Tidevannet på Amrum: Hvem skulle tro at jakten på en brødskive kunne være så gripende
ANMELDELSE: Fatih Akins hudløst vakre drama om krigens etterdønninger byr på makeløst gode barneskuespillere og en (utrolig nok) uutforsket avkrok av andre verdenskrig.
I Tidevannet på Amrum befinner vi oss på øya Amrum i Nordsjøen, rett utenfor det nordlige Tyskland.
Jeg hadde aldri hørt om hverken den eller språket innbyggerne snakker, nemlig frisisk. Derfor ble møtet med filmen ikke bare et perspektiv på en allerede velkjent fortelling, krigens siste dager i Tyskland, men et innblikk i en del av samfunnet som var helt ukjent for meg.
Dette kunne jo med fordel føles eksotisk nok i seg selv, men i tillegg er filmen spekket med fantastiske idéer, som utrolig nok har rot i virkeligheten.
Fortellingen bygger nemlig på regissør og forfatter Hark Bohms egne barndomsminner.
I filmen møter vi tolv år gamle Nanning som er sønn av en toppnazist (som har skrevet flere bøker om raserenhet) og en glødende idealistisk (og høygravid) nazistmor.
Han, moren, tanten, lillebroren og etter hvert babyen har flyktet fra et krigsherjet Hamburg til slektsgården på Amrum.
Kort tid inn i filmen begår Hitler selvmord og krigen ender i de alliertes favør. Nannings families status endrer seg over natten.
Endelig kan noen av innbyggerne gi uttrykk for hva de egentlig synes om det nazistiske regimet, blant annet gårdeieren Tessa som spilles av selveste Diane Kruger (!). På frisisk!
Dermed blir verden snudd på hodet også for Nanning. Han håper at faren kommer hjem nå som krigen er slutt, men begynner å innse at ikke alt er som han er blitt fortalt.
Familiens spissborgerstatus på øya forsvinner akutt. Moren går fullstendig i oppløsning ved nyheten om førerens død, hvilket også resulterer i en voldsom omgang fødselsdepresjon.
I et forsøk på å kurere denne setter Nanning seg fore å gi moren det eneste hun påstår hun vil spise – hvitt brød med honning og smør.
En forjettet brødskive
Filmen tar oss med på barnets eventyr, en slags quest, et helteoppdrag, som også følger barnets logikk.
Han vil gå til bakeren og få ham til å bake hvitt brød. Han får vite at hvetemel er en slags medisin, og går dermed til doktoren for å få det på resept.
Han trekker i Hitler Jugend-uniformen og vandrer med tidevannet over til Föhr for å tigge sukker og smør hos en høytstående onkel. Sukkeret er til birøkteren, som skal lage sukkervann til biene for å få honning. Det er nemlig ikke noe igjen.
Filmen illustrerer på mesterlig vis hvordan livet ikke er uten videre lett på Amrum, der innbyggerne lever av fiske, seljakt og jordbruk. Det er ikke «bare» å finne ingrediensene som finnes i svært begrenset opplag på den isolerte øya.
Nanning må bytte til seg, miste og prøve på nytt flere ganger, for å innfri morens ønske. Alt imens vi geleides gjennom pustberøvende vakre landskaper og restene av røde, hvite og sorte flagg.
På veien går Nannings oppdrag flere ganger på helt uskyldige dyrs bekostning og vi ser hvordan han plages av dårlig samvittighet. Alt for brødskiven.
Her benytter regissør Faith Akin (Den Gylne Hanske, Soul Kitchen, The Edge of Heaven) seg av noen nesten smertefullt virkningsfulle nærbilder, hvor det klippes mellom Nanning og det pågjeldende dyret.
Dette er ikke utelukkende kameraarbeidets fortjeneste, men den helt makeløst gode skuespillerprestasjonen til Jasper Billerbeck, som spiller den blåøyde Nanning.
Den forjettede brødskiven er den innlysende løsningen på et uløselig problem.
Føreren er død, og dermed også den gamle verdensordenen som hans foreldre har ønsket og trodd på. Den vil ikke vende tilbake med aldri så mye hvitt brød med honning.
Det er morens idé om borgerlig normalitet som hun ønsker seg tilbake, ikke maten i seg selv.
Finurlige figurer
Gjennom Nannings til tider farefulle ferd gjennom tidevann og tvilsomme byttehandler møter vi et helt fantastisk karaktergalleri.
Det viser seg at mange av innbyggerne på Amrum har bodd i USA.
De nikker howdy, omtaler de endeløse strendene som prærien og går under navn som Sam Gangsters.
Bakeren har risikert liv og lemmer i krigen og står og knar verdens groveste brøddeiger med bare én arm.
Det hele bidrar til å gjøre Nannings oppdrag vesentlig mer eventyrlig og smått surrealistisk, selv om man får en tydelig følelse av at også disse finurlighetene er hentet fra Bohms erindring.
Bunnsolid tidsbilde
Tidevannet på Amrum er ikke minst et bunnsolid tidsbilde.
I Tyskland skulle kvinnene helst følge et helt særlig skjønnhetsideal ifølge førerens estetikk, som ikke innebar for mye sminke og pynt.
Hitler hatet for eksempel leppestift og dermed ble dette et kampsymbol i de allierte landene. Leppestift under krigen fikk navn som «Victory red» og det ble et symbol på motstandskampen.
Det ble jo lett nok for tyskerne å etterleve førerens skjønnhetsidealer etter hvert som krigsårene gikk og ressursene ble knappere, og i filmen er det gjort et helt tydelig poeng ut av at ingen er nevneverdig glamorøst 40-tallskledd.
Alt er helt autentisk slitt og hjemmestrikket, ingen har sminke og karakterene har liksom gjort så godt de kan med håret under forutsetningene.
Det mest striglede vi ser er Nannings Hitler Jugend-uniform og et par blankpolerte nazister.
Arvesynden
Arvesynden blir helt sentral i Tidevannet på Amrum.
Nanning har ikke selv forstått hvilket grusomt maskineri foreldrene har vært en del av i løpet av Hitlers skrekkregime. De har vært stolte og innstilt samme stolthet hos ham. For hvor mange generasjoner de har vært på Amrum, for hvor raserene de er.
Når den ideologiske verdensordenen bryter sammen i krigens siste dager innser Nanning at foreldrene ikke er uforbeholdent gode og at han er genetisk smittet med deres plutselige unåde i andres øyne. Det ontologiske sjokket dette utløser kommer skjellsettende til uttrykk gjennom Nannings uttrykksfulle ansikt.
Det er spesielt heldig rent filmisk at tidevannet blir en effektiv metafor for et druknende regime, en slags midlertidig syndeflod, som innhenter krigens viljeløse brikker.
Ikke minst Nanning, som omsider skal forstå hvordan verden henger sammen.
Tidevannet på Amrum er utvilsomt en av årets beste kinoopplevelser, og en av de oppriktig mest finurlige andreverdenskrigsfortellingene som er skildret på film.
Den er spekket med ufattelig vakre landskapsbilder som brenner seg fast på netthinnen og en fortelling, som blir liggende og ulme.
Samtidig fremstår den uhyre uskyldsren gjennom Nannings blåøyde ferd for å sikre moren et siste borgerlig måltid. Deretter vet vi jo hvilken skam som ventet tyskerne i årene som fulgte.
Karakter:
9 / 10
Tidevannet på Amrum
Regi: Fatih Akin
Tidevannet på Amrum har norsk kinopremiere 8.mai 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: