Rinnan: Til pass diabolsk og utrolig frekk
ANMELDELSE: Med miniserien Rinnan temmer regissør Kenneth Karlstad et helt annet udyr enn rohypnolmisbruk i provinsen. Serien tør forfriskende å kødde med historiefortellingen.
Det er dermed ikke sagt at serien ikke har en del fellestrekk med regissørens tidligere braksuksess Kids in Crime.
Avant-gardisten Karlstad er som forventet utrolig frekk i behandlingen av en av norsk krigshistories største forbrytere.
Langt fra ærbødig krigsdrama
Andre verdenskrigsskildringer er nærmest hellige skrifter i Norge, men Rinnan er langt fra noe ærbødig andre verdenskrigsdrama. Nesten så lite andektig det kan bli, begår Karlstad helligbrøde.
Rinnan tør forfriskende, og kanskje provoserende nok, å kødde med historiefortellingen.
Vi befinner oss i en verden av kodenavn og skruppelløse aksjoner.
Hovedpersonen er skurken selv, Henry Oliver Rinnan, en skomakersønn fra trange kår i Levanger.
Han får mulighet til å jobbe for okkupasjonsmakten og etter hvert etablerer Gestapo Sonderabteilung Lola med Rinnan, agent Lola, i spissen. Han skal bli en av de mest beryktede angiverne og torturistene i norsk krigshistorie.
Det skjer så mye at man nesten får feilaktig inntrykk av at Trøndelag er Norges navle.
Karlstad utfordrer publikum
Serien illustrerer hvor unge og flakkende deltagerne på begge sider var i krigen, hvor lemfeldig lett det var å bli medløper. Den illustrerer klønete operasjoner uten militær presisjon fra alle involverte.
Karlstad utfordrer publikum i skildringen av den karismatiske og klin gærne Rinnan.
Det fortoner seg som et slags eksperiment: Kan vi bry oss om hans vel og ve? Ønsker vi at han skal overleve de mange attentatforsøkene – og til slutt dødsstraffen?
Misforstå meg rett: motstandsbevegelsen er fremdeles den hvitkledde sheriffen i denne utlegningen av historien, men det er vanskelig ikke å bli investert i Rinnans skjebne.
Rinnan er heller ikke en serie som er gjennomsyret med hakekors, selv om vi ser det karakteristiske dødninghode på SS-uniformen en del ganger.
Det gir en uvant distanse til den nazistiske ideologien; vi blir ikke konstant påminnet om hvilken ondskap som hersker over Rinnans ivrige underkommando.
Eminent Bøyum
Bøyum ser tilpass diabolsk ut som krigsforbryteren Henry Oliver Rinnan.
Han lykkes i den grad med å vekke en sjofel og ustabil jævel til live på skjermen. En utpreget Machiavellistisk skikkelse, drevet av stormannsgalskap og paranoia. Han minner utseendemessig stundevis om Goebbels, som han ble portrettert i Der Untergang.
I ettertiden er det lett å tilskrive Rinnan (som minimum) en avansert bokstavdiagnose. Bøyum lykkes med å utfylle forestillingen om hans ondskap. Han er også helt eminent når han skildrer forbryterens åpenlyst frynsete mentaltilstand.
Men Rinnan er også en driftig type. Han får ting gjort – selv de mest forferdelige ting.
Rollelisten byr på flere positive overraskelser.
Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen (Suser avgårde, Drapet på Benjamin Hermansen) er formidabel som den tidligere politimannen Ivar Grande, Andrea Berntzen (Utøya 22. Juli) som Solveig Kleve, Mikkel Bratt Silset (Kraken) som motstandsmann Ole Halvorsen og Mats Sjøgård Pettersen (Troll 2) som en noe overraskende SS-offiser. Det er vel heller ingen tvil om at Odin Waage (Team Havnaa, Rådebank) kler motstandshelterollen (det var vel bare et spørsmål om tid).
Serien lykkes også ikke minst svært godt med å skildre hvordan ettertidens helter ikke overlevde uten skår.
Krig koster på den menneskelige konto.
Virtuos musikkbruk og arkivklipp
I beste Kenneth Karlstad-stil er musikken en viktig del av det dynamiske formspråket. Introsangen er beklageligvis Jenka, som aldri blir den samme igjen.
Tenk at noe så lystig kunne gi så forferdelige assosiasjoner.
Låter som Those were the days på tysk, Jens Book Jensens Hva var vel livet uten deg, Han är min soldat og lystige radioslagere spilles over bilder av grov tortur.
Levende møte med trøndersk
Undertegnedes mest levende møte med trønderdialekt var 80-talls-barne-tv-serien Oktetten (uttales «åktætten»), med Levanger-oktetten og klovnen Felefino, som gikk i reprise på 90-tallet. Uendelig langt fra dagens strobelysformede barneprogrammer. Intet mindre enn epokegjørende.
I Rinnan får samtlige østlandske skuespillere prøvd seg på dialektovergang.
Aller mest fremtredende er hovedrolleinnehaveren selv, Axel Bøyum, som etter sigende er fra Bekkelaget i Oslo. Hans prestasjon føles nesten method-dedikert til trønderdialekten.
Andre er mer ustø i den regionale utfordringen, men det fungerer akkurat i Karlstads sleivspark av en historisk gjenfortelling.
Man når dog ikke å bli like imponert som i Kids in Crime, som nærmest ble et kjærlighetsbrev til den ellers så utskjelte Østfoldsdialekten.
Antyde virkeligheten
Kids In Crime er et skoleeksempel på et plettfritt tidsbilde, tydeligvis av en periode Karlstad har stor kjærlighet for.
Periodekorrekt er også Rinnan i sine velgjorte kostymedetaljer, gjort til perfeksjon.
Det er spesielt grunn til å være imponert med tanke på å finne passende strikk, yttertøy og hverdagsgarderobe til helt vanlige nordmenn under krigen. Her er det ikke en finger å sette.
Ikke overraskende er det eminente Karen Fabritius Gram som står for kostymedesignet. Det er også tydelig at alt interiør er utført med stor omtanke for tid og sted.
Personlig hadde jeg nok ønsket meg at de karakteristiske frisyrene fra 40-tallet (også for hvermannsen) hadde blitt understreket, ja, kanskje til og med karikert. Bare en bitteliten half-poodle eller bare hakket mer strukturert bølgemønster som ikke er laget med krølltang. Tidkrevende – ja, effektivt også. Nå pirker vi.
Et klokkerent periodeuttrykk ville kanskje fungere som et visuelt anker som kunne holde fortellingen litt i tøylene, når man allikevel benytter seg av så mange utradisjonelle virkemidler for å skildre historien.
Det er allikevel lett å tenke seg til akkurat hvilke referansebilder man har brukt (og valgt bort) av banden for hår og sminke, og dermed er det til en viss grad forståelig at resultatet fremstår litt lemfeldig.
Moderasjonene er vel også et uttrykk for at serieskaperne ønsker å understreke at det handler om vanlige mennesker som vi kan relatere til i dag, og som ble virvlet inn i krigens ideologier.
Selv monsteret Rinnan var ikke dedikert nazist før han fikk jobb av tyskerne under krigen.
Det er heller ikke til å stikke under stol at det faktum at alle over 95 fremdeles insisterer på å få håret lagt (og at det finnes en friserdame på et hvert gamlehjem), gjør at de fleste i dag har det som eneste assosiasjon til de den gang så populære frisyrene.
Kanskje har Karlstad, som de fantasifulle Art Nouveau-kunstnerne i Europa rundt århundreskiftet, innsett at kunsten ligger i å antyde virkeligheten, ikke gjengi den minutiøst.
Pausesjokolade
I Rinnan blir narkotika også en del av fortellingen. Denne gangen er det ikke smurfeblå hyppærer, men Pervitin som Rinnan på et tidspunkt deler ut til banden som sitat «pausesjokolade».
Kanskje trenger man sånt for å håndtere tortukammeret i Rinnan-bandens klubbhus’ (Bandeklosterets) kjeller.
Medlemmene vokser seg gradvis mer blodtørstige, og torturscener kryssklippes virtuost med hjemmevideoer av barn som leker og koser seg
Karlstad leker i det hele tatt med format og teksturer.
Det veksles gjennomgående mellom fargefilm og teksturert svart/hvitt smalfilm-estetikk.
Skrivemaskintekst på skjermen forteller deler av fortellingen, hvilket jeg velger å oppfatte som en slags parodi på filmskildringer fra andre verdenskrig.
Karlstad benytter seg dessuten gjennomgående av ellevill bruk av arkivklipp, som minner vesentlig mer om Lisenskontrolløren enn om Shoah.
Dypt investert i både katt og mus
Fortellingen utspiller seg som en katt og mus-lek mellom motstandsfolk og angivere, og noen vil garantert bli strøket mothårs av Karlstads køddete tilgang til historien.
Når det er sagt, er det en gjennomgående ubehagelig seeropplevelse, hvilket virker naturlig for en serie som i stor grad handler om tortur.
Siste episode er utrolig spennende og helt klart den beste av de fire (som alle er gode).
Vi har rukket å bli dypt investert i både katt og mus og dessverre også litt i Rinnan selv.
Miniserien er et glimrende utradisjonelt tidsbilde med en avgjørende sterk hovedrolleprestasjon fra Bøyum. Den kommer forhåpentlig til å sikre ham enormt stor anerkjennelse.
Helt til slutt i serien benytter Karlstad seg av de de ekte bildene fra rettssaken.
Kanskje nettopp for å understreke at seriens skildring av Rinnan, hvor enn tøylesløs den måtte fremstå, ikke er en overdrivelse.
Virkeligheten overgår fiksjonen.
Karakter:
9 / 10
Rinnan
Serieskapere: Øyvind Holtmon og Kenneth Karlstad
Miniserien Rinnan er tilgjengelig på Prime Video fra 30. oktober.
Del dette
Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.