Tilbake til år 2000
Foto: Netflix
ESSAY: Limp Bizkit, Jackass og radmagre Hollywood-stjerner er tilbake. Er vi klare for en ny runde guttastemning à la Y2K?
I fjor kom jeg over en haug av tjukke videokassetter i mitt barndomshjem, av typen man kunne ta opp tv-programmer på. Etter å ha lyktes med å oppdrive en kabel som tillot meg å koble sammen en gammel VHS-spiller til en moderne tv, begynte jeg å se gjennom kassettene.
Til min store glede hadde jeg tatt opp prisutdelingen Video Music Awards (VMA) fra musikkanalen MTV.
Året var 2002, New York var fortsatt i sjokk etter terrorangrepene 11. september året før, og popstjerner var kledd som om de var på en futuristisk «hore & hallik-fest» (som var en greie på denne tida).
Motebildet var grelt, men enda grellere var kvinnesynet som rådet: Unge kvinner skulle helst være lettkledde sexobjekter, og samtidig utstråle jomfruelighet, ellers ble man raskt stemplet som «hore» (sexpositivitet var ikke en greie den gang).
De flate og godt synlige magene til popstjernene som deltok under prisutdelingen, vitnet om det nådeløse kroppsidealet som var gjeldende i 2002.
Årtusenskiftet var en tid der unge kvinner ble ydmyket i sladderpressen for hver minste utskeielse eller tegn til cellulitter, mens mennene stort sett slapp unna med langt verre oppførsel (og utseende).
Ser man på kjendisene som preget VMA 2002 var det tydelig at det var gode tider for tvilsomme typer.
P. Diddy opptrådte, Michael Jackson ble hedret av Britney Spears, Donald Trump ble filmet på den røde løperen, og kompisen hans og eks-borgermester i New York, Rudy Giuliani, holdt en tale.
Popstjernen Christina Aguilera måtte dele ut en pris til rapperen Eminem, som hadde hengt henne ut i sin forrige hit The Real Slim Shady:
«Yo Shit, Christina Aguilera better switch me chairs
So I can sit next to Carson Daly and Fred Durst
And hear ’em argue over who she gave head to first»
Kvinnefiendtlig stemning
Til tross for høy stjernefaktor og et og annet festlig øyeblikk, var prisutdelingen gjennomsyret av en ondsinnet og kvinnefiendtlig stemning.
Synet av den rødhårede Guns N’ Roses-frontmannen Axl Rose som gjorde et sørgelig «comeback» med rastafletter stikkende ut av hodetørklet er svidd inn i netthinnen min for alltid.
Gjensynet med MTV Video Music Awards 2002 ble en vekker som brutalt røsket meg ut av min tendens til nostalgi.
Etter å i flere år ha gitt meg hen til ukritisk romantisering av åtti- og nittitallet (jeg eier tross alt en fordømt videospiller!), så jeg nå tilbake på min ungdomstid uten å føle et stikk av vemod og savn.
Minner strømmet på, av tenåringsgutter som lagde spylyder bak ryggen min dersom jeg våget meg ut av huset i vanlig truse (fremfor g-streng) under tynne Sefa-bukser (noen slags treningsbukser med sleng), av mager som tøt over kanten på trange hoftebukser og hvordan filmen American Pie (1999) gjorde at barberte underliv nærmest ble obligatorisk for unge kvinner.
Uansett hvor ille verden er nå, så ble det klart for meg at jeg ikke ønsker å gjenoppleve årtusenskiftet.
Men kanskje andre enn meg lengter tilbake til Y2K?
Tegn i tida
Overalt rundt meg ser jeg plutselig tegn på at vi igjen er i ferd med å omfavne kulturen og ukulturen som preget slutten av nittitallet og starten av 2000-tallet:
Radmagre kvinnelige Hollywoodstjerner fyller den røde løperen igjen, parodi-filmserien Scary Movie har fått en ny oppfølger og amatørstuntmennene i Jackass er tilbake på kino.
Sistnevnte traff tidsånden fra 2000 godt: Ved å slå sammen reality-tv og ekstremsport, skapte de en ny type tv-underholdning, som kun gikk ut på å gjøre idiotiske og farlige ting foran kamera.
Takket være MAGA er raprockeren Kid Rock «aktuell» igjen, og det konservative tilbakeslaget mot #metoo, feminisme og skeiv frigjøring er et faktum.
Det mest soleklare beviset på at vi beveger oss tilbake til årtusenskiftet, kunne man imidlertid se blant headlinerne under årets Tons of Rock, nemlig nu-metalbandet Limp Bizkit.
Woodstock ‘99: Slutt på peace and love
Få band kroppsliggjorde datidens rasshølkultur bedre enn Limp Bizkit.
Mot slutten av nittitallet var de lydsporet til umodne forstadsgutter med sinnemestringsproblemer, cargoshorts og capsen bak frem.
Da arrangøren av den legendariske musikkfestivalen Woodstock ‘69 bestemte seg for å gjenskape festivalen for en ny generasjon i 1999, var Florida-bandet en selvsagt booking.
Limp Bizkit slo gjennom i 1997 med en brølete tullecover av George Michaels Faith, og da de opptrådte på Woodstock ‘99 hadde de nylig fått en hit med rølpe- og hærverktemaet Break Stuff.
Woodstock ‘99 endte i en så stor katastrofe at det har blitt laget både en dokumentarfilm- og serie om hva som gikk galt.
Seksuelle overgrep, hærverk og søppelkaos gjorde at festivalen ble stående som et symbol på alt som var galt med ungdomskulturen rundt årtusenskiftet.
I motsetning til hippiene var ikke denne generasjonen festivalgjengere flasket opp på verdier som fred og solidaritet — deres verden var preget av apolitisk konsumerisme, skoleskytinger og en stadig mer pornofisert kultur. Musikken de hørte på var dessuten langt mer aggressiv.
Her til lands var hitlistene i 1999 preget av hard partymusikk, ultrakommersielle boybands og humorlåter som Pretty Fly for a White Guy av The Offspring (et band som for øvrig også spilte under både Woodstock ‘99 og Tons of Rock ‘26).
Kombinasjonen av hetebølge, dårlig infrastruktur og grådige arrangører har nok mesteparten av skylda for at ting skled ut under Woodstock ‘99, men Limp Bizkit-frontmann Fred Durst ble også beskyldt for å ha oppfordret til opptøyer, og bidratt til at festivalen endte opp i et bokstavelig flammehav.
At Tons of Rock booket samme bande til å headline årets festival fremsto som et mysterium. Hvem hører på Limp Bizkit i 2026 (det kommer jeg tilbake til)?
Nu runde med nu-metal
Nu-metal, også kjent som rapmetal, har muligens vært en av de mest utskjelte sjangrene i populærmusikkhistorien. Sjangeren kombinerer tunge gitarriff med hiphop-beats og samples. Man absorberte angsten fra grungemusikken, men også hybrisen og machokulturen man kunne finne i rap og hardrock.
Limp Bizkit la til en klype pubertal humor og opprørsånd, og det med stor suksess:
Albumene Significant Other (1999) og Chocolate Starfish and the Hot Dog Flavoured Water (2000) toppet salgslister i USA på et tidspunkt der boybands, kvinnelige popstjerner og RnB dominerte popkulturen.
Her til lands fikk Limp Bizkit sin største hit med den følsomme The Who-coveren Behind Blue Eyes, før de tilsynelatende forsvant fra rampelyset.
I dag er det flere som gladelig innrømmer at de hører på nu-metalband som Korn, Slipknot, Linkin Park, eller System of a Down – som har blitt gjenforent og er på verdensturné.
Men før årets Tons of Rock hadde jeg fortsatt til gode å møte noen som kaller seg Limp Bizkit-fan etter år 2005. Bandet har liksom ingen naturlig plass i verken rap- eller rockelandskapet.
Fred Durst & co fremstår som arkeologiske objekter man kunne gravd frem i et forlatt kjøpesenter, eller finne stående i CD-spilleren til en bil som skulle på skraphaugen.
Selv ga jeg bort mitt eksemplar av Significant Other til et loppemarked en gang på begynnelsen 2000-tallet og så meg aldri tilbake.
Rølpete bros i Det hvite Hus
På Ekebergsletta, under årets Tons of Rock-festival hadde jeg ett hovedoppdrag: Å prøve å finne ut hvordan en Limp Bizkit-fan ser ut i dag.
Det viste seg å være lettere sagt enn gjort: En lapp i festivalens merch-bod informerte om at det ikke var noe Limp Bizkit-merch å få tak i.
Det har dessuten vært dårlig med muligheter for å sikre seg en Limp Bizkit-trøye i Norge tidligere. Sist de skulle spille i Norge i 2010, ble konserten avlyst.
En av de få jeg så i Limp Bizkit-trøye under festivalen bekreftet mine fordommer om at fanskaren deres består av rølpete bros. Han var kledd i stråhatt og enorme solbriller, og ble tilsynelatende møtt av en kompis med et lett knyttneveslag på pungen.
Det er vanskelig å ikke se Limp Bizkits retur som et illevarslende tegn, spesielt i en tid der mannosfæren har et solid grep om algoritmene, Donald «Grab ‘em by the pussy» Trump har sin andre presidentperiode og administrasjonen hans feirer USAs 250-årsdag med kampsport.
Den amerikanske forsvarsministeren, Pete Hegseth, som var tjue år gammel i år 2000, er en god representant for den giftige guttastemningen som tidvis preget «generasjon Limp Bizkit»: Han har døpt seg selv om til «krigsminister» og er blitt anklaget for å drive departementet som et «frat house».
Hans negative syn på kvinner og «feite generaler» er godt dokumentert, og nå ønsker krigsministeren å teste testosteronnivåene til amerikanske soldater.
Limp Bizkit anno 2026
Når temperaturen kryper oppover gradestokken under årets Tons of Rock, og jeg leser at festivalen sliter med strøm- og vannforsyningen, kjenner jeg et blaff av bekymring for at Oslo-festivalen vil bli et nytt Woodstock ‘99.
Men så snart Limp Bizkit inntar hovedscenen, forsvinner alle mine bekymringer for at publikum ville finne frem sin indre homo- og kvinnehatende hooligan:
Fred Durst kommer ut i en ustrøket hvit genser og rosa solbriller – kveldens desidert mest avslappede stil – mens gitarist Wes Borland stiller i kveldens minst laidbacke sceneantrekk, i noe som ser ut som en svart, romersk legionærrustning.
Han løper frem og tilbake på scenen, mens Durst smådanser rundt som en litt brisen og gøyal tante.
Den stilmessige forvirringen som preger bandet forsterkes av at konserten foregår foran en gigantisk boombox og en rekke overdimensjonerte kassetter med artister jeg antar Limp Bizkit ser på som musikalske forbilder: Metallica, Cypress Hill, Kraftwerk, Public Enemy og House of Pain, for å nevne noen.
Underveis i settet tar bandet også pauser for å spille av radiohits fra åttitallet, som True av Spandau Ballet eller Tainted Love av Soft Cell.
Rundt meg ser jeg stort sett folk på min egen alder, som husker Limp Bizkit fra sin ungdom. Noen smiler og andre står med armene i kors og se mer skeptiske ut.
På storskjermen ser jeg imidlertid noe vidunderlig og overraskende: En haug av tenåringer står foran scenen og synger med til bandets største hits.
På et tidspunkt blir en gutt med rød caps bak frem (Dursts gamle signaturstil) dratt opp på scenen for å rappe sammen med Durst på en låt.
Plutselig gir det mening at dagens unge, som lever med et utrolig fragmentert medielandskap, kan finne frem til og verdsette et band som Limp Bizkit.
Gjennom sosiale medier blir man servert popkultur fra flere tiår, løsrevet fra sin historiske kontekst.
Nu-metallen var også resultatet av en generasjon som vokste opp med et mangfold av musikksjangre på MTV.
Limp Bizkit fanger noe av datidens kaotiske energi, og kanaliserer negative følelser i et uttrykk som er både lettbent og hardt på én gang.
Et øyeblikk fremstår Limp Bizkit som den uventede balsamen vi trenger i en mørk og kaotisk tid.
Stemningen i moshpiten ser ut til å være god og preget av unge utskudd som har funnet et slags fellesskap.
Koselig «guttastemning»?
Konserten har fylt meg med en optimisme, om at vi kan omfavne partyfaktoren og den lite selvhøytidelige stemningen som Limp Bizkit byr på, uten å samtidig hente frem kvinnesynet fra tiden de slo gjennom.
Kanskje kan bandets omfavnelse av outsider-kultur til og med bidra til å motvirke de konservative kreftene som er på fremmarsj igjen over hele Vesten, som truer å rulle tilbake alt som heter «mangfold», «kroppspositivitet» og «sexpositivitet».
Når jeg noen dager senere befinner meg på en kinovisning av den nyeste Jackass-filmen, slår det meg også at tv- og filmseriens enorme popularitet ikke bare er et uttrykk for datidens moralske og intellektuelte forfall, eller en sadistisk glede i se på ballespark.
Under premieren påpeker Norgesvenn og Jackass-medlem Chris «Party Boy» Pontius, som er i byen for å innlede filmen, et mer sympatisk aspekt ved prosjektet deres, noe dagens smarttelefongenerasjon sannsynligvis higer etter:
Jackass handler først og fremst om å ha det gøy med venner.
Noen ting går tross alt fremover, og «guttastemning» er ikke det det en gang var: Tidligere i juni dukket Jackass-gjengen opp i en Pride-parade og erklærte solidaritet med skeive.
Gutta har blitt voksne – ja, til og med Fred Durst har blitt voksen. På Tons of Rock leverte han Break Stuff med en god dose «peace and love» til.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: