Naza: Et system trent til å drepe
ANMELDELSE/ESSAY: Naza avdekker ikke bare et system trent til å drepe, men også hvem som får definere sannheten om Gaza.
*Karakter nederst i saken*
Når ville det vært enklest å drepe en bestemt palestiner?
Jo, der de kjenner seg tryggest: hjemme, med familien.
Den mye omtalte dokumentaren Naza undersøker hvordan det israelske militæret, Israel Defense Forces (IDF) systematisk går fram når sivile blir utsatt for massedrap i Gaza.
Gjennom vitnesbyrdene til 24 anonymiserte israelske etterretningsoffiserer og soldater får vi bekreftet mye av det vi har sett gjennom våre digitale vinduer til Gaza.
De massive dødstallene er resultatene av iskalde, kalkulerte vurderinger.
Filmen går på norske kinoer samtidig som FNs uavhengige granskningskommisjon konkluderer i en rykende fersk rapport at Israel har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza.
Termen og tittelen «NAZA» er en forkortelse for den hebraiske termen Nezek Agavi (נזק אגבי).
Kjører man begrepet gjennom Google translate, blir det «sidetap» på norsk. På «godt» engelsk betyr det «collateral damage».
Det betyr antall ekstra sivile som går tapt når man angriper et militært mål, som her gjerne er et medlem av Hamas.
Ved å intervjue etterretningsoffiserer og dataingeniører fra det israelske militæret (IDF) som selv har bygget opp luftforsvarets ikke så lite treffsikre algoritmer, går disse vitnesbyrdene imot ethvert argument om at angrep i Gaza utelukkende har vært rettet mot Hamas-medlemmer.
De bekrefter langt på vei at de har bygget et system som er trent til å drepe sivile folk.
Intet nytt fra Tel Aviv
At samtlige kilder er anonymisert og stemmene deres kunstig manipulert, er av åpenbare grunner.
Netanyahu har reagert som forventet: Han kaller filmen for «antisemittisk oppvigleri» og har beordret rettslig forfølgelse av menneskene som har stilt opp til intervju og av filmskaperne Rachel Szor og Yuval Abraham, for å ha brakt «skade på Israels diplomatiske og sikkerhetsmessige interesser».
At filmen er skadelig for Israels omdømme, er det kanskje vanskelig å si seg uenig i.
Kulturminister Miki Zohar er ikke noe dårligere og har både anklaget regissørene for landssvik og tatt til orde for å frata dem det israelske statsborgerskapet.
IDF på sin side har publisert et tilsvar i form av et ti-siders dokument der de avviser påstandene om bevisste massedrap på sivile og hevder at dokumentaren bygger på «betydelige faktiske feil».
Problemet til IDF, er at omtrent alt som bekreftes i dokumentaren er fortalt og implisert før. Mye er dokumentert tidligere, blant annet av journalister, menneskerettighetsorganisasjoner og palestinere selv.
Men det er nytt å høre israelske soldater og etterretningsfolk beskrive systemene de selv har vært med på å bruke.
Også betydningen av å kunne kontrollere infrastrukturen er velkjent: Skal man kontrollere et folk er det essensielt at man selv er herre over strømforsyninger og tilgang på vann og mat. Og kontrollerer – eller saboterer – transport.
Det som gjør dokumentaren god er utvalget av kilder, som har ulike refleksjoner rundt hva de er med på.
Normalt skal man være kritisk til militære kilder i konflikter fordi militæret primært ikke er nøytrale, og bruker gjerne informasjon som våpen: Militære kilder vil at deres versjon av en konflikt skal prege mediebildet (dette er hvorfor media bør unngå å basere nyhetssaker på militære kilder).
Men når personer med bakgrunn fra militæret blir varslere som forteller om praksiser de selv kjenner, blir det vanskeligere å mene at kritikken bare bygger på «fiendtlige påstander» utenfra.
Utvalget av varslere i Naza fremstår autentiske og oppriktige i det de forteller. Noen angrer, andre har ingen problemer med dette.
Noen av varslerne som intervjues beskriver seg selv som mindre brikker i et større system. Et system der det er lett å fraskrive seg ansvar.
Det betyr ikke at kildene automatisk har rett i alt. Men de har en tilgang til systemet som ellers er vanskelige å dokumentere.
Et ansiktsløst system
Noe av det mest urovekkende ved Naza er at det fortelles om hvordan ansvar blir fordelt, flyttet og til slutt nesten oppløst i systemet.
Det er ikke én beslutningstaker som må stå til ansvar for alt som skjer. I stedet møter vi mennesker som beskriver avgrensede oppgaver, prosedyrer og KI-verktøy.
Det er ikke så ulikt de public management-aktige systemene vi ser litt overalt i samfunnet, der man bare forflytter ubehagelige avgjørelser og ansvar videre nedover i hierarkiet.
Vi ser det på arbeidsplasser der oppgaven med å dele ut sluttpakker havner hos den siste lederen nederst i næringskjeden som er tettest på de ansatte. Eller når man innfører KI-bots som «kundeservice» og gjør det umulig å komme i kontakt med et menneske i bedriften.
Et slikt system er den perfekte løsningen når man driver med noe tvilsomt og er feig nok til ikke å ville stå inne for det.
Det er selvsagt ikke det samme å administrere en nedbemanning og å delta i en krig der sivile blir drept. Men mekanismen har noe til felles:
Når ansvaret fordeles på nok ledd, kan alle vise til at de bare har gjort jobben sin. Ingen trenger å kjenne på at man faktisk har tatt en beslutning.
I Naza blir denne logikken tydelig i beskrivelsene av hvordan mål velges ut, hvordan informasjon behandles og i hvordan sivile tap – eller «NAZA» – bergenes.
Bruk av kunstig intelligens kan gi inntrykk av at avgjørelsene er «objektive» fordi de bygger på data og systematiske vurderinger. Men dataene er samla inn av mennesker, kriteriene er bestemt av mennesker og det er mennesker som bestemmer hvilken risiko sivile skal utsettes for.
Digital krigføring og kunstig intelligens fjerner ikke ansvaret, men gjør det vanskeligere å se hvor ansvaret ligger.
Lettere å drepe
Intervjuobjektene snakker om et system der menneskelige valg og teknologiske verktøy virker sammen. Det er nettopp denne kombinasjonen som gjør systemet så effektivt – og så vanskelig å holde noen ansvarlig.
Det er imidlertid ikke første gang en dokumentar undersøker hvordan digital krigføring systematiserer drap på ikke-hvite sivile i jakten på terrorister.
Det er mye her som gir konnotasjoner til dokumentaren Drone av norske Tonje Hessen Schei fra 2014, som handler om USAs hemmelige dronekrig og særlig CIA-programmet for målrettede drap. Her henrettes sivile i forsøket på å ta livet av terrorister.
I likhet med Naza, problematiserer Drone militær overvåkning og hvordan dehumanisering blir et resultat av digitalisert krigføring.
Naza bekrefter mye av det samme som kommer frem i Drone: At det er lettere å utøve vold mot sivile mennesker ved hjelp av kunstig intelligens når de reduseres til figurer på en skjerm og man selv er langt unna.
Drone oppleves emosjonelt engasjerende fordi bildeutvalget er rikere, vi får inngående innblikk i hvordan sivile i Pakistan blir rammet via dronekameraene, og vi får traumatiserte dronepiloters vitnesbyrd.
I kontrast er kildene i Naza uten ansikt og gjerne lengre ut i «systemet». De omtaler volden mer behersket og rolig, med et mer klinisk og nøkternt språk, på måter som kan oppleves språklig distanserende.
Vi ser ikke volden de omtaler i samme bilde som dem selv. Vi ser ikke hva de er i stand til.
Når overgriperne blir hørt
Det er et paradoks ved Naza at filmen må lene seg på israelske kilder for å fortelle en historie som palestinere lenge har forsøkt å få verden til å lytte til.
Opplysningene får en annen status når de kommer fra personer som har vært en del av militærapparatet.
Dette er ikke bare et spørsmål om journalistisk metode. Det handler også om hvem som blir trodd, og hvem som må bevise sin egen lidelse om og om igjen. Palestinske vitnesbyrd blir ofte møtt med krav om dokumentasjon, forbehold og kontroll av hvert enkelt utsagn.
Men det finnes også en fare for at ofrenes erfaringer blir stående som bakgrunnsmateriale, mens de tidligere soldatenes fortellinger blir det som til slutt gir hendelsene troverdighet.
Bruken av ufiltrerte perspektiver fra innsiden og høyere opp i systemet til den israelske okkupasjonsmakta, får tankene til å vandre til en annen israelsk dokumentar:
I Two Kids a Day av David Wachsmann fra 2022 forteller tidligere IDF-soldater og den tidligere stabssjefen for Israels sikkerhetstjeneste, Lior Akerman, åpent om hvordan det israelske etterretningsapparatet fungerer – også mot barn.
Filmen veksler også inn bilder av ufiltrert overvåkningsmateriale og videoopptak av forhør som viser hvordan arrestasjon og fengsling av palestinske guttebarn – to i gjennomsnitt hver dag, derav tittelen – brukes systematisk for å kontrollere og undertrykke palestinske gutter.
Her fungerer videoopptak som bevis: Filmen viser bilder som dokumenterer volden, den lener seg ikke på verbale vitnesbyrd alene.
I likhet med Naza fikk Two Kids A Day sterke reaksjoner i Israel.
Kulturminister Miki Zohar engasjerte seg også her ved å prøve å sensurere og stoppe visninger av filmen og truet også med å trekke tilbake den statlige filmstøtten fordi han mener den svertet Israels omdømme.
Nøkternhetens grenser
For å være en film som veit at den setter i stand bråk, er Naza nesten plagsomt konvensjonell i formen.
Den fortoner seg som en litt annerledes talking heads-dokumentar der det sagte er det opphøyede fortellerelementet, etter (vestlige) konvensjonelle tv-dokumentariske prinsipper, der kameraet som regel filmer den som prater.
Her sitter israelere og snakker sammen om noe som rammer palestinere – som nesten virker å bli redusert til «de andre».
I Abraham og Szors forrige film, Oscar-vinneren No Other Land, var palestinske vitnesbyrd selve fokuset av filmen. Den ble også laget sammen med palestinske filmskaperne Hamdan Ballal og Basel Adra.
Dokumentaren hadde den kraften den hadde blant annet fordi det ble åpenbart hvor vanskelig og risikabelt den var å lage.
Til tross for risikoen gikk man for en «show, don’t tell»-tilnærming: De dokumenterte den pågående volden i lyd og bilde, og lot filmen tale for seg. Dette var undertrykkelse satt i system.
Adra, som er filmens hovedkarakter, tok stor risiko ved å dokumentere uretten han selv var utsatt for.
Hvor farlig dette arbeidet har vært, ble også understreket seinere, da Ballal ble utsatt for vold av israelske bosettere og utsatt for frihetsberøvelse – få uker etter at han ble tildelt Oscar for beste dokumentar.
Naza går for en ganske annen metode. Her er det lite vekt på filmatiske grep som retoriske bevismidler. Det visuelle uttrykket er kjølig og kontrollert.
Grepet med nattlige bilder og anonyme kilder sittende på hustak i Tel Aviv er i seg selv fint. Det er et urovekkende foto til tider som vekselsvis filmer inn i vinduene i vilkårlige hjem i Tel Aviv. Artig nok gir det også assosiasjoner til den mye omtalte Black Box-oppsetningen Ways of Seeing.
De lange, påfallende stille og uavbrutte samtalene mellom IDF-mennene og Yuval Abraham står i sterk kontrast til det som utspiller seg bare litt over en time unna.
I de fleste dokumentarer kan vi danne oss et inntrykk av kildene gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Her blir vi frarøvet også denne muligheten: Kildene sitter gjerne med ryggen til eller vises bare som svarte silhuetter, med skyskrapere som blinker i bakgrunnen.
Estetisk nøkternhet og beherskethet må ikke forveksles med uoppfinnsomhet.
Å skape for stor distanse gjennom språkbruk og fravær av bilder kan også være en form for manipulasjon av sannheten.
De sterke bildene til slutt
De sterke bildene kommer omsider, helt til slutt, i form av mobilopptak fra Gaza.
De bryter totalt med disse uforstyrrede, rolige samtalene i Tel Aviv-natta.
Det er i formatet selv, i dette gjenkjennelige, flate smarttelefon-bildeformatet, i dette uperfekte og råe, at kraften i konteksten bildene vitner om og kommuniserer forsterkes, nettopp fordi dette står i så hard kontrast til de foregående sekvensene i filmen. Sekvenser som er kvalmende.
Her ser vi omsider tydelig kobling mellom handling og effekt.
Hadde man brukt Gaza-klippene parallelt med det IDF-soldatene forteller litt mer og litt tidligere, hadde det også gitt en mer balansert og audiovisuelt kraftfull filmopplevelse tilpasset kinoformatet.
I stedet, og som regissørene har implisert, virker denne filmen å være spesielt laget for israelere selv.
Nettopp dét kan være årsaken til at filmen holder igjen med Gaza-perspektivet til slutt og heller bruker symboler som har en særlig gjenkjennelig betydning for et israelsk publikum – som Holocaust-minnedagen og bildene fra da Tel Aviv ble grunnlagt i 1909.
Og det er dette som på meg egentlig sier mest om situasjonen:
At det er først når overgriperne – israelske IDF-soldater – selv innrømmer hva de driver med, at man kanskje hører etter. Men det er jo ikke sikkert, det heller.
Karakter:
7 / 10
Naza
Regi: Yuval Abraham og Rachel Szor
Naza går på norske kinoer, før den blir tilgjengelig for gratis strømming på The Guardians hjemmesider.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Del dette
Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.