En solid retur for den mørke lynvingen

Foto: Warner bros./SF Studios

ANMELDELSE: The Batman er den mørkeste utgaven av Batman på film så langt, men også en superhelt-film som skiller seg fra de andre i sjangeren akkurat nå.

9/10

The Batman (Regi: Matt Reeves)

Kan Hollywood fremdeles levere gode historier om lynvingen, nærmere 33 år etter den første Batman-filmen? 

Så absolutt!

Dette er en film som verken er redd for å leke i mørket med karakteren, eller for å spille på de forskjellige historieaspektene karakteren bringer – enten det er action-eventyr, mystikk, skrekk eller noir. 

Denne gangen er heller ikke Bruce Wayne (Robert Pattinson) portrettert som nok en rik playboy i Gotham. Istedet møter vi et selvpåført utskudd, en sint, sårbar og antisosial fyr som lever med sin trofaste butler Alfred (Andy Serkis) i et ensomt tårn.

LES OGSÅ: Den kjedelige A4-jobben har blitt TV-serie og den er faktisk ikke så verst

Foto: Warner bros./SF Studios

I sitt eget mørke

The Batman begynner mens Bruce Wayne er i sitt andre år som sitt alter-ego, Batman, i kampen mot kriminalitet. Et høyprofilert drap leder ham på sporet av en som kaller seg Riddler (Paul Dano), en seriemorder som sikter seg inn på byens elite. Dette tar vår unge Wayne til byens korrupte underverden, med tilknytning til hans egen familie, og som fører til en allianse med bartenderen Selina Kyle (Zoë Kravitz).

Filmen bruker også drapet til å fortelle hvordan et moderne samfunn har gått til grunne av blant annet korrupsjon, som har skapt en så sterk institusjonell og politisk mistillit blant folket.

I god stil er det liten optimisme å spore, men filmen konstaterer at Wayne fremdeles sitter med et lite håp om at ting kan endres for hans hjemby, til tross for lidelsene drapet på hans foreldre påførte ham og all den elendigheten han observer daglig.

Det er herlig å registrere at dette er den Batman-storfilmen som tar best og mest lojalt i bruk kildemateriale fra tegneseriene, og tro mot Batman som karakter. Handlingen virker delvis basert på Batman: Year One og Batman: The Long Halloween for å virkelig få fram hvordan Batman er mer enn bare en ensformig stilisert superhelt som banker opp kriminelle, baserer seg på superfancy teknologi og har karikert mørk stemme. Her er Batman endelig kokt ned til å være 100 prosent Batman: Her er han endelig etterforsker.

LES OGSÅ: Rådebank viser at det er mulig å snakke om klasse i norske tv-serier. Hvorfor gjelder ikke det samme i norske filmer?

Foto: Warner bros./SF Studios

Langt fra en standarisert superhelt-historie

De overnaturlige elementene er strippet vekk, i et filmformat som dyrker realismen i det urealistiske – og tar skrittet lengre enn hva selv Christopher Nolan gjorde i sin trilogi om lynvingen. For eksempel spilles det på ting som skjer i samtida, på samme måte som Todd Phillips’ Joker gjorde: Kanskje det mest overraskende momentet, er den moderne vrien på The Riddler, hvis plan er å få nettkonspirasjonsteoretikere som følgere for å kunne forandre Gotham. 

Historien er et frisk avbrekk fra superhelt-sjangerens monotone estetikk, sjablongbaserte dramaturgi og marginale ambisjoner de siste årene. 

Handlingen virker som den kunne vært skrevet som en god krim-thriller fra 90-tallet med stort fokus på hvordan politiet, politikere og ikke minst mafiaen under Carmine Falcones ledelse (John Turturro) og hans høyrehånd «Oz» (Colin Farrell), har fingre med i alt og i hverandre. 

Foto: Warner bros./ SF Studios

Samtidig etableres et tydelig atmosfærisk Gotham, både institusjonelt og politisk, i sin bekmørke noir, rammet inn av neonlys og regn. Fotograf Greg Fraser – som også sto bak fotoet på fjorårets Dune – drar oss inn i et thriller-aktig univers, tydelig inspirert av David Finchers univers, spesielt Se7en og Zodiac.

Batman skildres i sitt eget univers som en langt mer virkelighetsnær karakter enn noen annen Batman-film har klart å etablere tidligere. Bruce Waynes bruk av kampinstinkter og rå muskelstyrke fremstilles realistisk, samtidig som han også tar skade av slagene han tar imot. 

Og ja, uten å virke klønete eller vie det for mye tid, gjør filmen en mer troverdig forklaring på hvordan en rik mann og hans butler klarer å holde utstyret skjult og alt rundt Batman så hemmelig, til forskjell fra tidligere filmversjoner.

LES OGSÅ: Karpes siste utgivelse Omar Sheriff har fått fyr på debatten om norskhet ved å spille på felles kulturelle referanser, men også ved å skape nye gjennom musikken

Foto: Warner bros./SF Studios

Et lovende portrett av en by i avgrunnen

Den bekmørke palletten balanseres av Farrells og Wrights letthet og humor, noe som aldri føles påtatt. Turturro kler hver eneste scene som den solbebrillede Falcone, som filmen sakte men sikkert skreller for sine mange lag.

Pattinson er utvilsomt god, spesielt i det filmen lar Batman virkelig slå seg løs. Samtidig får han spilt på sin mer følsomme side i samspill med Selina (Kravitz), som må være er den sterkeste utgaven av Catwoman vi har hatt siden Michelle Pfeiffer: Karakteren oppleves mye mer sammensatt enn den vi så i The Dark Knight Rises, og som i likhet med Bruce, har en sårbar side. 

Matt Reeves maler ikke bare karakterene med bred pensel. Han er også tydelig interessert i å fortelle en ganske annen historie om Batman enn hva Nolan gjorde med sin trilogi: Er Gotham verdt å reddes? Og vil det å arrestere skurkene nødvendigvis gjøre ting bedre i Gotham? 

Reeves har nok en gang skapt en intelligent, emosjonell og nyanset film som på en suksessfull måte har brakt nytt liv til noe kjent, men også tatt historien videre, ved å utfordre seerne.

Og det er forfriskende å se at filmen kun konsentrerer seg om handlingen som skjer innafor sin egen tidsramme, fra start til slutt. Fokuset er på denne filmen, den ser ikke mot noe som skal komme senere. The Batman er samtidig en lovende begynnelse for en potensiell Batman-trilogi med friske øyne. 

Følg TBA på: InstagramTwitter og Facebook

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.