Fra kultklassikere til mareritt: Ekspertenes skrekkfavoritter

Hva skal man se på Halloween? Filmkritikere og skrekkfilmentusiaster deler filmene som har skremt, fascinert og hjemsøkt dem.

Ansiktsmasker av menneskehud, ekstreme ekskjærester, toxice kvinneforeninger og andre demoniske krefter – skrekkfilm er så mye mer enn blodsprut og jump scares.

Vi har samlet personlige anbefalinger fra filmfolk med ganske ulik smak – fra familievennlig koseskrekk til kompromissløse kultfilmer.

Kanskje finner du din neste Halloween-favoritt?

Et ubesvart anrop (Takashi Miike, 2003)

Tullete og høyst sannsynlig ganske så datert plott med en skummel mobilringetone (man var opptatt av sånt i 2003) som varsler din nært forestående (og veldig voldelige) død. Men jæævelig skummel film, har nok aldri vært like redd i en kinosal, ikke før, ikke etter. 

Army of Darkness (Sam Raimi, 1992)

AKA Evil Dead 3. Halloween = humorskrekk, spør du meg – og dette er en av tidenes mest vellykkede skvette/le-komboer. 

Opplegg: Bruce Campbell tar med seg en motorsag til middelalderen for å ta rotta på noen zombier og fornærme adelige. WELL HELLO MR. FANCYPANTS! 

Hereditary (Ari Aster, 2018) / Midsommar (Ari Aster, 2019)

Unn deg en grøssende, glad-ubehagelig double feature om sorg, traumer, mørke hemmeligheter, hjemsøkte familier, Gøsta fra HBO-serien ved samme navn, kjipe dop-opplevelser, menneskeofring, kranie-smadring og rituell sex! I hver sin fargepalett. 

Pumpkinhead (Stan Winston, 1988)

Denne filmen har alt: Folk horror lore, praktiske creature-effekter, og en Buck Flower cameo!

Halloween III: Season of the Witch (Tommy Lee Wallace, 1982)

Upopulær mening, men min favoritt fra Halloween-filmserien (som John Carpenter opprinnelig hadde tenkt skulle være en antologiserie før Michael Myers ble fokuset for hele universet).

Her finner man bisarr folk horror, en jingle som brenner seg fast i hjernen frem til jul og min elskede Tom Atkins i hovedrollen.

The Fog (John Carpenter, 1980)

Hvem elsker ikke seaside horror? Særlig stemningsfylt og tåkete seaside horror med Adrienne Barbeau, Jamie Lee Curtis, Janet Leigh – og nok en gang min elskede Tom Atkins på rollelisten.

Gremlins (Joe Dante, 1984)

Gemlins er jo en veldig fin gateway-horror, hvis man skal ha Halloween-fest med 12-åringer. En litt tøffere film, er Poltergeist. Begge er litt Spielberg-era, 80-tallsskrekk, med morsomme karakterer og er passe skummelt. 

Forbannelsen (The Grudge på engelsk, Takashi Shimizu, 2004)

Hvis man skal man litt opp på skrekkbarometeret vil jeg trekke frem The Grudge, den amerikanske remaken av den japanske Ju-On: The Grudge. Den så jeg første gangen jeg hadde barnevakt og hadde fri. Da husker jeg at jeg skvatt ekstremt og nesten angra på at jeg hadde fri. Men jeg synes det var en veldig kul opplevelse.

Både The Grudge og The Ring kom i en periode da jeg syntes at de så veldig fete ut, og det er noe med den japanske inspirasjonen som gjør det mer creepy enn de amerikanske slasher-filmene. 

Det er sikkert veldig mange feinschmeckere som foretrekker det originale filmene. Jeg synes jeg blir lettere å la seg rive seg med av de amerikanske, men det har noe med fortellerstil og skuespillstil å gjøre, og at det føles tettere på våre liv på et vis. Og at amerikanerne får det til å drive fremover på en annen måte. 

It Follows (David Robert Mitchell, 2014)

It Follows synes jeg er veldig creepy. Det er et eller annet med den utrolig enkle ideen bak det som er gjort på en sånn måte at hårene reiser seg på armene.  

Tenebre (Dario Argento, 1982) / Phenomena (Dario Argento, 1985)

Jeg er en følsom og sårbar sjel som tåler oppsiktsvekkende lite spenning. Skrekk, om det først skal konsumeres, må derfor være i overkant estetisert, på grensen til det parodiske.

Jeg kan godt nippe til et glass rødvin mens vakre, unge kvinner blir spiddet av diverse skarpe gjenstander – så lenge det foregår i en giallo-film, med dens operatiske overflod av farger, musikk og spenstige filmatiske grep.

Dario Argento med trofaste Goblin på soundtracket byr på mange slike flotte drapsscener; for å nevne bare to: Tenebre for den maleriske effekten av rødt blod mot hvite vegger, stål og glass, og Phenomena for den rene, insekthviskende galskapen som rulles ut.

Suspiria (Luca Guadagnino, 2018)

Luca Guadagninos Suspiria (2018) slo meg av banen da jeg først så den, og jeg har trolig ikke kommet meg siden. Dette er en film som vil mye, og som jeg lar skeie ut i all sin vidunderlige, vemmelige prakt.

Glem debatten om hvorvidt det er en «bra» eller «dårlig» remake. Suspiria er ypperlig grøss som får en til å kjenne ekte ondskap på kroppen, samtidig som den kiler den intellektuelle nerven med sin skildring av ulike former for ondskap som avløser hverandre, politisk og kulturelt.

The Eternal Daughter (Johanna Hogg, 2022)

Joanna Hoggs The Eternal Daughter er en slags mellomfilm i hennes filmografi, og bør nytes som en koselig liten meta-skrekkfilm.

Den leker seg på en kjærlig måte med gotiske skrekk-klisjeer, derunder: Det gamle viktorianske huset med mørke trappeavsatser, knirking i treverket, endeløs tåke og bikarakterer tilsynelatende hentet fra en Scooby-Doo-episode.

Den er skutt på 16mm, og det analoge formatet egner seg godt til både de ekspresjonistiske utendørsscenene med dramatisk virvlende tåke, og de litt mer duse, myke og pastellfargede viktorianske interiørene.

Filmen utforsker også skikkelsen den eldrende kvinnen og frykten for alderdom og fysisk forfall, med et snev av erotisk thriller à la Ozon lagt til i miksen.

The Funhouse (Tobe Hooper, 1981)

Motorsagmassakren-regissør Tobe Hoopers The Funhouse er en undervurdert slasher som utspiller seg i spøkelseshuset på et omreisende tivoli.

Sjarmerende Elizabeth Berridge, som de fleste husker fra Miloš Formans Amadeus (1984), spiller hovedrollen.

The Tenant (Roman Polanski, 1976)

The Tenant er Roman Polanski på sitt mørkeste og morsomste (med seg selv i hovedrollen).

En kafkaesk skildring av en jødisk manns fremmedgjørende og stadig mer absurde tilstedeværelse i en grusom bygård i Paris, der antisemittismen spøker, gulvene knirker og grensene mellom hva som er mareritt og virkelighet blir stadig mer uklare.

The Addiction (Abel Ferrara, 1995)

Eksistensiell vampyrskrekk som egentlig handler om AIDS og heroinavhengighet fra Abel Ferrara, satt til et røft utskåret Greenwich Village, skutt i svart-hvitt.

The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974)

En perfekt film. Kryptisk og ekspressiv, grafisk og subtil. En sort komedie som angriper i fullt alvor. Full av red herrings i første akt og åpen for tolkning, både politisk, metafysisk, sosiologisk og filosofisk.

Samtidig er den helt in your face, uten noe fjas. Med det som må være filmhistoriens beste sluttbilde (og påfølgende cut to black).

Andre i samme landskap: Just Before Dawn (1981), The Hitcher (1986), Wolf Creek (2005), Black Christmas (1974)

Cure (Kiyoshi Kurosawa, 1997)

Poetisk, dvelende, selvsikker og forvirrende. Som en velorkestrert feberdrøm man tar med seg og forsøker å dekode, uten helt å få det til. Et mesterverk.

Andre japanske perler: Onibaba (1964), Kuroneko (1968), Tetsuo (1989), Perfect Blue (1997)

Carnival of souls (Herk Harvey, 1962)

Metafysisk drømmelogikk i nydelig svart hvitt. En undersett (men slettes ikke undervurdert) klassiker, som har en unik stemning og er visuelt slående. Filmteknisk er den også en sterk inspirasjonskilde for å kunne kombinere store ambisjoner med få ressurser. (Staben besto visstnok av fem personer).

Andre i samme landskap: Night of the Hunter (1955), Eyes Without a Face (1960), The Diabolical Doctor Z (1966), Vampyr (1932), Cat People (1942).

Angst (Gerald Kargl, 1983)

Kan oppleves som en eneste stor metafor, men er samtidig en grim og umiddelbar opplevelse som rokker ved noe fundamentalt i oss, både i empati, grenser og hva man skal og bør vise på film. Et eksistensielt ubehag som strekker seg langt forbi den åpenbare sjokkfaktoren, der tilsynelatende kontroll settes opp mot et klønete og menneskelig kaos. Formmessig er den også helt upåklagelig; distanse og nærhet i samme åndedrag.

Andre i samme landskap: Henry: Portrait of a serial killer (1988), The Vanishing (1988), Combat Shock (1986), Funny Games (1997)

Andre (litt) obskure filmer som fortjener å nevnes: 

The Shout (1978), Maniac (1980), The Beyond (1981), Begotten (1990), Witchfinder General (1968), The Fifth Cord (1971), Enys Men (2022), Berberian Sound Studio (2012), The Innkeepers (2011)

Nyere norske skrekkfilmer Patrik også mener må løftes frem:

Håndtering av Udøde (Thea Hvistendahl, 2023), Thelma (Joachim Trier, 2019), De Uskyldige (Eskil Vogt, 2021), Den Stygge Stesøsteren (Emilie Blichfeldt, 2025), A Prayer for the Dying (Dara Van Dusen, 2026).

Rec. (Jaume Balagueró og Paco Plaza, 2007)

En spansk found footage film som nesten får Blair Witch Project til å blekne. Rec. forener smittsomt virus, mørke hjørner og himmelhøye jump scares. 

Husredd dekker ikke hvilken absolutt skrekk som setter seg i en i alle mørke trappeoppganger for resten av livet. (Unngå for all del den amerikanske gjeninnspillingen Quarantine). 

Sinister (Scott Derrickson, 2012)

En moderne klassiker på toppen av de fleste lister over verdens skumleste filmer. Det er ikke helt ubegrunnet.

Ethan Hawk spiller en true crime-forfatter som flytter hele familien inn i et hus, et åsted, for å granske en unevnelig forbrytelse. Resten av fortellingen er en stiløvelse i overnaturlig skrekk. 

Sphere (Fartøyet) (Varry Levinson, 1998)

På ingen måte en tradisjonell skrekkfilm, og helt klart en film man nærmest ikke kunne unngå å se hvis man hadde TV Norge på 2000-tallet.

En ekstremt undervurdert eksistensiell sci-fi, som kanskje bare er ekte skummel for oss med vann- og manetfobi. 

The Wailing (Na Hong-jin, 2016)

En inkompetent, klossete politisersjant vikles inn i urgammel ondskap i en avsidesliggende, sørkoreansk fiskelandsby som blir infisert av galskap, sykdom og gørrete drap.

Dette er et desorienterende mareritt stappet full av uhyggelig mindfuckeri, slapstick og demoniske fantestreker, som holder oss i konstant uvisshet frem til den bitre slutten.

The Empty Man (David Prior, 2020)

Skjelettet av en Cthulhu-aktig avgud oppdages i Ura-dalen, mens eks-politimannen James Badge Dale vikles inn i et metafysisk mareritt som sirkler rundt en Scientologi-inspirert dommedagskult, et creepypasta-moster og sinnsfilosofiske teorier rundt solipsisme.

Studioprodusert obskuritet som ble begravet av Disney-studioet, og fortjener å bli gjenoppdaget.

The Cycle (Jordan Downey, 2026)

Stemningsfull, snedig og overraskende velregissert lavbudsjett-godbit der rettsantropologi-professoren Deborah Ann Woll vikles inn en grotesk mordsak der kadaveret av hennes egen far spiller en sentral rolle.

Jeg kan ikke engang fortelle hvilken sjanger filmen tilhører uten å spolere store overraskelser. Usikker på når denne slippes i Norge, men verdt å vente på!

Dronning Margot (La Reine Margot) (Patrice Chéreau, 1994)

Isabelle Adjani spiller bloddronningen Margot hvis ekteskap skulle forene katolikker med hugenotter og gjøre slutt på religionskrigene i Frankrike på slutten av 1500-tallet. I stedet ble bryllupsnatten forvandlet til en massakre.

En forgiftet konge som svetter blod, tablåer som likner renessansemalerier, alles gotiske favorittprinsesse Adjani som en innesperret regent bak slottets murer – og vissheten om at alt bygger på virkelige hendelser: det blir ikke mer vakkert klaustrofobisk og skrekkartet enn dette.

The Slumber Party Massacre (Amy Holden Jones, 1982)

Rita Mae Brown skrev den som en parodi på slasher-sjangeren, Amy Jones regisserte den som en ekte skrekkfilm. Resultatet ble en kultklassiker som har inspirert Scream og för alltid endret synet på pysjamasparty.

Possession (Andrzej Żuławski, 1981)

Isabelle Adjani igjen, men også den fantastiske Sam Neill (RIP) i alles verste marerittby, Berlin, der folk går fra vettet, og en skilsmisse edner i monstersplatter. 

Det finnes ikke noe mer uhyggelig og skremmende enn ens egen eks, lærte Żuławski oss.

Hocus Pocus (Kenny Ortega, 1993)

Hocus Pocus er en Halloween-klassiker som er både oppfinnsom, spennende og svært morsom. En perfekt film for hele familien, som garantert får deg i den rette Halloween-stemningen!

Sleepy Hollow (Tim Burton, 1999)

Ingen Halloween uten Tim Burton og Sleepy Hollow er muligens den mest klassiske og gotiske av skrekkfilmene hans. Dette er en skikkelig koselig og småcreepy grøsser som egner seg spesielt godt på en kjølig og forblåst høstkveld.

The Night House (David Bruckner, 2020)

Med The Night House får du en spøkelseshusfilm med en vri, som faktisk er noe av det skumleste jeg har sett på film de siste årene.

Se denne sent på kvelden, med lysene avslått og mobilen på lydløs, og du kan du regne med å nthe være husredd i mange dager etterpå!

Poltergeist (Tobe Hooper, 1982)

Dette er rett og slett en spooky klassiker som også er ekstremt underholdende. Kanskje fordi den er skrevet og produsert (og så godt som regissert) av Steven Spielberg.

Tobe Hooper (Motorsagmassakren) er den krediterte regissøren av en effektfull spøkelseshistorie med farlige ånder som plager en barnefamilie i en idyllisk forstad i California. Resultatet er et skikkelig velgjort effektshow som vekker både latter og spenning. «They’re here!».

The Thing (John Carpenter, 1982)

En av tidenes beste skrekkfilmer! John Carpenter er også regissøren bak den åpenbare favoritten Halloween (1978), som selvsagt er en annen klar anbefaling. Men jeg liker hans sci-fi-grøsser fra 1982 med Kurt Russell enda bedre!

Dette er en iskald og paranoid thriller om en base på sydpolen som herjes av en ukjent organisme som kopierer sine ofre. Filmen inneholder noen av de sykeste og beste effektene du noen gang har sett, samt flere referanser til Norge og nordmenn!

Fright Night (Tom Holland, 1985)

En kultklassiker om ungdommen som mistenker at den nye naboen er vampyr.

Fright Night er en varm kjærlighetserklæring til vampyrfilmsjangeren, regissert av Tom Holland. Ikke Spider-Man-skuespilleren, men den gamle regissøren som også er kjent for Child’s Play.

Det er mye humor i denne filmen, som er full av praktiske effekter som vekker nostalgi. Og Chris Sarandon spiller tidenes mest sexy vampyr!

Pass på å se originalen fremfor den (riktignok ålreite) remaken med Colin Farrell fra 2011.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Slashermord, metafiksjon og orgasmeutforskning på Camp Miasma 

Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden

Den tannfattige åttitallsnostalgien i The End of Oak Street har irriterende kvaliteter

Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

Hunter Schafer og Michelle Yeoh tar Ridley Scotts Blade Runner-univers til tv-skjermen

Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Lager edderkopp-skrekk i sosial boligblokk i forstaden han selv vokste opp