– Historiene er innimellom så drøye at man må le

ANMELDELSE: Han var «Gründerspiren fra Skien», «Norges Mark Zuckerberg» og «Justin Bieber-svindleren». Filmen om Waleed Ahmed er både absurd og fascinerende – og med et mørkt alvor i bånn.

Stol på meg, regi: Emil Trier: «En dag så ser du meg på TV», skal han ha sagt til en som stod han nær. I dag knyttes den slags utsagn kanskje mer til radikaliserte incels, i ferd med å gå over til den mørke siden. Men bakhistorien til han som en gang ble omtalt som «Norges Mark Zuckerberg» er heller ikke langt unna.

Senere skulle han bli kjent som han som lurte norske medier, norsk næringsliv og den norske kongefamilien. Prisen ble en av de strengeste straffene man kan få for svindel og bedrageri. 4. februar neste år slipper Waleed Ahmed ut, etter 11 år i Federal Transfer Center i Oklahoma City, USA.

Imens kan vi lære mer om hvem han egentlig var, i Emil Triers regi.

Les også vår anmeldelse av Guro Brusgaards Han: Mer enn menn som taper ansikt, handler Guro Brusgaards Han kanskje mer om at voksne nettopp er barn, de har bare levd veldig mye lengre enn andre barn.

Faket image

Gjennom en god miks av tidligere arkivmateriale, intervjuer, telefonopptak og ukleine rekonstruksjoner, tegnes et engasjerende og troverdig bilde av lurendreieren og hans elleville eventyr – og historie.

Gamle opptak viser hvor ekstatiske norsk presse og aktører i norsk næringsliv var over den «unge lovende» Waleed Ahmed som 19-åring. Et gammelt tv-klipp viser «Gründerspiren fra Skien» som håndhilser på Trond Giske foran et bord med signalgrønne kaffekanner, før signalgrønt ble kult og før metoo ble ut.

Etter hvert som ulike historier og karakteristikker kommer frem av den unge Ahmed, tegnes et bilde som får meg til å tenke på slagordet en profittdrevet privatskole hadde en gang: «image is the new oil»: Waleed Ahmed faket sitt image. Han faket penger han ikke hadde, faket ideer som ikke var hans.

Men å fake et liv han ikke hadde gjorde at han kom langt. Vi ser et takkebrev fra Obama som han hevder at han fikk etter at han sendte eks-presidenten en gullgravert solcellelader.

Historiene er innimellom så drøye at man må le. Men vi forlater aldri alvoret som ligger i bånn.

Les også anmeldelsen av 20.november med Tarjei Sandvik Moe som terroristen Sebastian Bosse

Foto: Motlys

Viktig mediekritikk

Det er gjort en imponerende og grundig jobb med å få et godt utvalg av kilder som uttaler seg om Ahmeds bestikkelser, korrupsjon og dokumentforfalskninger – fra Los Angeles til Ski. Fra hele «næringskjeden» og fra ulike stadier av Ahmeds klassereise. Gamle venner, til advokater og journalister.

Til og med journalisten som først ble lurt til å tro at to ungdommer hadde dratt på ferie til Dubai og klekket ut en oppfinnelse på stranda, er med. Storyen var fake news, men den ble en klikkvinner hos NRK med tittelen «Norges Mark Zuckerberg». NRK-journalisten reflekterer rundt det han i dag kaller «den flaueste saken jeg har laget».

Samtidig kommer et viktig fokus til syne: Hvor enormt avgjørende media er med å bidra til å skape og forsterke synlighet og popularitet omkring noe som ikke nødvendigvis er berettiget – ja, også bløffmakere. Er man avbildet av andre betydningsfulle mennesker, er det lett å ta dem som seriøse og troverdige – dette sier NRK-journalisten rett ut. Det er jo virkelig urovekkende.

Vi lærer også at en god story for media ofte er viktigere enn det som jo var saken i utgangspunktet: En ræva batterilader som ikke virket. Men til og med ideen til den dårlige oppfinnelsen var ikke Ahmed sin. «Media solgte historien» forteller han over telefon fra fengselet til regissøren.

Les også: Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

Foto: Motlys

Om utenforskap

Paradoksalt nok er det bakhistorien som beskriver hvem Waleed Ahmed var, som gjør dokumentaren om ham mer interessant. Det er vanskelig nok å være en ikke-hvit unge som vokser opp på Ytre Enebakk på 90-tallet. Han sleit på skolen, ble mobba av sine klasse-«kamerater», og møtte press fra foreldre. Det er logisk at behovet for å bli sett ble sterkt.

En av uttalelsene som sitter sterkest igjen, er kvinnen fra administrasjonen på Ski Vgs som forteller om hvordan hun oppdaget at Waleed Ahmed forfalsket opptakspapirene, og at hun reagerte på at han ikke virket det spor brydd over alvoret. Da var han i 16 års-alderen.

Det ultimate målet var å blir rik og menge seg med influensere før det overhodet var et ord. Dette krampaktige behovet for å bevise noe – gjennom andre og gjennom statusobjekter og subjekter – det som kan ha handlet om å kompensere for noe uten å vite hvordan, blir omsider mer klart for oss. Filmen om Waleed Ahmed er både absurd og fascinerende – og med et mørkt alvor i bånn. Og uten at det settes streker under noe svar. Det er Stol på megs sterkeste side: Den trekker ingen for sterke konklusjoner.

Følg TBA på: Facebook og Instagram

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *