En reise inn i outsiderens hode en time før terrorangrepet

Foto: Lars Opstad/Oslo Nye Teater

ANMELDELSE: 20.november gir innblikk i terroristen Sebastian Bosses sinn like før han begikk en skoleskyting. Men blir vi klokere på utenforskap av dette?

20. November
Av: Lars Norén/ Med: Tarjei Sandvik Moe / Regi: Ilene Sørbøe/ Hvor: Teaterkjeller’n /Oslo Nye

Den 20. november 2006 skjøt Sebastian Bosse ned elever og ansatte på sin tidligere skole i Emsdetten, Tyskland. så tok han livet sitt. De andre overlevde.

Basert på dagboksnotatene, videomaterialet og manifestet Sebastian etterlot seg, gir 20. november et ørlite innblikk i verdenssynet og sinnet til den desperate outsideren. I hovedrollen som Sebastian selv er Tarjei Sandvik Moe.

En time før terroren

Når vi møter den 18 år gamle Sebastian, er det nøyaktig én time og ti minutter før han skal begå skoleskytingen mot elever og lærere på sin tidligere skole. Vi blir med i hans indre, for å høre hans ideer om verden og samfunnet – og hvorfor han er et offer for systemet, slik han ser det.

Premissene er tydelig for Sebastians fortelling: Nok en story om sint hvit incel-mann, der man kan tikke av på samtlige bokser som mobbeoffer, dårlig på kommunikasjon, tror på konspirasjonsteorier, hater alle grupper i samfunnet untatt sin egen: Hvite menn som ikke er «alpha».

Han hater kvinner, eller horer som de kalles på incel-språket. Vi presenteres for nazi-videoer og mer grums som underbygger Sebastians narrativ, der han iscenesetter seg selv som det største offeret som ble sveket av samfunnet, verden og universet.

Foto: Lars Opstad/ Oslo Nye Teater

For anledningen er scenen blitt til en catwalk, publikum sitter hver side av den. I hver ende er det skjermer, med vekslende videomateriell fra overvåkningskameraene som er retta mot oss i publikum, og et som Sebastian bruker til å filme med selv. Nå er han altså forberedt på å begå hevn mot de han mente forrådte ham: Oss.

Han resonnerer seg frem til hvorfor det faktisk er et poeng i å utøve hevn i form av masseskyting mot (tilsynelatende) uskyldige mennesker han ikke kjenner: Hans jevnaldrende klasse-«kamerater» som mobbet ham, går i likhet med Sebastian ikke lenger på skolen. Likevel gjør han denne handlingen logisk for seg selv, gjennom resonnementer som vi også har blitt kjent med hos en viss Breivik.

Det hører for øvrig til helhetsinntrykket og stemninga som allerede føles latent, at Teaterkjeller’n og Oslo Nye holder til i kvartalet nedenfor Regjeringskvartalet. Det som fortsatt står igjen der nå ti år etter, blir som en konstant påminner om hvorfor vi må ta på alvor og forstå hvorfor sinte hvite menn som føler seg utafor i samfunnet får seg til å begå grusomme handlinger. Og hvor det starter.

Hvordan og hvorfor havnet Sebastian her? Hvor kommer alt dette sinnet fra?

Kanskje er det umulig på dette tidspunkt å forstå ham nettopp fordi det er for sent?

Incel-stereotypien

Kanskje er jeg for blasert av incel-fortellinger, men mye av tankegodset er gammelt nytt. Utleveringer om hvilken hvilken fallitt han er, som en annen selvopptatt skribent i Hamsuns Sult, er vanskelig å sympatisere med.

Jeg sliter også med å få empati med Sebastians mange eksistensielle innlegg – som om denne fyren var den eneste som skulle kjenne på motgang, eller ikke takle det faktum at livet ikke har noen som helst mening. Egoet hans vokser i takt med graden av selvmedynk.

Jeg blir mer nysgjerrig på Sebastians bakhistorie, som hjemlige forhold og alt som kan forklare hvordan det endte her.

Jeg kjenner at jeg trenger flere grunner til å føle med Sebastians indre smerte. Og det er vel også poenget. Kanskje er det umulig på dette tidspunkt å forstå ham nettopp fordi det er for sent?

Foto: Lars Opstad/ Oslo Nye Teater

Jeg liker det faktum at jeg irriterer meg over hovedpersonen, at han ikke romantiseres, men heller ikke oppleves som et monster. Med stor overbevisning evner Tarjei Sandvik Moe å menneskeliggjøre den nevrotiske Sebastian.

Når lyset når ansiktet hans, kan man se kinnet hans småriste. Vekslinga mellom mani og katastrofe manifesterer seg i brå bevegelser og uforutsigbare handlinger. Et lynne som vitner om mye uro på innsiden og total ensomhet på utsiden.

På et tidspunkt ser det nesten ut som om han har et anfall i et mørkt hjørne mens vi som passive tilskuere betrakter overvåkningskameraets gjengivelse av ham på skjermen i kornete svart-hvitt – som om han forsøker seg på en live-installasjon av et metall-cover fra 90-tallet.

Med stor overbevisning evner Tarjei Sandvik Moe å menneskeliggjøre den nevrotiske Sebastian.

Se, bli sett

Videoskjermenes gjengivelse av de mange overvåkningskameraene kan sees som en større metafor: Viktigheten av å bli sett. Noe hovedkarakteren her aldri ble. Derfor skal han sørge for at vi gjør det.

Sebastian konfronterer publikum ved å filme oss slik ar vi blir ubekvemme. Han invaderer den litt smått anonyme sfæren vi ønsker å likesom gjemme oss i litt i mengden. Konfronterer oss med sin virkelighet som offer. Samtidig tydeliggjøres tematikkens motpoler: Makt og avmakt. Innafor og utafor. Å se og det å bli sett.

Å spille på det å se og bli sett som en rød tråd igjennom det hele, via de mange kameraene og skjermene, er et godt grep av scenograf, video- og lysdesigner Oscar Udbye: Det viktigste for Sebastian er å ta tilbake makta og kontrollen gjennom egen iscenesettelse av seg selv på egne premisser.

Og det er jo nettopp det vi også vet skjer til slutt. Drar andre ned i dragsuget når man selv velger å rette sin indre krise og voksende sinne utover. La andre betale, som representanter for «systemet» som svek ham.

Det er i det opplevde ubehaget at vi tvinges til å gå i oss selv: I hvilke situasjoner kunne vi ha grepet inn i? Kunne vi gjort mer for å bli kjent med folk som lever utafor og som er ensomme i samfunnet? Er det vår skyld at vi ikke gidder snakke med folk vi synes er litt sære og rare?

De svarene besvares ikke. Det er det opp til oss selv å finne ut av.

20. november spilles frem til og med 18.september på Teaterkjeller’n ved Oslo Nye.

3 thoughts on “En reise inn i outsiderens hode en time før terrorangrepet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *