Politikken inntar filmbransjen
De israelske regissørene Rachel Szor og Yuval Abraham. Foto: Andrea Avezz
Den politiske situasjonen i verden er stadig mer synlig i kulturen. Filmer med politiske anslag preget årets filmfestival i Venezia, ikke minst den kinoaktuelle dokumentaren Naza. Hva avgjør hvilke samfunnskritiske perspektiver som blir løftet fram?
Den politiske situasjonen i verden er mer og mer prekær, og blir dermed også mye mer synlig i kulturen.
Under årets filmfestival i Venezia var det politiske engasjementet særlig tydelig. Blant filmene som vakte oppmerksomhet, var den kinoaktuelle dokumentaren Naza som undersøker Israels krigføring på Gaza og bruken av KI-basert overvåking.
– Det er en kjempeviktig og politisk slagkraftig film, sier filmkritiker Aleksander Huser.
Sammen med Ida Madsen Hestman diskuterer han hvordan politikk preger film- og musikkbransjen i podkasten Hver gang vi rantes.
Huser trekker fram dokumentaren laget av de israelske filmskaperne og journalistene Yuval Abraham og Rachel Zohr som et eksempel på hvordan film kan synliggjøre maktmisbruk.
Fra overvåkning til massedrap
Filmen undersøker hvordan KI-basert overvåking brukes til å kartlegge mennesker og bevegelser på Gaza, og hvordan denne informasjonen knyttes til militære angrep med store sivile tap.
– Filmen er jo en dokumentasjon av den overvåkinga som resulterer i massedrap. Den digitale, KI-baserte kartleggingen av folk og bevegelser på Gaza som resulterer i massedrap med veldig store antall sivile. Også barn og kvinner blir drept i disse målrettede angrepene fra det israelske militæret på Gaza, sier Huser.
Mye av det som kommer fram i dokumentaren, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia, er imidlertid ikke nytt.
– Det meste av dette har vært skrevet i journalistiske artikler før, blant annet av journalistene som står bak filmen, forteller Hestman.
Hun peker på at dokumentaren presenterer kjent informasjon i et audiovisuelt format.
– Dette er en film tilpasset den moderne medieforbrukeren som må ha informasjonen audiovisuelt via skjerm.
Huser mener likevel at filmens intervjuer gir stoffet en særlig kraft.
– Men det er veldig sterkt å få det i disse intervjuene med 24 digitalt anonymiserte mennesker, sier han.
De 24 intervjuobjektene kommer fra den israelske etterretningstjenesten og det israelske militæret (IDF). De sitter på hustak rundt omkring i Tel Aviv og blir intervjuet i mørket, med ryggen til kameraet. Oftest ser vi bare silhuettene deres. Parallelt klippes det inn nattlige bilder fra byen.
– Man får litt sånn creepy overvåkingsfølelse, kan man kanskje si. Men det er et veldig enkelt konsept, forteller Huser.
Dokumentaren konsentrerer seg om intervjuobjektenes vitnesbyrd og reaksjoner på det de har vært med på.
– De har ulike reaksjoner, de forholder seg til det med alt fra litt stolthet til skam og skyldfølelse. Men det viktigste er ikke nødvendigvis de som utøver dette her. Mange føler bare at de er en brikke i et større maskineri, og de følger ordre og så videre, sier Huser.
For ham er det nettopp skildringen av systemet som gjør filmen viktig.
– Det man sitter igjen med, som er det viktigste i denne filmen, er hvor systematisk det er. Massedrapene på sivile på Gaza, som fortsatt pågår. Det er en kjempeviktig og politisk slagkraftig film.
Hvem kontrollerer historiene?
Naza viser hvordan dokumentarfilm kan synliggjøre maktmisbruk. Men hvilke krefter er i sving når det skal avgjøres hvilke historier som skal få plass i offentligheten?
– Den forrige filmen som de to Naza-filmskaperne lagde No Other Land, med to andre palestinske filmskapere, sleit med å få amerikansk distrubutør. Så fikk den en Oscar, og de sleit fortsatt, sier Hestman i podcasten Hver gang vi rantes.
I podkasten diskutererHuser og Hestman ikke bare hva filmskapere og artister tør å si, men også hvilke aktører som kontrollerer distribusjon og synlighet.
Store teknologiselskaper, sosiale medier og kommersielle interesser kan påvirke hvilke historier som når ut til publikum.
Dermed handler spørsmålet om politisk ytringsfrihet også om hvem som har makt til å løfte fram bestemte perspektiver, mener Hestman.
– Det er viktigere å rette søkelyset på hvem som er portvoktere som bestemmer hvilke agendaer og temaer som skal pushes, sier hun.
Hestman mener uavhengige filmfestivaler, medier og kuratorer spiller en avgjørende rolle i å løfte fram kritiske og upopulære perspektiver.
Forventes å ta stilling
Politisk press i kulturbransjen handler imidlertid ikke bare om hvilke filmer som blir vist, eller hvilke historier som får oppmerksomhet. Det handler også om forventningene som stilles til artistene og kulturpersonlighetene selv.
Hestman mener debatten rundt Ed Sheerans såkalte backlash og Macklemores Palestina-engasjement illustrerer hvordan artister og kunstnere kan havne i politiske konflikter – også når de i utgangspunktet ikke ønsker å bli en del av dem.
– Det er blitt noen sånne krav om at man skal bruke plattformen sin, sier Huser.
Han mener det har blitt vanskeligere for offentlige personer å unngå forventninger om å ta stilling i politiske saker.
Samtidig mener han det er en tendens at all oppmerksomheten rettes mot enkeltkjendiser framfor de større maktstrukturene som påvirker kulturbransjen.
– Det blir et politisk klima på disse festivalene der det ofte oppstår noen skandaler der folk stilles litt til veggs. Store stjerner skal mene noe om politiske forhold, kanskje uten at filmen de er på festivalen med har noe med det å gjøre. Det har blitt en greie på de store arenaene og de store internasjonale filmfestivalene, sier Huser.
Filmene som omtales: NAZA, Wild Horse Nine, Musk, Kvinne ukjent, Bunker, Mr. Nelson, did you kill people?, Primetime og Ink. Podcasten er spilt inn live under filmfestivalen Amandus Blikkgang på Lillehammer.
Hør podcasten Hver gang vi rantes her:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Del dette
Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.