Melafestivalen 20 år: – Man skapte noe som Oslo mangla

Det har vært et springbrett og en plattform for nye norske artister, og en viktig møteplass som har fått verdenskjente navn til å invitere seg selv tilbake. I år markerer Melafestivalen sitt 20ende år.

– Folk sa det jo selv: «Dette er en slags 17.mai for svartinger», ler Ashley Shiri fra der han sitter i kafeen på Melahuset midt i mellom Møllergata og Torggata.

At Melafestivalen hvert år har vært viktig for mange, og et årlig arrangement det har blitt knytta store forventninger til, har festivalprodusenten merket seg.

– Jeg husker da vi på et tidspunkt var en ganske liten stab, og jeg fikk selv litt sjokk da vi så hvor mange folk som kom på enkelte konserter. 

Wyclef Jean i 2014. Foto: Mela/promo

I dag er Mela – som har sitt navn fra sanskrit, og betyr «å møtes» – en helårsarena for kulturelt mangfold, med eget hus, egen scene og kafé, og som tilbyr kurs og arrangementer hele året. Den sjangeroverskridende møteplassen for feiring av kunst- og kulturuttrykk som har kommet til Norge gjennom innvandring, har utviklet seg til å bli en av de største av sin type i Europa.

Denne uka markerer Melafestivalen sitt 20ende festival-år. Men da festivalen ble arrangert for første gang i Oslo i 2001, var det noe ganske annet. 

– Ved å invitere artistene fysisk til et arrangement, kom vi endelig ansikt til ansikt med artistene vi hadde spilt på radio, og som ikke var så tilgjengelig ellers i mediene, forteller Shiri.

– Før Mela, var det mye politisk interesse for det, men det var ingen steder som fysisk samlet folk på en naturlig måte. Mela ble en møteplass som skulle inkludere alle. Man skapte noe som Oslo mangla.

LES OGSÅ: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Folkehav foran scenen på Rådhusplassen. Foto: Cesar Polly

Ikkeno «jalla jalla»

– Samtidig er dette et sted der folk som har interesser for samme typer musikk blir kjent med hverandre, fordi man kanskje har samme bakgrunn og erfaring. Det er et møtested der musikken er det naturlige utgangspunktet, sier Shiri.

Men det har også vært skepsis til konseptet Mela. Shiri husker spesielt en scene fra et par år tilbake: 

– Det var på et tidspunkt like før festivalen, og vi var flere som laget installasjoner rundt ved Rådhusplassen. Da kom det plutselig bort en myndighetsperson og sa «det er ikke noe jalla jalla her altså». Vi ante ikke om han fleipet eller ikke. Han hadde en stilling som var ganske tung. Men etter mange år er den samme mannen blitt forelska. Han gleder seg til Mela hvert år. Det var ikke noe «jalla jalla» lenger. Nå er han helt med. 

Etter at festivalen fikk vi status som en knutepunkt-festival i 2008, markerte det et skifte for festivalen. Det ga ikke bare status som en kvalitetssikrer, men også anerkjennelse som en seriøs aktør.

– Endelig kunne vi også booke artister vi lenge hadde ønsket oss lang tid i forveien. Før var det gjerne sånn at vi måtte søke om midler til hundre ulike steder, og ikke ante om vi fikk noe, og derfor måtte vi vente til det ble sent med å prøve å booke noen. Da var de som regel tatt. 

LES OGSÅ: MC Yallah, Debmaster, Dj Diaki og Xenia Xamanek skapte eklektisk klubb på Roskilde

Nicolay Sereba og Vincent Dery spilte på Mela under navnet Turister i Norge i 2009. Senere spilte de på Mela under navnet Envy i 2012. Senere skiftet de navn igjen til Nico & Vinz. Foto: Lars Gartå
Equicez med Philip i 2005. Foto: Sami Ur-Rahman

Springbrett

Mela har derfor spilt en viktig rolle også som en plattform og springbrett for flere norske artister med minoritetsbakgrunn – eksempelvis duoen som i skrivende stund er i ferd med å skrive Norsk musikkhistorie med ti konserter i Spektrum.

– Første gang Karpe spilte hos oss var i 2005. Også Equicez har spilt en av sine første konserter her. Og da Nico og Vinz opptrådte på sin første Mela-spillejobb het de Turister i Norge og var russ. 

Da var det for et ganske stort publikum. De ble ikke invitert til noen store festivaler ellers i Norge. På Mela fikk de spille for både venner og familie, og vise seg for et nytt publikum, uten noen forpliktelser.

– Ousu Leigh starta som fotograf, først som frivillig fotograf hos oss, så senere har han opptrådt ham som artist. Det er jo også en viktig komponent her: At de som selv enten er publikum eller jobber med oss, har noen å se opp til på scenen, og kan tenke at de selv kanskje kan stå der en dag. Enkelte kommer seg jo også dit. 

LES OGSÅ: Karpes Omas Sheriff: Salmalaks i Karpedammen

Samlende

Det ble også en av de første kulturelle begivenhetene som ble symbol på samhold og kjærlighet. Sist Melafestivalen skulle markere jubileum, hadde Norge blitt rammet av terroren 22.juli 2011. Traumet hadde rammet landet og Oslo bare en snau uke i forveien. 

–  Vi måtte kjapt bestemme om vi skulle avlyse Mela, eller fortsette som planlagt. Det var så mange argumenter for og imot, minnes Shiri.

– Vi var midt i innspurten av selve festivalen, og alle artister var på vei. Noen hadde allerede ankommet. Men da ble vi faktisk oppfordra til å gjennomføre. Jeg husker ikke helt korrekt hvordan ordlyden var, men vi ble heller oppfordra til å ta byen tilbake ved å avvikle festivalen.

De endte med å gjøre en minnemarkering ut av det.

– Vi hadde også booket Karpe igjen. Da hadde de med Samsaya også på scenen, og det endte jo med å bli en veldig sterk konsert. Og det ble en måte å ta byen tilbake på. Seks dager etter at det smalt. 

LES OGSÅ: Lyden av den «nye» arbeiderklassen

Den sørafrikanske mannlige korgruppa Ladysmith Black Mambazo synger i de lokale vokalstilene isicathamiya og mbube. De ble kjent internasjonalt etter å ha sunget med Paul Simon på albumet hans Graceland fra 1986, og har vunnet flere priser, inkludert fem Grammy-priser, og dedikerte sin femte Grammy til avdøde tidligere president Nelson Mandela. Foto: David Brandt

Ettertrakta plattform

Det har vært flere betydningsfulle konserter og møter gjennom Melas historie.

— Miriam Makeba, Hugh Masekela, Ladysmith Black Mambazo… det å se artister av deres størrrelse, og som har fått til mye, å se de opptre på Mela, er en stor ting. Norge har også et sterkt forhold til Sør-Afrika. Det å samtidig se at alt fra bistandsarbeidere og andre med sørafrikansk bakgrunn oppleve dem live, artister de har drømt om å få se, det er noe av det fineste med Mela – reaksjonen man ser blant publikummere.

Ashley Shiri. Foto: Mela/promo

– Jeg må også trekke fram Harry Belafonte. Det var også fint å få ham hit i 2012.

Flere gjester har også hatt en tendens til å invitere seg selv tilbake. 

– Jeg tror det blant annet er fordi at her ser man folk både med og uten hijab, som danser like mye, som har en frihet til å oppføre seg som de vil. Jeg tror det gir et tydelig inntrykk på artister, sier Shiri. 

Festivalen gjorde i hvert fall inntrykk på Wyclef Jean da han først gjestet festivalen i 2014: 

– Jeg husker at Wyclef Jean var så opptatt av å spille her en gang til. Han sa «Ashely, ring meg!» Og så sa han at jeg skulle ta nummeret hans. Jeg svarte at «det kan jo være et hvilket som helst nummer du finner på». Da sa han «ring meg da!». Så ringte jeg nummeret og han holdt opp telefonen sin mot meg, og viste at han ble oppringt fra mitt nummer, ler han. 

– Men han har enda ikke fått anledning til å komme tilbake? 

– Ikke enda. Men det må jo skje en gang! 

LES OGSÅ: Ingen kjære mor: Hvordan fremstilles arbeiderklassens mødre i seriene Top Boy og Euphoria ?

Manu Chao på Melafestivalen. Foto: Bjørn Johnsen

Også Manu Chao har latt seg fascinere av Mela-konseptet.  

– Første gang han kom for å spille, trodde vi han ville bli en vanskelig artist, for han var så stor. Vi hadde prøvd å få ham til Mela siden 2006, men så, i 2012 gikk det igjennom. Han kommer, og jeg tror han ble ganske imponert over å høre om hele Mela-konsepetet som Khalid (daglig leder, jour. anm) da la fram for ham, denne tanken om at det at det skal være rom for alle og sånn. Senere sitter vi ved frokostbordet på hotellet, og forteller at vi har en plan om å starte et eget Melahus. Da sier han «ring meg, så kommer jeg når dere har huset klart».

Det tok mange år. Først i 2016 åpnet huset.

– Men da kom han. Han holdt ord, forteller Ashley.

– Da var han her i nesten fem dager. Flyktningbarn kom hver dag for å ha workshops med ham. De kom i kontakt med Manu med en gang. Jeg tror det ga ham et inntrykk av hva Mela var og er. Han spilte også med Fela, og inviterte ham til å være med på scenen.

Manu Chao på åpningen av Melahuset i 2016. Foto: Mela/promo

Uten å blunke, inviterte han seg selv til å komme tilbake i år, til 20-årsjubileet.

– Mange fra bransjen har lurt på hva slags forhold vi har til Manu Chao, og det at han stadig kommer tilbake til Mela. Da har de kanskje prøvd å tilby ham åtte til ti ganger så mye som det honoraret vi betaler ham. Men han har ikke valgt dem, men valgt Mela. Vi vet ikke hvorfor, men det virker som han liker den viben, Mela-publikummet og prosjektet vårt. Nå har han jo blitt en del av det. 

Mela fortsetter å vokse og tiltrekke seg nye stemmer. I år er blant annet Angélique Kidjo tilbake på scenen, mens den ikoniske aktivisten, borgerettighetsforkjemperen og akademikeren Angela Davis kickstarter festivalen allerede torsdag med et foredrag. Av andre artister på programmet kommer den første første pakistanske artisten som har vunnet en Grammy, Arooj Aftab, den svenske rapperen Imenella – og dessuten Arab Idol-vinner Mohammed Assaf, fra Palestina. Utover kveldene fortsetter festivalen med klubbkonsepter fredag og lørdag på Hærværk, Khartoum og Melahuset.

Det har vært en hektisk innspurt, med uforutsette utfordringer. Men det hører kanskje med til det å lage festival.

– Det har bare vært noen flyforsinkelser som har skapt litt stress, men nå er alt ordna, ler kan Ashley Shiri, som endelig kan slenge beina på bordet – eller nei, gå på konsert.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.