave, Sentrum Scene, 21. Mars 2022
Ut av en dunkel, svartblå tåke trer han fram på scenen. Et oppildnet publikum rapper entusiastisk med på strofene til Verdansk: «I don’t rock Gucci or Armani/ ST from ST, I can’t/ Squash that beef like fruit and barley/ still got a one black star like Kwame». Han går rett over i Professor X – også kjent fra den populære britiske Netflix-serien Top Boy, som han selv spiller i – og videre i Funky Friday (uten Fredo). Publikum henger som igler med på notene, beaten og tekstene. Dette er ikke en hvilken som helst mandag, dette er en giftig en.
Multitalentet Dave Orobosa Omoregie fra Streatham, sørøst i London, er kanskje ikke kjent for alle over 20. Det er synd. Mens norske medier rapporterer om dårlig oppmøte på kulturarrangementer etter pandemien, er det et ganske motsatt inntrykk som møter deg på Sentrum Scene i kveld. Det er et «under 18»-arrangement. Rusfritt. Og billettene ble revet bort samme dag som de ble lagt ut i fjor høst.
Populariteten er spesielt merkbar for de siste som kom inn døra og står bakerst og tripper bak en vegg av rygger. De av oss som akkurat rakk å hive i seg en fiskegrateng og litt Dagsrevy, før man hoppa på en trikk til Brugata. Bare for å innse at man burde stått i kø i to timer før dørene overhodet åpna om man skulle hatt noen som helst sjans for midtplassering her. Det er the curse of Sentrum Scene. Men musikkens kraft trenger igjennom rommet, bassen brummer. Festen er her.
LES OGSÅ: Karpe Diem – Omar Sheriff: Diasporaen har gradvis fått en tydeligere stemme og identitet. Og vi hvite integreres i takt med den utviklinga – også ideene om oss, om identitet
Stødig og stoisk
Dave leverer varene med herlig tilstedeværelse og flow, en klokkerein og tydelig vokal. Stødig og stoisk – selv om han innimellom nesten virker litt satt ut av den store entusiasmen fra Oslos unge garde: «You are so loud it takes a second to think!».
Så er han en artist som både appellerer til kritikere og masse – blant annet noe han demonstrerte med det kritikerroste debutalbumet Psychodrama fra 2019. Det samme gjaldt andrealbumet We’re All Alone In This Together, fra juli 2021, og hadde den største åpningen for et UK rap-album det siste tiåret. Det solgte til sølv samme uke, gull uka etter.
Og det er en gull-levering Dave gjør på Sentrum Scene i kveld. Det er åpenbart en gjensidig entusiasme som oppstår mellom artisten selv og publikum. Det er liksom ikke måte på hvor mange ganger han føler for å hylle Oslo-publikummet. En jente skriker: «I love you Dave!!!» på sitt mest hjerteskjærende, som om det skulle vært snakk om liv eller død.
Har crowden i sin hule hånd
Tekstene når tydelig ut. Kidsa kan de så godt at man blir perpleks. En jente ved navn Sara og kan hele teksten, får komme opp på scenen som vikar for AJ Tracey på Thiago Silva (og det ser heller ikke staget ut). Crowden er fornøyde og stemmer i: «Sara! Sara! Sara!» – og jeg tenker over hvor kult det er å se når jenter får kred og blir løfta frem for å kunne ting, for å være dedikerte fans, i motsetning til heller pinlige grooming-aktige forsøk fra artister jeg ikke trenger nevne, der unge jenter har blitt plukket ut til å være på scenen bare som «scenepynt».
Dave har crowden i sin hule hånd. Så også når han vil snakke litt med oss for å bevisstgjøre om begrepet frykt. «Because that’s what my tour is about», sier han, og snakker om to typer frykt – den som er positiv og den som er negativ. Folk er som hypnotiserte. Kanskje fordi Dave har mye å si som ressonnerer hos samtlige.
Det er mer enn X-faktor som skal til når han når igjennom til et ungt publikum som kan alle tekstene hans på rams, og som er tyst når han briljerer bak pianoet. Eller når han tar fram gitaren og introduserer oss for sin gitarlærer, Joe, som også får sin dose heiarop – «Joe! Joe! Joe! Joe!», før en akustisk gitar-intro på Starlight. Jeg trodde heller aldri jeg skulle se ungdommer synge engasjert til Fly Me To The Moon på et hiphop-arrangement (den er covret i refrenget).
Det som skiller Dave fra mange andre er hans skarpe sosialt bevisste tekster, som trenger gjennom fordi de er levert med en imponerende ærlighet og råskap – også om seg selv. Ingen slipper unna kritikk. Men musikken hans er også gjennomborende fordi den oppleves intuitivt og autentisk: Som når han bruker opptak av morens fortvilelse og gråt i lydbildet («Heart Attack»).
Han snakker om seriøse temaer som identitet, politikk, tilhørighet, ulikhet, klasse, traumer, vold, rasisme, kvinnehat, utenforskap. Systemkritikk. Han gjør det personlige politisk. Og om våre samfunn, som spenner på tvers av Europa, verden.
«Believe it or not I have more songs!» er den pågående spøken han har kjørt igjennom settet. Men dette blir den siste, som intro på Clash – også denne gang uten gjesten som her er Stormzy. Men det går helt fint.
«Thank you for my best show in my career! This is what love feels like!» sier han, og virker oppriktig beveget av publikumets innsats denne kvelden. Jovisst lever og leverer publikum på «under 18»-rap-konsert. Jeg speider etter voksne som burde vært her, og sett og lært en ting og to av dette.
LES OGSÅ: Intervju med Slowthai: Tar Tyron ved hornene
4 thoughts on “Anmeldelse: Dave på Sentrum Scene får oss til å kjenne på det å være sammen, selv om vi er alene.”