Ingen kjære mor: Hvordan fremstilles arbeiderklassens mødre i seriene Top Boy og Euphoria ?

Morsrollen er aldri godt nok kompensert for, men er ikke denne typen mødre – alenemødre med lav inntekt og lite ressurser – verdt å gi større oppmerksomhet?

Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

Top Boy sesong 4 (eller sesong 2, om man ikke teller med seriens to første sesonger på Netflix kalt Top Boy: Summerhouse) fortsetter der den forrige slapp. Midt oppi maktspillet mellom de to rivaliserende narkogjengene og deres «top boys», er det dog utvilsomt en del sikkerhetsskader – og flere sidehistorier som formes. 

En av dem er historien til Amma Ayittey (Jolade Obasola). Den ble påbegynt i forrighe sesong og forteller om en ghanesisk-født innvandrer som bor i Londons noe slitne nordøstlige strøk, populært kalt The Ends, og hun er mor til den unge gutten Ats Ayittey (Keiyon Cook). 

Ammas status som engelsk statsborger står brått i fare. Lidelsen blir nesten komplett når hun får beskjed om at hennes jobb i den britiske helsetjenesten NHS må avsluttes brått. Grunnen er mangel på dokumentasjonen som sikrer henne oppholdstillatelsen.

LES OGSÅ: Top Boy S4: Holder på spenningen mens den fortsetter å peke på brennaktuell tematikk

Rue (Zendaya) og mor Leslie (Nika King). Foto: HBO

Spillet for å overleve

Hun bærer smerten og usikkerheten med seg i hverdagen – men i første omgang under et tappert forsøk på å late som at ingenting er galt. Hun holder fasaden. Dette instinktet hun har for å skjerme barnet sitt for de iskalde realitetene kommer frem så tydelig at det nesten stikker, kanskje fordi det er gjenkjennelig.

Oppmerksom som han er, finner Ats ut av morens skjebne – og med det, ser han forbi hennes kontrollerte fasade. 

Bortsett fra the tough viewing av å se en hjelpeløs kvinne bli så urettferdig behandlet av et system med lite empati for verken arbeidskraften de har utført, og hva de har bidratt med til landet –  eller hva følgene av å sende noen tilbake etter 19 år som lojal arbeider og skattebetaler er, innser man at Amma er en av mange i samme situasjon. Som en arbeidsinnvandrer i søken etter bedre lykke og hell fra en tidligere britisk koloni, faller hun i spindelvevet av et byråkrati som totalt mangler skjønn i behandlingen av mennesker, og som ikke klarer å se menneskene for nettopp det.

Følgene av at hun selv ikke lenger kan forsørge sin egen lille familie er som fryktet: Det dras ekstra i hjertestrengene når man begynner å se konturene av en ny skjebne for lille Ats, som etter tapre forsøk på å selge burgere i skoletiden med kompisen Stefan, etter hvert begynner å lange dop i gatene. Som en youngin ser Ats fort at denne jobben og livsstilen ikke bare gir ham de pengene han og moren trenger for å overleve – men langt mer enn det. Det kan være en billett ut av The Ends. Men Ats rekker knapt å fantasere om en bedre fremtid.

LES OGSÅ: Markedsliberalismens amerikanske drøm har spilt fallitt. Men selv i et USA uten fremtid, finnes troen på fellesskapet i de marginaliserte miljøene. Sean Baker viser vei

Mamma betaler

Første episode i den nyeste sesongen kretser rundt det timelange spørsmålet «Have you seen Ats?». Svaret får vi i episodens aller siste scene, da liket av tenåringssønnen blir funnet i en søppelcontainer. 

Amma, som har gått rundt i gatene og ropt fortvilet etter sin sønn og ligget våken på nettene, har for lengst forstått hva Ats driver med. Hennes intuisjon, skarphet og livserfaring tilsier at sønnen ikke bare gjør ulovlige ting når han ikke er hjemme, men også antageligvis er i fare. Summen av denne smerten er så tydelig i hennes utrøstelige, rolige vesen, der hun sitter i minnestunden til sønnens begravelse. 

Hun er forståelig nedstemt, men det mest merkverdige er at hun virker resignert. Avstumpet. Både før begravelsen og i etterkant av den gjør ikke Amma mye ut av seg. Hun hadde vært i sin fulle rett til å skrike, utagere på hvor urettferdig livet hadde blitt og ønsket å hevne sin avdøde sønn. Ingen av disse reaksjonene er å spore – hun klarer et mykt nikk når hun blir konfrontert med ubesvarte deporteringsvarsler, og er tilsynelatende allerede halvveis ut av døren mentalt og fysisk.

Jeg erindrer samtaler med min egen mor om lignende tematikk. Ophelia, en sterk kvinne fra Ghana som har adoptert Norge som hjem, fått sine fem sønner i dette landet – og med det gitt avkall på svært mye i livet. Hun har etter alle solemerker klart seg mot dårlige odds i et fremmed land. Hun er etablert etter tretti år her, snakker og jobber som en innfødt og har fem friske barn (det viktigste for henne), som alle finner sine egne veier på forskjellige vis. Jeg tenker tilbake på en ungdomstid med «stikker til en kompis, Mamma!», vel vitende om at det var på fest jeg skulle – og at den innetiden på midnatt kom til å bli tøyd til nærmere 3. 

Senere har hun fortalt om våkenetter og en iboende panikk for hva som kunne skje med hennes gutter. Det malte et helt annet bilde – og som kanskje kunne lignet en del på Ammas fra Top Boy. Kanskje har frykten også vært basert på egne erfaringer, fra et perspektiv som selv har tatt stor risiko, kanskje gått igjennom traumatiske opplevelser, og som har mistet alt, for så bygge sitt liv opp på nytt, helt fra scratch, i et nytt land. Hvem vet hva det har kosta, hva hun har sett og opplevd.

LES OGSÅ: Kapitalen betrakter penger som meningen med alt, også i forståelsen av arbeid. Betyr det dermed at kvinners historie ikke også er en historie om arbeid?

Dushane og moren Pat i Top Boy sesong 4. Foto: Netflix

Jobber som river opp familiebånd

Amma i Top Boy er ikke den eneste morsrollen som kaller på sterk empati. Kingpin Dushane har også en mor som har blitt introdusert i forrige sesong, Pat. Hun er syk og ligger nesten for døden på sykehuset, og der hun passes iherdig på av Dushane og hans bror – selv om de to har ondt blod seg imellom. Dushanes mor gir oss en annen side av ham, også hva han er opptatt av, innerst inne, hvor hans moral kommer fra, hvordan moren har formet ham – midt oppi den heseblesende dopkrigen.

Men det er én ting som trumfer familielojaliteten, nemlig grådighet og egoisme, dop og penger.

Få av hovedkarakterene kan sies å være avhengige av stoff, men businessen rundt dopsalget, og makten det gir, gjør at barna blir besatt av narkotikaen i alle kjeder av næringen: fra Dushane som er sjefen, ned til Ats som var en ung langer i gata under oppdrag. De er sønner av sine mødre, som har kjempa for deres fremtid i dette landet, men grådigheten deres sletter alt dybdesynet og gjør at de risikerer å utslette sine egne – og seg selv. 

Dushanes opphengthet av lojalitet til «familie» blir selvmotsigende når han er villig til å svikte personen som har stått ham nærmest – sin egen mor – når han vurderer å stjele hennes sparepenger for å gjøre opp i en dophandel. Eller er dette bare en måte å si noe om at i miljøer dominert av machokultur, er det alltid kvinnene som havner nederst på rangstigen – ja, også sin egen mor?

LES OGSÅ: Anmeldelse: Dave på Sentrum Scene får oss til å kjenne på det å være sammen, selv om vi er alene

Rue (Zendaya) og mor Leslie (Nika King). Foto: HBO

Også i ungdomsserien Euphoria får vi innblikk i en alenemors perspektiv på en datters destruktive forhold til rus. Leslie Bennett, spilt av Nika King, er moren til hovedkarakteren Rue, spilt av Zendaya. Hun får kjenne på narkotikaens herjinger i hennes eget barn, på en måte man ikke unner noen. Sett fra Rues perspektiv tidligere i serien, kunne man nesten først tro Leslies irritasjon over den OCD-plagede og nedstemte datteren var overdrevet.

Denne iboende usikkerheten og angsten i Rue ledet etterhvert til utstrakt dopbruk – en avhengighet som har dannet fundamentet i seriens plot. Og det må gå lengre i sesong 2. Serien gjør en god jobb med å holde døra åpen lenge nok til at vi blir hjerteknuste av å på nytt vitne en mor som med gråtkvalt stemme bønnfaller avrusningsklinikken på telefon om å ta inn datteren på avrusning – nå som Rue endelig vil dette selv.

Hjerteskjærende er det kanskje også fordi mange kjenner seg igjen i det emosjonelle arbeidet som Leslie må utføre – i tillegg til selve jobben hun har – for å holde familien, så vel som husholdningens økonomi, intakt. 

Ofte når man omtaler emosjonelt og moralsk arbeid, sikter man til de mentale prosessene som må gjennomgås for å ivareta relasjoner, planlegge, huske viktige innkjøp, huske bursdager, organisere slike ting, og generelt å kunne stille opp med omsorg for barna: det tredje skiftet. Dette er forøvrig ofte et arbeid som uforholdsmessig må gjøres mye av kvinner – og som gjerne først legges merke til om jobben ikke har vært god nok.

Fordi vi forventer at Leslie skal stille opp som mor for Rue, er det lett å ignorere arbeidet hun må legge ned for at døtrene hennes skal få gode muligheter til å lykkes i livet. Og fordi det oftere er lett å dømme mødrene om barna ikke blir så vellykede, eller det går dårlig – for eksempel at de blir rusavhengige – kan den tunge børen fort bli enda tyngre å bære – for ikke å glemme at hun er aleneforsørger. Sannsynligvis er Leslie «på jobb» i det tredje skiftet 24/7.

LES OGSÅ: Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Foto: HBO

Sweet, hopeless mother

Den innbitte smerten til både Leslie og Amma, frykten for å miste barna til narkotikaens mørke underverden og det å spille en rolle som alltid må godta ting som de er, at «livet bare er sånn», er noen harde realiteter å skulle leve etter – og overhodet akseptere. Det må være en enorm emosjonell innsats fra skuespillerne selv, spesielt fordi dette er skildringer av mange reelle menneskers opplevelser hver dag. 

Jolade Obasola som gir liv til rollen Amma, har uttalt at hun følte seg kallet til denne rollen for å vise at det kriminelle livet i gatene påvirker flere enn man skulle tro: «Jeg føler at det må være mer bevisstgjøring rundt dette» han hun uttalt i et intervju med The Face

Ja, hvorfor er det ikke mer bevisstgjøring rundt dette? Morsrollen er riktignok aldri godt nok kompensert for, men er ikke denne typen mødre – alenemødre med lav inntekt og lite ressurser – verdt å gi større oppmerksomhet?

Hvorfor er morsrollen så ofte bagatellisert?

Kanskje vi vet svaret: Fraværet av dette fokuset sier noe om hvor mye vi tar for gitt den usynlige jobben våre mødre gjør som emosjonelle arbeidere, at omsorg som arbeid er vanskelig for oss som samfunn å anerkjenne som viktig, ja faktisk helt avgjørende for oss. Likevel bagatelliseres det. Vi har med andre ord en del igjen å jobbe med i våre vestlige samfunn.

Følg TBATBA.NO på  InstagramTwitter og Facebook

About Post Author

3 thoughts on “Ingen kjære mor: Hvordan fremstilles arbeiderklassens mødre i seriene Top Boy og Euphoria ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.