Drapet på Benjamin Hermansen: Sterkest i ubehaget

ANMELDELSE: Norges første spillefilm om det rasistiske drapet på Benjamin Hermansen etterlater et sterkt ubehag – og kunne faktisk vært enda sterkere.

*Karakter nederst i saken*

Fredag 26. januar 2001, et sted mellom fem over halv tolv og ti over halv, ble Benjamin Hermansen og en kompis forfulgt av to unge nynazister på Åsbråten på Holmlia i Oslo.

Kompisen kom seg unna, mens Hermansen gjentatte ganger ble stukket med to ulike kniver og drept på stedet. I pysjbuksa si, bare noen hundre meter fra hjemmet sitt, der moren hans ante fred og ingen fare.

Filmen Drapet på Benjamin Hermansen, tar utgangspunkt i drapet og det som fulgte. Regissør Ingvild Søderlind (Alle utlendinger har lukka gardiner, Royalteen) har uttalt at filmen baserer seg på opptak fra rettssaken.

Rettssaken fungerer som en god ramme for fortellingen. Vi hopper fram og tilbake i tid, mens ulike parter gjenforteller hendelsene fra vitneboksen.

Det er et godt grep, fordi vi veit hva som skjer. Det er ikke selve drapet som er filmens dramaturgiske høydepunkt.

Spenningen ligger ikke først og fremst i hva som skjer, men i hva filmen retter blikket mot og hvilke perspektiver den inntar.

Filmen virker mer interessert i å se på hvordan dette kunne skje: Hva skjer forut for det fryktelige? Og hvordan behandles saken i retten?

Krampaktig jovialt

Elikem Leon Akpan gjør en god tolkning som Benjamin. Han har et oppsyn og en mimikk som fungerer særlig godt når karakteren reagerer på det som skjer rundt ham.

Filmen virker likevel noe uinteressert i å komme nærmere inn på karakteren Benjamin og vennene hans.

Han må for all del være så uskyldsren som filmen skal ha det til, men dialogen kan bli litt vel overfladisk og «gladkristen», og regien føles litt stiv. Holmlia-miljøet tegnes opp som en påfallende jovial plass å bo.

Som en som er fra årskullet under Benjamin og fra Søndre Nordstrand, savner jeg en langt drøyere humor og spydighet som kom ut av kjeften på milleniumsgenerasjonen og generasjon ironi. Den typen tone, sjargong og miljøskildring jeg tenker på, gir seg til kjenne i annen østkant-litteratur fra eksempelvis Zehan Shakar, Gulraiz Sharif og Oliver Lovrenski.

Hvem er Benjamin på fotballbanen? Hvem er han på laget? Scenene fra Dana-cupen i Fredrikshavn og fotballtreningene i forkant kunne vært godt utnytta til å vise oss akkurat dette, men her blir fokuset i stor grad konsentrert rundt hvordan rasismen setter ham ut av spill.

Til sammenligning får Felipe «Fela» Orellana i birollen som fotballtrener, større rom til å uttrykke mye personlighet på kortere tid. Situasjonene han opptrer i gir et tydelig inntrykk av et menneske med interesser, temperament og relasjoner – ikke bare en funksjon i historien.

Benjamin defineres i stor grad gjennom situasjoner der han utsettes for rasisme, mens vi får lite innblikk i hvem han er ellers.

Jeg skulle ønske filmen ga ham mer plass til bare å være Benjamin.

Fremkaller gåsehud

Det nynazistiske miljøet og Joe Erling Jahrs hverdag er filmens sterkeste momenter. Her er både skuespill, miljø og regi svært overbevisende.

Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen (Lave forventninger, Syk pike, Basic Bitch, Pørni) spiller Ole Nicolai Kvisler med en selvsikker cockyness og arrogant fremtoning som gir gåsehud, enten han er hjemme på fest eller står i retten og forklarer seg.

Han er ubehagelig på en måte som fungerer svært godt, med en tydelighet i kroppsspråket som ikke overdrives.

Magnús Blöndal Jóhansson, som undertegnede merket seg for sin sterke rolleprestasjon i kortfilmen Hun heter Ida, spiller Joe Erling Jahr med stor sårbarhet og tilfører flere nyanser.

Han sier lite, men samtidig så mye. I ham finnes en gjenkjennelighet i det å oppleve ensomhet, avvisning og utenforskap, både hjemme og ellers, og i det å søke etter et miljø der han får anerkjennelse for den han er, og en falsk følelse av trygghet og fellesskap. For samtidig ser vi et miljø som er ekstremt og destruktivt.

Skildringene av dette miljøet og karakterene, og det iboende destruktive og farlige hatet som får grobunn her, kunne nesten fått sin egen film.

Estetiske valg

Filmen fremkaller en stemning som trekker meg direkte tilbake til 90- og 00-tallets bekmørke. Det er et sårt tiltrengt ubehag. Og et svært autentisk bilde av Oslo øst på begynnelsen av 2000-tallet.

Art Director Thomas Øyjordbakken sørger for at det ikke blir Y2K-overload, som ville vært uautentisk, mens jeg drar på smilebåndet av detaljer som synet av Benjamin i sitrongul retro Adidas-t-skjorte bak tastaturet til sin PC-kloss.

Særlig ett bilde av Joe Erling Jahr på fest i en lite møblert leilighet, stående på en balkong, rammet inn av den kornete gråsvarte natta, prenter seg inn.

Dette står i sterk kontrast til enkelte av scenene på Holmlia, hvor miljøet nesten blir voldsomt idyllisk.

Spillet på et hardt og kaldt uttrykk, og kontrastbruken mellom lys og mørke, er effektiv. Det svarte nattemørket og den hvite snøen skaper en atmosfærisk innramming som står i stil til scenene fra Bøler i et iskaldt og rått januar.

T-banen fra 00-tallet har gjenoppstått på mirakuløst vis. Den er så godt gjenskapt at jeg formelig kjenner den rå T-banelufta og duggen på rutene trenge gjennom lerretet.

Gjengivelsen av 00-tallets Bøler, med betongvegger og blokkbebyggelse, og den slapsfylte snøen, gir følelsen av å hoppe tilbake til egen hukommelse fra da man hang der selv.

Bildet av Boot Boys-gjengen stående på T-bane-brua med tåka i ryggen og Ulsrud videregående skole i bakgrunnen, gir isinger.

Om strukturell vold og rasisme

Det mest interessante er filmens mer og mindre subtile skildring av den strukturelle rasismen i hva filmen velger å vise og ikke.

Den ligger ikke bare i nynazistenes handlinger, men forplanter seg inn i institusjonene som først og fremst skal beskytte oss mot volden.

Politiets rolle er særlig ubehagelig. På kveldstid, når nynazistene får bevege seg rundt og nærmest boltre seg fritt, er politiet påfallende fraværende.

På dagtid er de derimot svært synlige – men da i en scene hvor de bruker ressursene sine på å provosere og ydmyke Benjamin og kompisen Yonas.

I en scene insisterer to politimenn på å rote gjennom de svette gymbagene til guttene etter trening, tilsynelatende uten noen særlig grunn til å mistenke dem for noe.

Kameraet går tett på politimennene og lar oss se hvordan de allerede fra første henvendelse overskrider guttenes grenser.

Det er en scene jeg gjerne skulle sett bli enda mer ubehagelig. For hva gjør en slik opplevelse med et barns tillit til politi og myndighetene når de som skal beskytte deg, i stedet møter deg med mistenkeliggjøring og ydmykelse?

Det samme mønsteret ser ut til å dukke opp i rettssalen.

Her blir Joe Erling Jahrs forsvarer en uventet ubehagelig skikkelse i filmen, spilt av Frode Winther (i virkeligheten ble Jahr forsvart av Tor Erling og Trygve Staff).

Det kan virke som om forsvareren forsøker å så tvil om forklaringen og sannhetsgehalten til karakteren Yonas, som her er glimrende og svært overbevisende spilt av Afshin Ahmadi.

Et spørsmål om hvorvidt guttene egentlig bare skulle bytte mobildeksel på drapskvelden, får plutselig stor plass – samtidig som den uprovoserte volden de ble utsatt for, havner i bakgrunnen. Det er kanskje et av filmens mest uventede provoserende aspekter.

Advokaten gjør kanskje bare jobben sin som forsvarer når han utfordrer vitneforklaringer og sår tvil om påtalemyndighetens fremstilling.

Samtidig flyttes oppmerksomheten fra gjerningsmennenes handlinger til ofrenes ansvar.

Rettsscenene blir sterke, fordi de som burde skjelve i tiltaleboksen, sitter med et hånlig flir, mens ofrene for volden de utøvde må forsvare sannheten.

Etterlater et sterkt ubehag

Drapet på Benjamin Hermansen er en sterk film om rasisme, nynazisme og institusjonell svikt som etterlater et sterkt ubehag.

Og den lykkes aller best når den lar ubehaget stå uten å forklare det.

Med en imponerende tidskoloritt, og flere sterke skuespillerprestasjoner, skapes en atmosfære som sitter i kroppen lenge etter at filmen er slutt.

Karakter:

8 / 10