Hvor langt har vi egentlig kommet i å forstå alle nyansene av en arbeiderklasse? 

Forfatter Maria Navarro Skaranger er aktuell med romanen Emily forever Foto: Io Sivertsen

KOMMENTAR: Klassebegrepet gjør ikke litteraturen mindre, litteraturen gjør forståelsen av klasse større, skriver Madeleine Schultz om Maria Navarro Skaranger sin aktuelle bok Emily forever.

Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

«Arbetarlitteratur handlar om arbete. Om pliktkänsla, yrkesstolthet och skötsamhetsideal. Att man är smärtsamt medveten om sin plats i produktionen och därmed också om sin plats i samhället.» Det skrev den svenske kommentatoren Åsa Linderborg i Aftonbladet den 4.mai i år og forsøkte med det å ta et slags eierskap til hvordan vi skal forstå og lese arbeiderklassen. 

I Danmark har arbeiderlitteraturen tidligere blitt beskrevet på en litt annen måte: «Når det blir kvinnens arbeid å føde barn og holde hus, å produsere nye arbeidere til staten, gi dem mat, holde dem rene og friske, så kan kvinnens forhold til sin egen kropp sammenlignes med arbeiderens forhold til fabrikken. Altså er kvinnens litteratur om egen kropp og husholdning arbeidslitteratur. Tove Ditlevsen var arbeiderforfatter». Det skrev den danske forfatteren Olga Ravn om sin landskvinne Tove Ditlevsen, i et essay i Klassekampen i 2018. 

Ravn kommer selv fra middelklassen (og legger forøvrig ikke skjul på det heller), i motsetning til Ditlevsen som var født og oppvokst i trange kår i etterkrigstidens København. Ditlevsen vokste opp i en tid hvor kvinners arbeid som regel ikke bestod av produksjon, men re-produksjon. 

Nyanser av arbeiderklasse

I dag er kvinner en mer selvfølgelig del av den lønna arbeidsstyrken vår, men fortsatt er reproduksjonen i størst grad kvinners (usynlige) arbeid. 

Det peker også Nancy Fraser, Cinzia Arruzza og Tithi Bhattacharya på i manifestet Feminisme for de 99 prosentene: «I kapitalistiske samfunn er den viktige rollen som sosial reproduksjon har, kamuflert og gjemt bort». 

Kapitalen betrakter penger som meningen med alt, også i forståelsen av arbeid. 

Betyr det dermed at kvinners historie ikke også er en historie om arbeid? Og hvor langt har vi egentlig kommet i å forstå alle nyansene av en arbeiderklasse? 

Kanskje ikke så veldig langt, tenkte jeg, da jeg nylig leste en anmeldelse i Aftenposten av Maria Navarro Skaranger sin glitrende bok Emily forever. Om den egentlig kan kalles en anmeldelse, kanskje var det mer et slags debattinnlegg. 

Arbeiderklassekropper

Emily forever er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Det er ikke bare fordi den beskriver så tydelig hvordan kvinners tunge arbeiderklassekropper beveger seg i generasjoner, fra mor til datter gjennom reproduksjonens arbeid.

Men boka er også så god fordi Skarangers språk i seg selv er et mesterlig eksempel på tilgjengeliggjøring av litteraturen. Hvordan skrive med et språk som åpner den opp for alle? Bare den beste litteraturen har den evnen, synes jeg.  

Det er kanskje en universell erfaring, dette med at døtre ofte ønsker å distansere seg fra sin egen mor, men for Emily virker det nesten uunngåelig. Som en naturlig utvikling hun har liten til ingen kontroll over, kanskje fordi hun også mangler et språk for det?

Og språket, akkurat som kroppene, er klassebetinget. På den måten trenger ikke en forfatter å skrive «dette er en bok om klasse», for at noen skal lese og forstå en tekst som arbeiderlitteratur. Det er kanskje det som gjorde meg så forvirra da anmelderen i Aftenposten skrev: 

«Likevel mistenker jeg at norske romaner med mennesker som ikke er middelklassefolk med kulturell kapital, gis en eim av klassekamp som ofte forvrenger bokens kvaliteter.»

For Emily forever er ingen forvrengt bok. Erfaringen av klasse er ikke det samme som klassekamp. På den måten avslører anmelderen sin egen lesing, og kanskje også: En motvilje mot å helt ta innover seg Emilys virkelighet? Å ikke si at boka handler om klasse ville vært å gjøre Emilys erfaringer, både i det lønna og det ulønna arbeidet, usynlige. Sånn jeg ser det ville det vært å gjøre Skaranger en bjørnetjeneste. 

Maria Navarro Skaranger. Foto: Io Sivertsen

Språkets utenforskap

Maria Navarro Skaranger er ikke en forfatter som trenger hjelp til å reddes fra klassebegrepet, eller som trenger å klistres til en anmelders egne, chilenske røtter.

Emily forever handler ikke om det.

Hva rommer klassebegrepet i dag? Og hva er egentlig arbeid? For Emily i Skarangers bok er det vakter på Kiwi, men det er også det tunge og langdrygte arbeidet med å vokse et barn på egenhånd i sin stadig tyngre, unge kropp. Også bare det å lære seg hva NAV er og hvilke rettigheter man har eller ikke har, er et arbeid som er klassebetinget. 

Du finner klassetilhørigheten hennes i fraværet, det hun ikke forstår eller har begreper for. Som da hun, under et besøk hos jordmoren, blir bedt om å legge seg på en seng for å undersøkes: «på det Em vil kalle et brett» (s.25). 

Mangelen på ord understreker utenforskapet hennes.

Skaranger er en forfatter som følger i store fotspor, som Ditlevsen, eller Berlin, eller Undset for den saks skyld. Det er en viktig arv, for Norge i dag er et virkelighetsdelt samfunn. Virkeligheten for mange av oss som leser bøker og beveger oss i litteraturens verden er ofte fremmed og utilgjengelig for andre, som for Emily for eksempel. Emily som ikke engang vet at hun heller kan sykemelde seg for å få barselpenger, enn å tvinge kroppen sin til å ta et minimum antall vakter på Kiwi. 

Madeleine Schultz ga hun ut arbeiderromanen Morslinjer i mai i år. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbluss

Klassekamp, et politisk begrep, er ikke et begrep du kan klistre på Emily og påstå at det er det samme som hennes erfaringer av klasse. Klassekamp er det sånne som meg som tar i sin munn. Sånne som har tatt klassereisen. 

Den begynte da jeg starta på videregående og raskt ble gjort oppmerksom på at de bøkene jeg hadde lest ikke var «riktige». Jeg hadde ingen motforestillinger mot visse sjangre, sånn jeg innrømmer at jeg kanskje har fått nå som jeg har tatt steget inn i en annen klasse. Det var mye lærerne kunne på Oslo Katedralskole, men spesielt klassebevisste var de ikke den gangen.  

Etter tre år der var jeg ikke lenger en leseglad tenåring. Den gleden jeg hadde hatt av litteraturen i oppveksten, var borte. Jeg manglet de referansene og det språket som kom så naturlig for dem med bibliotek hjemme og høyt utdanna foreldre. Jeg var blitt redd for å nærme meg bøker, i frykt for å gjøre noe feil. Så da jeg søkte utdannelse ble det billedkunsten jeg heller søkte meg til, bare for å erfare at opplevelsen av klasse følger deg overalt i livet. 

Og det er denne sosiale erfaringen av å ikke forstå, av å føle deg fremmed, som jeg først og fremst tenker på når jeg tenker på ordet klasse. Som Emily i det rommet med jordmoren eller i møte med NAV.

Tause erfaringer

De siste årene har det blitt stadig flere som har gjort seg disse erfaringene. Vi lever i en samtid hvor forskjellene bare øker, likevel er det å tilhøre det lavere samfunnssjikt veldig ofte en taus erfaring.

Kanskje det er fordi kropper som er tunge av arbeid ikke er kropper som setter seg ned foran en skjerm på kvelden for å skrive en bok? Sånn har det ofte vært. 

Det finnes for eksempel få kvinnelige forfattere fra forrige århundre, men det finnes enda færre fra arbeiderklassen. 

Og fortsatt er det sånn, at det å ha et eget rom er å være priviligert. Når boligprisene skyter i taket og forskjellene øker så går det spesielt utover kvinner, som oftere er uføre og minstepensjonister, som oftere står i lavtlønna yrker og i midlertidig arbeid. Akkurat som Emily, en ung kvinne av dagens arbeiderklasse. 

Nei, jeg er ikke redd for å gjøre Maria Navarro Skaranger en bjørnetjeneste ved å skrive det. Vi må ikke bli så redde for at god litteratur ikke skal tåle å stå støtt på egne bein, at vi ikke lenger kan hekte den på den samtiden vi lever i. 

Det er heller ikke sånn at historier fra de lavere klasser gjør litteraturen mindre. 

Kanskje er jo nettopp litteraturens største kraft at den viser en evne til å speile oss alle. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *