The Pitt har mye på hjertet
The Pitt sesong 2. Foto: HBO Max
ESSAY: The Pitt gjør noe så sjeldent som å peke på verdien av felleskap og gode arbeidsforhold, samtidig som den antyder hvordan et kapitalistisk system risikerer å ødelegge det.
Plutselig var jeg her igjen. Som de fleste andre, har jeg rukket å være mye innom legevakta en rekke ganger i livet.
Heldigvis var det bare en liten trebit fra en dørkarm som skulle ut under en negl denne gang (ikke spør).
Jeg får ny stivkrampevaksine og en lapp med hjem med beskjed om å vaske såret to ganger daglig med SebaMed og så plastre over fingeren.
«Noen spørsmål?», spør legen.
«Har du sett The Pitt?».
Akutten minutt for minutt
Den Golden Globe- og Emmy-vinnende serien som premierte på HBO Max i fjor, og er aktuell med sin andre sesong, har blitt hyllet av leger og helsepersonell for sin realisme og virkelighetsnære perspektiver. (Og kåret til en av årets beste serier i 2025 av TBA).
The Pitt følger et dagskift på akuttavdelinga til et fiktivt sykehus i Pittsburg – fra Noah Wyle i rollen som Michael Robinavitch, aka Dr. Robby, går inn dørene klokka 07.00 minutt for minutt. Hver episode utgjør en klokketime.
Grepet med at alt skjer i sanntid gir en kledelig umiddelbarhet og følelse av at noe hele tiden står på spill. Ting skjer fort og beslutninger må tas i raskt tempo. Det er en del grafiske innblikk. Kroppens mange innvendige saker kommer ut og blottes i denne litt alternative formen form for gore som ikke akkurat er ukjent for sykehusserier.
Det er maskiner, suging, klipping, skalpeller, sprøytestikking, nåler og tråder som skal gjennom hud. Eller hva med litt utstudering av det infiserte øyet til en gammel nonne?
Høyt og lavt under sykehustaket
Kroppsdeler og diagnoser namedroppes på latin, før det hoppes til en ny pasient rullende inn på båre fra en ambulanse.
Legenes eget stammespråk og det raske tempoet på intensivavdelinga, gjør at mye info farer over hodet på meg. Men det er også dette som gjør serien realistisk.
Serien løser balansegangen mellom det å bevare legenes autentisitet, for så å leie tilskueren litt i hånda, uten å ty til urealistisk dialog og krampaktige overforklaringer:
Ikke sjeldent følger vi med når legene forklarer hva som er galt til pasientens pårørende, eller pasienten selv.
Et annet lurt grep har vært å gjøre The Pitt til et universitetssykehus: Dermed ankommer en rekke rykende ferskt utdannede leger som skal i praksis, under veiledning av de andre legene.
Slik får vi en glimrende anledning til å bli med inn i læringsprosessen, rundt operasjonsbordet.
Praksisstudentene må selv foreslå hva de tror er diagnosen, og hva de mener man må gjøre. Sykehusets faste ansatte svarer om det er rett, eller stiller oppfølgningsspørsmål. De kan også irettesette legestudenter som er for selvsikre på egen vurderingsevne og er for ivrige på å går i gang uten godkjennelse av en overordnet.
Balansegangen mellom intensive, og emosjonelle sekvenser, før pitstop i det smått komiske og rare, før overgang til de mer betraktende og ettertenksomme episodene, er god.
Det er høyt under sykehustaket, til tross for den tyngende trusselen om nedskjæringer, samtidig som køen i venterommet vokser.
Nye perspektiver
Det er tydelig at serien forsøker å tilby nye perspektiver utover å være nok et sykehus-melodrama.
Dette er langt i fra noe Akutten rip-off, selv om det kan være vanskelig å riste vekk assosiasjonen i begynnelsen med Noah Wyle som seriens gallionsfigur (også tidligere kjent som Dr. Carter).
Dessuten med serieskaper R. Scott Gemmill som har vært utøvende produsent og manusforfatter for Akutten, mens tidligere Akutten-showrunner John Wells, er utøvende produsent her.
Nok om gamle dager.
The Pitt har et klart fokus på dagsaktuelle problemstillinger i post-Covid-tida.
Der sesong 1 var en introduksjon til det mangfoldige karaktergalleriet, som kom med flre skyts mot systemet, både for pasienter og helsepersonalet selv, er sesong 2 mer en naturlig fortsettelse som starter kort tid etter at den forrige sluttet.
Dr. Robby er på vei inn sykehuskorridorene igjen for å ta tatt på et nytt skift på USAs nasjonaldag, 4.juli. Et nytt kull med ferske legestudenter skal bryne seg på nye oppdrag. Nye utfordringer venter.
En ny vakthavende sjefslege er også kommet på plass som Dr. Robbys sommervikar Sepideh Moafi). Hun har klare ideer om hvordan sykehuset kan effektiviseres basert på – ja, du gjettet riktig – kunstig intelligens (KI).
Hvilken effekt har bruken av KI i prakis på en intensivavdeling? Kan maskinene erstatte det menneskelige aspektet på et sted der dette står i sentrum?
Humanistiske perspektiver
Det er tydelig at det har vært viktig å vekte realismen for å si noe om sykehusets betydning og posisjon i et lokalsamfunn.
Det som fortoner seg som en hyllest av helsearbeidere balanserer riktignok farlig på grensa til å bli cheesy noen ganger. Hangen til god, gammeldags spill på sentimentalitet og litt vel overdrevent dydige karakterer er høyst tilstede.
Samtidig er det kanskje fint timingmessig med en serie der de gode er hverdagsheltene? Og som et ensemble? Det er liksom litt lenge siden sist jeg så en god serie om liknende tematikk.
Serien skildrer konkrete situasjoner som viser viktigheten av godt teamarbeid, kunnskap og legeetikk, men også at ingen er bedre enn andre, og at mangfold av perspektiver og skills er en styrke.
Det er mange aktuelle temaer som tas opp i møte med nyankomne pasienter, men det er de menneskelige møtene som står i sentrum av serien.
Det kommer til syne i den betydelige vektleggingen av hvordan sykehuset tar imot sine pasienter.
På The Pitt behandles alle likt, uavhengig av klassetilhørighet, etnisitet, om meningene dine er forkastelige, om du er kriminell, eller har utsatt andre for vold. Vi får innblikk i de ulike livssituasjonene folk er i.
Noen er uheldige med livet sitt. Noen er stamgjester og kommer inn med samme innstilling som om de akkurat hadde satt seg i baren på stampuben sin. Noen må bare videre på jobb.
Serien vil tydelig si noe om måter å kommunisere og se pasienter på: Vi observerer hvordan nye legestudenter blir irettesatt dersom de skulle være forutinntatte og respektløse mot pasienter. Eller om de delegitimerer en pasients emosjonelle reaksjoner, eller subjektive opplevelser og behov.
Det er noe befriende å se, selv om vi har nok av eksempler på fastleger som har bagatellisert en pasients smerte og sitausjon, særlig når det kommer til kvinnehelse. Og som det viser seg: ikke alle leger følger reglene på jobb.
The Pitt har en tydelig politisk slagside: At helsetilbud er en menneskerett.
Og at det å tilby helsetjenester for alle også handler om retten til verdighet.
Om mental helse
En amerikansk lege på intensivavdelingen på et sykehus i Pittsburg har gitt serien høy score for medisinsk nøyaktighet i diagnose og behandling til CBS News. Han hadde selv vært borti de fleste situasjonene som utspiller seg i første sesong – bare ikke i løpet av ett skift.
Han var dog mest opptatt av å framsnakke The Pitts fokus på hvordan jobben også utgjør en emosjonell belastning på sykepleiere og behandlende leger, og hvordan helsearbeidere håndterer alt de ser daglig.
Serien hopper rett på sak allerede i starten av åpningsepisoden i første sesong. Dr. Robby starter økta si ved å møte sin kollega oppe på taket – denne situasjonen har de åpenbart vært i før.
Poenget er ikke at vi skal lure for mye på hvorvidt Dr. Jack Abbot (Shawn Hatosy) seriøst vurderer å hoppe, men å illustrere jobbens psykiske ballast: Det er flere i løpet av skiftet som spør seg om motivet for å fortsette å bli i jobben.
Harseleringen rundt hvorfor man valgte denne jobben har ikke avtatt i sesong 2, her Dr. Frank Langdon (Patrick Ball) forklarer det med at de alle har ADHD og at alt annet ville vært «boring as hell».
Det tar ikke lang tid før vi kommer inn på hovedkilden til problemet med større press på helsearbeidere: Sykehusets økonomiske situasjon og fremtid.
På det folksomme sykehuset får leger og ansatte skylda for den stadig voksende køen i ventesona.
Vi ser mennesker som risikerer å drukne i systemet om de ikke tar vare på seg selv. Dette gjelder like mye helsepersonell og leger selv.
Tar tempen på samtida
I et essay i magasinet Time, har en direktør for akuttmedisin ved Chicago’s Rush University Medical Center hyllet The Pitt ifor å gi et «rått glimt inn i et helsevesen på randen av krise» ved å rette søkelyset på komplekse, presserende problemstillinger som begrensede ressurser og den økende belastningen på traumer og masseulykker.
En skulle kanskje tro vaksinemotstandere var en av de store problemgruppene. Men som legen jeg spurte på legevakta fortalte – og som vi ser i The Pitt – er det visstnok et stadig større problem med pasienter og pårørende som mener de vet best hvilken behandling som må til, fordi de har snakket med «doctor Google», og kommer med en egen bestilling til legen.
I konkrete eksempler ser vi liv som risikerer å gå tapt på grunn av noens ufaglærte meninger og synsing som går forbi legens vurdering.
Ufaglærte meninger utspiller seg på konkret nivå, men også overordnet:
Vi ser et system som stadig tenderer mot å la folk uten kompetanse få mer å si, enn legene på gulvet som utøver jobben – og som må deale med konsekvensene.
Det er flere frustrerende scener der legene som jobber konstant mot klokka får ekstra motstand av folk som tror de vet best.
På så mange måter tar The Pitt tempen på samtida, ved å peke på risikoen ved å gjøre helsetjenester om til butikk som skal drives etter «good reviews», som om det å jobbe som lege først og fremst handlet om tilbud og etterspørsel.
The Pitt er en av få nyere serier som gjør noe så sjeldent som å peke på verdien av felleskap og gode arbeidsforhold, samtidig som den antyder hvordan et kapitalistisk system risikerer å ødelegge det.
Det som løfter serien er ikke bare en svært god casting, en velorkestrert spenningsdynamikk, og virkelighetsnære og gjenkjennbare situasjoner.
The Pitt vil også fortelle oss noe om hvordan utfordringene til sykehuset lett kan løses hvis det bare er nok politisk vilje til det. Spoiler alert: Markedsliberalisme er ikke svaret.
Karakterer:
7.8 / 10
The Pitt sesong 1
Serieskaper: R. Scott Gemmill
7 / 10
The Pitt sesong 2
Serieskaper: R. Scott Gemmill
The Pitt sesong 1 er tilgjengelig på HBO Max. Sesong 2 hadde premiere 9. januar 2026. Nye episoder slippes ukentlig frem mot sesongfinalen fredag 17. april.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: