Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir

Er den stygge andungen i Oslo-kulissene i ferd med å bli en fargerik påfugl?

Forskjellene i Oslo er store. Så store, at animasjonsfilmskaper Jan Gunnar Blom – som har holdt foredrag i en årrekke rundt i hele landet med den kulturelle skolesekken – mener at landet vårt kan kokes ned til fire steder:

Oslo Vest, Oslo Øst, Finnmark og Norge. 

Han er definitivt inne på noe. Og langt ifra den eneste kilden som bekrefter hvor delt Oslo faktisk er.

Nøyaktig hvor grensa går geografisk, mellom øst og vest, er ifølge mange sosiologer Akerselva. På film og TV, virker det å være nokså stor enighet om dette, men at østkanten også gjelder Oslo sentrum (en etablert sannhet er dessuten den at vestkantfolk ikke tar t-banen lengre øst enn Nationaltheatret).

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

Når vi ser på tendenser som gjelder for østkantfilmen som fenomen, er disse gjerne overlappende, og følger ulike linjer.

Fordi østkanten har vært noe som har endret seg i takt med tiden, selv om det ofte har vært snakk om noe som defineres som «det andre».

Arven etter forfatter, heimstaddikter og dramatiker Oskar Braaten (Ungen (1911) og Den store barnedåpen (1925)), er en tråd med levende og nyanserte arbeiderfortellinger, og går over i Arne Skouens Gategutter, med handling lagt til Rodeløkka. Her tematiseres fattigdom under krigen. 

I filmen følger vi noen unge gutter som roter seg borti kriminalitet, og man kan se et tematisk forbilde for Erik Popppes Schpaa som kom mye senere, i 1998. 

Schpaaa er også en film med en viss sosial samvittighet, men den hører samtidig sammen med en annen tråd for østkantfilmen: Grittyness. 

Dette blir igjen en ny tradisjon, og der filmer som Pål Sletaunes dystre spillefilmdebut Budbringeren, fra 1997, og Eva Isaksens bekmørke og skitne filmatisering av Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S inngår. 

HØR OGSÅ: Kaveh Tehranis Hør her’a: Solskinn i Groruddalen

Fra drabantbydrøm til tristesse

I løpet av 60-tallet skjedde et tydelig skille når det kommer til den estetiske portretteringen av østkantens drabantbyer på film. 

I Øyvind Vennerøds gladslaksfilmer fra Norges første drabantby, Lambertseter-trilogien, er det ordentlig etterkrigstids-optimisme. Det er glede og velstand innbakt i filmestetikken. Her har ikke vår tids geografiske østkanten rukket å bli østkanten enda. I stedet er Lambertseter en forstad til Oslo.

Alle filmene var spilt inn på Lambertseter og var blant de største publikumssuksessene i norsk filmhistorie, og bestod av Støv på hjernen fra 1959 , Sønner av Norge fra 1961 og Sønner av Norge kjøper bil fra 1962. 

Noen år senere, i 1968, kom det en rapport fra Ammerud som bråbremsa hele drømmen om de flotte drabantbyene. 

Denne rapporten kunne fortelle at de som bodde i drabanten var analfabeter, underernærte barn, og man kunne tikke av på de fleste bokser hva angår sosiale problemer i Ammerud-blokkene – som interessant nok har blitt brukt mye som kulisse i norsk film. 

LES OGSÅ: At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Da Vennerøds sønn, Petter var regiassistent på Sven Wams østkantklassiker Lasse og Geir i 1976, hadde drabantbyen blitt fæl:

Beboerne i drabantbyen har da blitt til zombiemennsker som lar seg «sløve ned» med potetgull og tv. Vi snakker om et umenneskelig system som får Lasse og Geir til å bli drabantby-utskudd. 

Denne filmen markerer en dreining: Det grelle og forferdelige blikket på østkantens drabantbyer på film, startet med Lasse og Geir. 

En film som velter seg i østkant-tristesse, er Hans Petter Molands Alnabru-skildring En ganske snill mann fra 2010.

Den drar de klisjefulle typene mildt sagt langt. Vi tar ikke hardt i når vi sier at universet som tegnes opp, er veldig stygt: 

Karakterene er kledd opp og sminka stygt. Leilighetene er stygge. Menneskenes personligheter er stygge. Med Bjørn Floberg som iskald gangster og østkantens kanskje mest legendariske veikro: Renna, på Sinsen, som ugjestmild bikarakter, gjøres det ikke akkurat en innsats for å finne Alnabru sitt hjerte. 

LES OGSÅ: Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Grøsselige blokker 

Østkantens drabantbyer og blokkbebyggelse har også vært kulisser for skrekk- og grøsserfilmer, som Eskil Vogts De Uskyldige og Joachim Triers Thelma. 

Her blir østkantens ruvende blokker på Ammerud, grusomme og lugubre, når hovedkarakteren Thelma (Eili Harboe) flytter inn i en av de. Trier bruker arkitekturen på en guffen, og nesten gotisk måte. 

Eskil Vogt gjør noe litt liknende med De Uskyldige, som er satt til Romsås. Arkitekturen går igjen i filmplakater og spiller en viktig estetisk rolle for filmens atmosfære og miljø.

Filmskaper Adel Khan Farooq og Shan Quershi reagerte på fremstillingen av minoriteter i filmen, og kritiserte i sin tid De Uskyldige for å forsterke fordommer.

Filmen går langt i å fremstille den blendahvite norske familien som en omsorgsfull og tilstedeværende kjernefamilie, i tydelig kontrast til de to familiene med innvandrerbakgrunn der stereotypiene som går igjen er vold, psykiske problemer, omsorgssvikt og aleneforsørgere. 

Her blir det også et poeng at filmskaperne nettopp kommer fra en helt annen del av byen. Selv om filmene er svært gode, er det viktig å være bevisst filmenes bidrag i å forsterke fordommer på film, når vi ser på østkantfilm som fenomen:

Det er ikke som at Trier eller Vogt har gjort så mye for å fremstille østkanten vakker eller interessant.

Heller utnytter de fordommer folk har om østkanten som allerede eksisterer og som filmene er med på å reporodusere. 

LES OGSÅ: For første gang på scenen, i en to etasjers leilighet, behandler fem unge og «melaninrike» Oslogutter skam rundt psykisk helse og følelser

Bekrefter fordommer om ungdommer

Ser vi på fremstillinger av østkanten i nyhetene og i mer dokumentariske uttrykk, virker det som at de eneste gangene mediene retter blikket hit, er det når det er noe negativt som skjer.

Bildet av eksempelvis Søndre Nordstrand – Oslos største bydel – er stedet og dens ungdommer noe ganske annet enn pent, om man spoler tilbake til Margreth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap, som er filmet på Hauketo.

I presentasjoner av filmen leser vi: «Filmen følger elever ved 10. trinnet på Hauketo Ungdomsskole utenfor Oslo de siste månedene før eksamen.[…] En observerende dogumentar. Et nakent og usminket møte med norske skoleelevers hverdag. Lars von Triers regler forsterker effekten.»

I retrospekt kan man jo lure hvorfor det ikke kommer frem at dette ikke var en helt gjennomsnittlig 10.klasse.

Og hvorfor har man valgt å dra til østkanten for å skildre spesielt sårbare ungdommer, i det som i enkelte avisartikler var beskrevet som «motorklassen»?

Det har blitt laget flere dokumentarskildringer av «problembarn» på østkanten som ikke klarer seg på skolen.

Jon Haukelands Barneraneren, handler om et fåtall unge som havner utafor, og er ikke representativt for ungdommer på østkanten. Likevel kan det virke som at det er inntrykket mange har, også fordi denne fordommen stadig blir reprodusert.

En dokumentarserie som går langt i å skildre østkanten på en slik stereotypisk og nedlatende måte, er NRK-serien Helene sjekker ut og episoden fra Mortensrud, fra tidligere i år. 

Utgangspunktet og premisset for episoden er at det først og fremst er problemer her, og det er kun dette som er fokuset når statskanalen først gidder komme på besøk – i det som virker å være programleder Helene Sandvig og NRKs aller første møte med Søndre Nordstrand.

Episoden fikk også noe berettiget kritikk for å bekrefte og forsterke fordommer om bydelen, men i andre trykte medier. Det var ikke noe NRK rettet opp i selv ved å adressere det i serien.

LES OGSÅ: Hvor langt har vi egentlig kommet i å forstå alle nyansene av en arbeiderklasse? 

Organisert kriminalitet og svart arbeid 

Et narrativ som ofte har tegnet seg for de fiktive østkanfilmene, er gangsternarrativer. Østkantens innbyggere på film, er ikke bare uoppdragne som Lasse og Geir, men også kriminelle, og arbeider oftere svart, enn vi ser at de har vanlige jobber. 

Svart arbeid fremstilles som et bedre alternativ til å være sosialklient på NAV. Ofte ser vi også at mange ikke har noe valg: De er i et miljø, eller i en situasjon der de enten blir presset til å ta valg de ikke ønsker å ta og heller ikke kan fjerne seg fra. Eller de skylder penger, og må få tak i noen grunker rimelig kvikt.

Problemet er ikke enkeltfilmer i seg selv, men at vi ser en tendens som understøtter stereotypier og som sammenfaller med medienes dekning og fremstillinger av østkantene ellers, som gjerne fokuserer på (organisert) kriminalitet, rusproblemer, og problembarn, og overdriver og opprettholder et uriktig bilde av østkanten.

Selvsagt kan man innvende at det er jo langt mer spennende filmmat i ekstreme karaktertyper og gangstervirksomhet. Og det er jo flere interessante fortellinger her: Hvem liker ikke gangsterfilmer?

Det er overhodet ikke noe galt med sjangeren eller typene som tegnes opp i seg selv. Men det er interessant at det er et større fravær av vanlige folk, som ikke er kriminelle, når det kommer til skildringer lagt til østkanten på film og tv.

Hvis vi ser på vestkantfilmer, er det langt større variasjon i karaktergalleriene, miljøene og jobbene som skildres. Det er mer vanlige folk som er utgangspunktet, og de bor langt mer idyllisk.

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren Cristian Mungiu. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Etter at Lambertseter-gutt Aksel Hennie langfilmdebuterte som manusforfatter og regissør med filmen basert på egne opplevelser i Uno i 2004, og ble en kinosuksess, åpnet det for en liten bølge med spenningsthrillere lagt til Oslos såkalte «kriminelle underverden» (som det ofte beskrives i pressetekstene).

De fleste av filmene i denne sjangeren utspiller seg, naturligvis, på østkanten og i Oslo sentrum. Ulrik Imtiaz Rolfsens Izzat kom året etter Uno, og senere Haram (2014).

Ikke alle bor i blokk i filmversjonene av Oslos østkant. Den flittig brukte gangster Bjørn Floberg (Uno, og En ganske snill mann) blir også å se også i i Uro, av Stefan Faldbakken fra 2006. Her forsterkes han status som skurk, av at han holder til i et slags villa-«palass» omgitt av blokkbebyggelse.

Det er interessant med tanke på at alle bydeler på Oslos østkant har nokså idylliske enebolig-områder. Det er sjeldent vi ser disse på film, og i denne filmen fremstår selv villaen nærmest grotesk. 

De siste årene har det kommet flere serier om samme tematikk som i nevnte Døden på Oslo S, Schpaaa og Barneraneren, om barn og unge som rekrutteres inn i kriminelle miljøer: NRK-seriene 17 og 18, Flus og Blodsbrødre handler om mindreårige og unge menn i kriminelle bander. 

Er det så mye organisert kriminalitet på østkanten som disse narrativene gir inntrykk av, eller er det de samme gjengene vi snakker om?

I såfall får disse gjengene mye ensidig fokus, og som går på bekostning av alt som fungerer som normalt. 

Det nører opp under et narrativ som medier allerede skaper av østkanten og som mange kjenner på at de må svare for. 

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

HØR OGSÅ: Exit, rikinger på TV og grådighetens estetikk

Nyanserte perspektiver innenfra

Nå Østkanten stort sett skildres som stygg, kronisk kriminell og ressurssvak på film og tv, er det fint å se at flere nye filmer denne høsten tilbyr et mer nyansert bilde. 

Norsk-ish sesong 2 adresserer fordommer mot østkanten, og at folk som bor her er av lavere klasse og dermed folk man ikke vil assosiere seg med.

På film, er Dag Johan Haugeruds filmer og særlig Barn viktige bidrag for et mindre stereotypt bilde på østkanten.

Eller Ingvild Søderlins filmatisering av Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner som både gir et mer menneskelig, realistisk bilde av Groruddalen, av vanlige mennesker, og pårørende til en kriminell.

Vi kan også nevne Morten Tyldums Buddy fra 2003, som senterer rundt et studentkollektiv på Tøyen, og ellers skildrer Gamlebyen og sentrum på en idyllisk måte.

Denne høsten er kinoaktuelle filmer lagt til østkanten, og som alle presenterer nyanserte perspektiver, på vanlige folk med vanlige jobber.

Aslaug Holms kinoaktuelle dokumentar Blokka, handler om kampen for å bli boende i en blokk på Sagene, og der skurken ikke er Bjørn Floberg, men en sleip og kald eiendomsgigant som truer med å kaste beboerne ut på gata.  

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

Ane Hjort Guttus hybridfilm Voice, handler om et fiktivt filmskaper-verksted på Grorud, og der aktivistene som står bak, er lei av journalister som kommer dit for å forsøke å «forstå» østkanten og alle problemene her fra et utgangspunktet som er fordomsfullt (vi aner et spark til nevnte Helene sjekker ut). Voice konfronterer dette dømmende og nedlatende blikket og kommer med en betimelig diskusjon om hvem som skal fortelle historiene fra og om østkanten.

Helt vanlige mennesker og familiedynamikk får vi også se i Kaveh Tehranis filmatisering av Gulraiz Sharifs populære bok Hør Her’a. 

Selv om denne fortellingen også spiller på stereotypier, er filmen en fargesterk, varm og oppløftende skildring av drabantbylivet på Rødtvet – uten å rosemale noe som helst.

Er den stygge andungen i Oslo-kulissene i ferd med å bli en fargerik påfugl?

I en tid der det stadig fokuseres på problemer og gjengkriminalitet på østkanten i nyhetsmediene, trenger vi flere nyanserte perspektiver, både i dokumentariske og fiktive fortellinger fra østkanten.

–  Einar Aarvig og Ida Madsen Hestman

Filmene Voice, Blokka og Hør her’a! går nå på kino.

Hør podcastsamtalen om østkantfilm og Hør her’a! med regissør Kaveh Tehrani her:

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*

Følg oss på Tiktok, Instagram, X/ Twitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.