Suser avgårde med sårhet og gjenkjennelighet
Foto: Torjus Thesen/ Motlys
ANMELDELSE: Istedenfor å krampaktig konstruere en fortelling forankret i deLillos’ univers, tegner Suser avgårde et relaterbart og ektefølt portrett av dagens unge voksne.
*Karakter nederst i saken*
«Jukebox»-musikaler basert på låtkatalogen til et folkekjært band eller ditto artist har blitt en yndet sjanger i mange former og formater: Fra Mamma Mia!-filmene via scenemusikalene We Will Rock You og Lazarus til den svenske Håkan Hellström-filmen Känn ingen sorg.
Som tittelen tilkjennegir, tar den norske spillefilmen Suser avgårde et lignende utgangspunkt i deLillos’ kjente og kjære sanger.
Her skal det med andre ord synges gamle sanger om igjen, og det skal så absolutt også drikkes vin.
I motsetning til mange slike musikaler, forsøker imidlertid ikke Suser avgårde å skape rollefigurer som «er som hentet ut av» deLillos’ tekstlige univers, ei heller å krampaktig konstruere en fortelling forankret i de konkrete (og gjerne mest kjente) låtene.
Og det er en åpenbar styrke.
For selv om filmen er «inspirert av deLillos’ tekstunivers», forteller regissør Rikke Gregersen og manusforfatter Rakel Kraft Biørnstad en historie om deres egen generasjon unge voksne, befolket av en vennegjeng fra Oslo i oppløpet til de tretti (som «tredve» vel heter i deLillos’ ånd).
Dermed oppleves Suser avgårde som et personlig og ektefølt generasjonsportrett, hvor låtene skrevet av Lars Lillo-Stenberg og kompani blir mer et kledelig bakteppe.
Relaterbart generasjonsportrett
Handlingen følger fire karakterer, som alle vel kan kalles hovedroller.
Mest sentral er dog Agnes, som verken evner å forløse sitt av-og-på-forhold til den forpliktelsesskye Daniel eller sine musikerambisjoner.
I samme vennegjeng er Emilie og Kasper, et kjærestepar som muligens ikke helt deler de samme «verdiene», som de kaller det.
Med letthet og humor, men også sårhet og inderlighet, skildrer filmen svært gjenkjennelige problemstillinger i denne livsfasen, der drømmer, frihet og utforsking synes å måtte vike for økt ansvar og fastlåsende valg.
Som Agnes nærmest vantro spør i filmen, kanskje ikke ordrett sitert: «Er det nå det er på ekte?»
For livet som ung suser unektelig avgårde, og plutselig banker voksenlivet på den metaforiske døra.
Agnes spilles av Sarah Francesca Brænne i sin vel fortjente første filmhovedrolle, etter å ha medvirket i serier som Nach, Flus og Evig singel og filmer som The Rules for Everything, Syk pike og Onkel Jens.
De øvrige tre karakterene i fortellingens midte gestaltes av henholdsvis Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen (Drapet på Benjamin Hermansen), Ada Eide (Team Havnaa) og Steinar Klouman Hallert (Hellerudsvingen, Syk pike).
Sammen utgjør de et ypperlig ensemble fra den fortsatt ganske unge generasjonen norske skuespillere, som både har markert seg allerede og formodentlig vil fortsette å sette sitt preg på norsk film.
Dialogen er utpreget naturalistisk, tidvis på grensen for irritasjon over at setninger ikke blir fullført.
Men det funker – ikke bare fordi denne samtaleformen føles autentisk, men fordi det ofte framstår troverdig at rollefigurene ikke evner å uttrykke seg klart.
I harmoni med deLillos’ univers
Rikke Gregersen gjorde seg først bemerket med kortfilmene De hensynsløse og De berørte, og har siden blant annet regissert tv-seriene Ida tar ansvar og Rekviem for Selina (sistnevnte sammen med Sebastian Kåss).
Suser avgårde er hennes etterlengtede debut som spillefilmregissør.
Filmen er preget av et intimt, taktilt og til dels dokumentarisk uttrykk – som like fullt virker kontrollert og gjennomtenkt, med flere snedige visuelle løsninger.
Slik deLillos’ univers er knyttet til hovedstaden, tegner også Suser avgårde et portrett av lille Oslo. Som en slags egen planet, kan man kanskje si.
Det gjør den uten å legge seg for tett på de ganske mange andre filmene vi har sett fra og om den samme byen i senere tid, ikke minst i trilogier av både Joachim Trier og Dag Johan Haugerud.
Selv om sangene til deLillos har sitt opphav i en annen generasjon enn filmens rollefigurer, harmonerer de godt med situasjonene og utfordringene disse står overfor.
Langt på vei kan dette tilskrives at kjærligheten og dens beslektede eksistensielle dilemmaer ikke er spesielt generasjonsspesifikke. Og bandet fortsetter jo å appellere til lyttere som etter hvert er født etter at mange av låtene deres ble utgitt.
Men det er nok også et smart valg at Suser avgårde ikke benytter seg av deLillos’ originale innspillinger.
Isteden består soundtracket av coverversjoner signert yngre artister som Kaja Gunnufsen, Uld, No.4, Daufødt og Pumpepris, som mer direkte gjenspeiler generasjonen som faktisk skildres.
Hovedsakelig med kvinnelig vokal, kan vi tilføye, av artister som i likhet med deLillos har valgt å synge på norsk.
Låtene dyttes heller aldri i forgrunnen på påtrengende vis. Men av og til integreres de også i handlingen, som når Sarah Francesca Brænnes rollefigur framfører en nydelig tolkning av Glemte minner i en nøkkelscene.
Og når filmen på et annet tidspunkt byr på et aldri så lite Magnolia-øyeblikk.
Suser avgårde er en oppriktig, relaterbar og forførende film, som i medrivende forstand suser avgårde.
Fram til en slutt som modig nok prioriterer ekthet framfor sjangerforventninger.
Karakter:
7.5 / 10
Suser avgårde
Regissør: Rikke Gregersen
Suser avgårde har norsk kinopremiere 9. oktober.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: