Kraken: Årets beste norske filmidé er tidvis svært underholdende
ANMELDELSE: Kraken leverer noen av årets mest komiske scener på sitt beste, men utnytter ikke nok av potensialet i det som er en svært god filmidé og med en sterk casting.
*Karakter nederst i saken*
Her må du ta et valg:
Enten er du helt med på de ulogiske bristene og ler deg gjennom annethvert påfunn – eller bli sur og forlat salen.
Jeg velger det første.
Det er som med film som med så mye annet: Ganske mye av opplevelsen handler om innstilling.
Jeg må innrømme at jeg er ganske entusiastisk over ideen i forveien. For den er god.
Erkenorske temaer på storskjerm
Å bruke noe så erkenorsk som lakselus og sleipe laksemillionærer som utgangspunkt for å lage en actionfylt og ertete skrekkfilm basert på et fabeldyr fra norsk folketro, er i seg selv artig (selv om Kraken riktignok har vært filmstjerne før, i Pirates of the Carribean-franchisen).
Utgangspunktet og tilnærmingen er også en langt mer gøyal og underholdende måte å harselere med laksemilliardærer på, enn den litt for selvhøytidelige og krampaktige Netflix-serien Milliardærøya.
Men nok om det. Tilbake til sjøuhyret – eller kjempeblekkspruten.
Det er i seg selv også noe komisk med alle likhetene til katastrofefilmen Bølgen:
Begge utspiller seg i det idylliske postkort-turistmålet Sognefjorden.
Begge filmer rammes av digre krefter i naturen.
Og der vi i Bølgen fulgte en geolog (Kristoffer Joner) og som alle ignorerte – fram til bølgen kom, følger vi her en marinbiolog (Sara Khorami).
Hun kommer til det fiktive Vangsnes på Vestlandet (det meste er spilt inn i Finland) og må «årne opp» når griske dumskaller skal ødelegge for alle andre – nærmere bestemt Øyvind Brandtzæg i rollen som den sleske lakseanlegg-eieren Avaldsnes.
Han er så grådig at han gjerne begår litt uetiske krumspring for å fremstille sin laksefarm så attraktivt som mulig for søkkrike japanske investorer.
Han har selvsagt jukset litt ekstra for anledningen.
Utukt med naturen vil straffe seg
Ny teknologi har nemlig gjort det mulig å kvitte seg med lakselus gjennom lydbølgeteknologi (Sonic lice). Men dersom du overdriver trykket, kan det bli fatalt.
Avdalsnes har økt trykket for en liten stund for å imponere sine nye japanske venner om at laksenæring er «bærre lækkert».
Som det vil vise seg, er det selvsagt flere haker ved å tukle for mye med naturen for å profittere på den.
Moralen om at grådighet vil straffe seg, er velbrukt. Ja, det er kanskje mer en filmtradisjon. Og som copy-pasted fra Jurrasic Park-universet.
Og i god filmtradisjon,venter vi på at karmaen slår inn ved at naturen selv skal straffe de grådige kapitalistene som ødelegger Norges vakre natur og idylliske økosystem.
Det er også noen aktivister som planlegger en aksjon mot lakseanlegget, med Steinar Klouman Hallert (Demring, Syk Pike, Hellerudsvingen) i spissen som den hissige aktivisten Cato fra Østlandet («Villaksen er fucked uansett!»).
Sammen med Hallvard (Filip Bargee Ramberg, Døden på Oslo S, Makta, Flus) og Maria (Jenny Evensen), planlegger de tre å gå til verks mens de potensielle japanske investorene er på besøk.
Men det Maria ikke har fortalt alle, er at hun er datteren til den sleipe laksemannen Avdalsnes (han heter forresten bare Avaldsnes ifølge IMDB. Null fornavn på denne karen).
Baluba og tentakler
Mer baluba må det selvsagt bli når vi også får vite at hans kone, Henriette (Ingvild Holthe Bygdnes), er det lokale politiet.
Holthe Bygdne er ikke det eneste kjente fjeset fra en tidligere film av Pål Øie; også Mikkel Bratt Silset spilte i Tunnelen fra 2019.
Silsets lavmælte spill passer fint her, og kjemien med Sara Khorami er herlig overbevisende. I en kajakkscene er det som om spenningen formelig trenger gjennom lerretet.
Mye er forseggjort, i det som er den første skandinaviske spillefilmen som er gradet og mastret med Dolby Vision Cinema.
Bildene er friske og rike, flere av vinklene er oppfinnsomme og fete – et eksempel er fugleperspektiv-bildene av kajakk-padlere i sirkel.
Det er også raus bruk av lens flare, som om dette nesten skulle være en slags homage til – eller harselering med – Michael Bays overdramatiske (og veldig amerikanske) actionfilm-estetikk. Dette er både kult og harry på samme tid.
Så er det flere enkeltscener som er artige og spot on.
Scenen der man spiller på vegring mot å ta eskimorulle, og så dra den helt ut, er kanskje den artigste scenen i hele filmen.
Episoder som harselerer med menneskers velkjente frykter i møte med vann og natur kunne vi gjerne fått mer av.
For ingen skrekk-katastrofefilm er særlig godt tjent med å ta seg selv eller handlingen særlig seriøst.
Kraken klarer dette, også gjennom en svært god casting og artige replikker, men filmen hadde nok vært bedre tjent med å harselere enda mer med egne klisjeer, eksempelvis ved å kjøre splatter-spaken opp på maks.
Det hadde kledd det hullete manuset og formspråket ville legitimert de mange logiske bristene og snodige ekstra spenningssekvensene som ikke egentlig har noen forklaring. Det er flere av disse komiske sekvensene som jeg begynner å tvile på om er intendert å være så morsomme som jeg synes de er.
Og hvis man først faller for fristelsen til å ikke la noen andre gidde å hjelpe den ene politidama i bygda med å oppklare det som har begynt å bli en ganske omfattende drapssak, er man jo nødt til å gjøre et komisk poeng ut av det.
Lite Kraken-lore
Når det gjelder sjømonsteret selv, som man har valgt å bli til en kjempeblekksprut, er det fint at det tar litt tid før det gir seg til kjenne – og er helt i stil med filmens åpenbare inspirasjonskilder. Dette er jo en norsk versjon av Jurrasic Park møter Haisommer, møter Alien.
Nå forventet jeg faktisk et dårlig CGI-skapt monster, men flere av bildene ser faktisk ikke så verst ut.
Dog lurer jeg på hvorfor de mange tentaklene driver og styrer sånn rundt omkring. Det virker litt vel klønete med tanke på at blekkspruter er havets smarteste bløtdyr.
Mine innvendinger til denne filmer handler først og fremst om manuset – både som tekst og foto-dreiebokas forløp – som i tillegg til regissør Pål Øie og filmens fotograf Sjur Aarthun, er kreditert Vilde Eide, Kjersti Helen Rasmussen og Natasha Arthur.
For det første er det skuffende at man har valgt å ikke spille noe særlig på mystikken rundt Kraken.
De innledende «arkivbildene» av gamle øyenvitner som forteller på sognemål, er herlig forseggjort og bygger opp forventningene. Dette er et svært godt anslag.
Men underveis i filmen er det som om man glemmer å ta opp denne tråden, og vise oss hvordan man på oppfinnsomt vis kan opprettholde og bygge videre på en uncanny stemning.
Ja, folk forsvinner, men dette blir rett og slett behandlet litt for slapt.
Dessuten er det Sonic lice-teknologien som gjør at krepsdyr og virveldyr havner på land og som får fres på illsinte aktivister som legger ut videobevis på Tiktok.
Parallelt med dette kunne man plukket opp tråden med lokale folk i bygda hva gjelder tidligere Kraken-aktige «eskapader».
Her ligget alt til rette for å lure inn noen skrekkelige oppdagelser som virkelig kunne satt seg i ryggmargen. Og som kunne bygget opp filmen på en skikkelig spennende – og morsom – måte, frem til Kraken viser seg.
For plutselig er den bare der.
Uutnyttet blekksprut-potensiale
Siden man har valgt å gjøre monsteret til en gigantisk kjempeblekksprut, kunne man også utnyttet mye av mystikken og kunnskapen vi har om disse avanserte, virvelløse rovdyrene som nærmest har utenomjordiske krefter – som det at de har blått blod og tre hjerter, og hver arm har én hjerne (til sammen har en blekksprut ni hjerner!), for eksempel.
Man kunne spilt på de mange imponerende blekksprut-egenskapene, som eksempelvis at de kan gå i ett med omgivelsene på et blunk, og skapt noen skikkelige gode skvettesekvenser og uhyggelige bilder.
Mystikken rundt dette kjempe-havmonsteret forsvinner rett og slett med at det ikke virker som om manusforfatterne er så interesserte i tittelrollen i filmen likevel.
Jeg har en teori, og den er at antagonister blir uinteressante hvis også manusskaperne undervurderer skurken og er lite interesserte i å gi den personlighet eller vise oss om hvorfor vi skal frykte vedkommende. Altså bygge karakter.
Ideen om muterte eller forstørrede lakselus er dog genial.
Ja, de likner farlig mye på skapninger fra Alien-franschisen. Men googler du lakselus, så ser du at giga-lakselusene i filmen faktisk er ganske like ekte lakselus.
Dog kjenner jeg på skuffelsen av at de ikke splatter utover det hele når de blir smadret – lik et insekt som moses under en fot eller hånd. Jeg forventer mer gørr – i hvert fall når det også er mer realistisk.
Når vi ser hvor godt enkelte sekvenser er løst i denne filmen, er det synd man ikke har gjort seg mer flid med prosjektet, utnyttet potensialet til det fulle, og bare gått all in på skrekk og splatter som virkelig får en til å krølle seg i setet og le høyt, om hverandre.
Med det sagt: Kraken har mange sterke øyeblikk, lekre bilder, en knallgod idé, en svært god casting, og stort sett en fryd å se – gitt at man legger vekk alle forsøk på å ta filmen på alvor.
Karakter:
6.8 / 10
Kraken
Regi: Pål Øie
Kraken har norsk kinopremiere 6. februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: