Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Foto: Akam1k3

Også i rap kan klassereiser gjøre vondt. Men det tok en stund før vi fikk vite om det, skriver Zeshan Shakar. 

Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».


Gjennom årene har hundrevis av rappere fortalt oss sine «rags to riches»-historier. Å fortelle om hvordan man har klatra på den økonomiske og sosiale rangstigen er så vanlig i rap at det nesten kan kalles en undersjanger. 

Klassereise på overflata

I denne sjangeren er Biggie Smalls Juicy (1994) blant de absolutte klassikerne. Låta er Biggies fortelling om oppveksten i Brooklyn under vanskelige forhold. Som han sier:

Born sinner, the opposite of a winner. Remember when I used to eat sardines for dinner.

For Biggie snur motgangen i takt med hans suksess som rapper. Rap gir ham tilgang til en ny virkelighet:

When I was dead broke, man, I couldn’t picture this
50-inch screen, money-green leather sofa
Got two rides, a limousine with a chauffeur

Sånn veksler låta. Fra den kummerlige fortiden, til den ekstravagante nåtiden. Gjennom de energiske rimene løfter Biggie oppvekstens bør av skulderne og kaster den til side for å bade i hedonisme (store deler av handlinga i musikkvideoen foregår ved et svømmebasseng).

Skjermdump: Youtube

Det er en vaskeekte «banger» om en klassereise. I det minste om deler av en klassereise. For låta holder seg nesten utelukkende til å beskrive den ytre forandringa i Biggies liv som følge av klassereisen hans. Vi får høre om de nye tingene han har, de nye vanene og alle jentene.

Hvordan denne reisen har påvirka Biggies indre liv, det får vi vite lite om. 

Biggie gjør riktignok et unntak fra den ytre, og utelukkende positive, beskrivelsen av klassereisen: Hans egen tilfredshet ved å motbevise «haterne». Allerede i de første ordene gjør han det klart:

Yeah, this album is dedicated, to all the teachers that told me I’d never amount to nothin’.

Gjennom låta kommer han stadig tilbake til dette poenget ved å gjenta: 

If you don’t know, now you know.

Hvis du ikke visste hvor heftig jeg var, vel, nå vet du det i alle fall.  

LES OGSÅ: Tegneserieskaper Anders Kvammen om jobben som identitet

Skjermdump: Youtube

Hatet utenfra

Denne opptattheten av «de andre», av haterne, gjerne mennesker fra hans gamle miljø eller andre rappere som ikke vil ham noe godt, er enda mer framtredende i Biggies senere låter.

Hans siste album Life after death (1997) er mørkt og paranoid. Albumet inneholder en rekke tekster som beskriver hvordan andre mennesker jobber mot ham, ikke unner ham det han har oppnådd og han frykter for sitt liv (noe det dessverre skulle vise seg at han gjorde rett i).

Biggies måte å skildre klassereisen sin på føyer seg inn i et tradisjonelt spor for hvordan klassereiser ofte har blitt skildra i rap.

Det første albumet rapperen gir ut er det «ekte». Rapperen er forankra i livet i de lavere sosiale klassene og på gata. Disse opplevelsene skildrer rapperen for oss i alle sine grimme detaljer. Albumet slår gjennom. Rapperen får oppmerksomhet, opptrer på større scener, får betydelig større lommebok og tilgang til opplevelser som tidligere har vært utilgjengelige. 

Det andre albumet skildrer dette nye livet, et liv rapperen omfavner fullt ut og gjerne vil fortelle oss om: Se på meg, se på alt jeg har nå! 

På det tredje albumet har rapperen tilsynelatende mista mye av gleden ved det nye livet. Rapperen bruker mer tid på å fortelle oss om suksessens bakside. Hen er omgitt av de alltids tilstedeværende haterne, av grådighet og sabotasje. Klassereisen er også vond, medgir rapperen, men den er vond først og fremst fordi alle andre ødelegger for den.  

Dette er malt med en bred pensel, selvfølgelig, men fra midten av 90-tallet og ut på det tidlige 2000-tallet var dette den dominerende historien om klassereisen vi fikk fortalt av rappere.  

LES OGSÅ: I diskusjoner om raplyrikk synliggjøres ofte en ovenfra-og-ned-holdning

Innsida på utstilling

Utover på 2000-tallet forandra rap seg. De ytre beskrivelsene av livet på gata (eller ved svømmebassenget) som mange rappere var så opptatt av, fikk konkurranse av det som foregikk i rappernes indre liv.

Tekstene til rappere som Kid Cudi eller Kanye West (selve kongen av introspeksjon) blottstilte egne tanker og svakheter ved seg selv på en måte som tidligere var nesten uhørt. Denne bevegelsen i raptekster, fra ytre beskrivelser til indre blottstillelse, kom også til å prege hvordan historiene om klassereisene ble fortalt. 

Kendrick Lamar er blant det siste tiårets mest innflytelsesrike rappere. Han vokste opp i et røft nabolag i Compton og denne oppveksten var det tematiske grunnlaget for gjennombruddsalbumet Good Kid, m.A.A.d City (2012).

Sånn sett var det et typisk gjennombrudd, men allerede her var Kendrick bevisst sin egen posisjon, ikke bare den geografiske posisjonen i Compton, men også sin posisjon i forhold til de menneskene han vokste opp med nå som rapkarrieren var i ferd med å ta av. Det lå en spire her til det som ble et gjennomgående tema i hans neste album, To Pimp A Butterfly (2015). 

LES OGSÅ: Klassebegrepet gjør ikke litteraturen mindre, litteraturen gjør forståelsen av klasse større, skriver Madeleine Schultz om Maria Navarro Skaranger sin aktuelle bok Emily forever

Skjermdump: Youtube

Konflikt med seg selv

To Pimp A Butterfly er ingen ensidig hyllest av Kendricks nye liv som en av verdens største rappere. Mest er det en lang duell mellom hans nye og gamle jeg. Kendrick forteller om dragkampen i ham selv gjennom å repetere: «I didn’t wanna self-destruct», og han lider av egendiagnostisert «survivors guilt».

Særlig tydelig er dette i låta U. Låta er framført som om Kendrick snakker til seg selv fra ståstedet til noen fra sin gamle omgangskrets, eller sitt gamle jeg. 

Her forteller han blant annet om følelsen av ansvar og maktesløshet som river i ham over tenåringssøsterens graviditet, en situasjon han ikke kunne bidra til noe positivt i, selv med sin nye og høyere status:

Situation had stopped with your little sister bakin’
A baby inside, just a teenager where’s your patience
You preached in front of 100, 000 but never reached her
I fuckin’ tell you, you fuckin’ failure you ain’t no leader

Videre fortsetter han forvirra og fordømmende: 

I fuckin’ hate you, I hope you embrace it
Loving you is complicated
Lovin’ you, lovin’ you, not lovin’ you, one hundred proof
I can feel you vibin’, recognize that your ashamed of me
Yes I hate you too


Der Biggie la skylda for det vonde i klassereisen hos haterne, legger Kendrick mye av skylda på seg selv.

Han er tynga av avstanden klassereisen har gitt til de menneskene som engang utgjorde livet hans. Dermed viser Kendrick fram et av klassereisens grunnleggende elementer: den foregår ofte i ensomhet. Kendrick trenger ikke sitere all verdens forskningsrapporter og statistikk for å fastslå at de fleste ikke klassereiser.

Selv hvor suksessfull han selv er, er det begrensa hvor mange mennesker fra sitt gamle liv han kan ta med seg på reisen og hvor mye han kan gjøre for dem som blir igjen. Kendrick har reist og dermed har han nødvendigvis også forlatt noen. 

LES OGSÅ: Kanskje grunnene til hvorfor vi ikke liker enkelte kvinner på film kan fortelle oss mer om vår egen moral og vårt samfunn? 

Han er tynga av avstanden klassereisen har gitt til de menneskene som engang utgjorde livet hans.

«Jeg skammer meg»

En lignende framstilling av klassereisen finnes også i rap her hjemme. Låta SAS Plus/SAS Pussy (2019) er skrevet og framført av Karpe, en av Norges mest suksessfulle rap-duoer.

I de aller første linjene i låta forteller duoens ene halvdel, Magdi Ytreeide Abdelmaguid, hva han føler: 

Jeg skammer meg. 

Magdi trekker vokalene ut og gjentar ordene. Jeg skammer meg. Så følger han på: 

Jeg skammer meg
jeg velger «window»,
hver gang svartinger kommer inn
ser jeg ut av vinduet
jeg er jævla dust
men jeg har utsikt
SAS Plus/SAS Pussy

Foto: Akam1k3

Som Kendrick plages Magdi av sin egen reise. Han er SAS-plus, med dets assosiasjoner til velstand og plus-passasjerenes bevisste eller ubevisste ønske om å holde økonomi-passasjerene borte fra seg.

Han er SAS-pussy, med dets assosiasjoner til feighet. Skammen hans over dette kommer til syne i blikkene til de andre «svartingene», de han ikke lenger er en del av. Han vil ikke møte blikket deres, en handling som forteller hvor sterk tilknytning han føler til dem. 

Magdi viser fram et annet grunnleggende element i klassereiser: Den klassereisendes oppfatning av seg selv står ofte ikke i stil til hens faktiske posisjon i samfunnet. Reisen foregår raskere enn den reisendes evne (eller vilje) til å endre sitt mentale bilde av hvem hen er i verden, om dette bildet noen gang virkelig endres.

I den avstanden mellom fortid og nåtid, mellom det mentale jeg og det faktiske jeg, får skammen sin grobunn. Og den vokser i blikkene til de du har forlatt og ditt eget blikk på deg selv i møte med dem.

Som Magdi selv innrømmer: 

Jeg savner meg. 

Magdi har kanskje vindusplass og utsikt, men alt han ser når han kikker ut er speilbildet av en han ikke kjenner helt igjen. 

Følg TBATBA.NO på FacebookInstagram og Twitter.

2 thoughts on “Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *