Renoir: Stillferdige perspektiver fra et jenteliv
ANMELDELSE: Renoir er en annerledes skildring av en ung jentes indre liv som aldri insisterer på noe, men inviterer oss til å se voksenverdenen gjennom et barns blikk.
11-årige Fuki har skrevet en skolenovelle der hun forteller at hun godt kan være foreldreløs.
Er det bare tegn på livlig fantasi, eller er det noe som ikke går helt bra der hjemme?
Jenteperspektiver i nye filmer
De siste par årene har det kommer flere nye filmer som tilbyr unike oppvekstskildringer fra jenteperspektiver, men som også tydelig er for voksne, og der skillene mellom barn- og voksenverdenen synes å være selve omdreiningspunktene.
Og der vi som tilskuere blir invitert til å observere på en måte som gjør at vi både ser barnets utforskende perspektiv, samtidig som vi også ser med vårt eget voksne blikk, et som forstår mer.
Den japanske regissøren Che Hayakawa utmerket seg allerede med langfilmdebuten Plan 75 i Un Certain Regard-seksjonen i Cannes i 2022, og fikk hederlig omtale i den høythengende debutfilm-kategorien Camera d’Or.
Når hun nå er tilbake med en oppvekstskildring inspirert av egne minner.
Selvbiografisk
Vi spoler tilbake i tid, nærmere bestemt til en sommer i Tokyo i 1987, for å være nøyaktig.
Filmen er nemlig selvbiografisk og inspirert av regissørens egne opplevelser som 11-åring. Tittelen er også oppkalt etter en av historiens viktigste impresjonistiske kunstnerne. Che Hayakawa fikk et Renoir-maleri av sin egen pappa, under liknende omstendigheter som i filmen.
Fuki (spilt av nykommer Yui Suzuki) opplever at faren hennes (Lily Franky, kjent fra Shoplifters) har blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft.
Hennes overstressede mor har med andre ord nok å tenke på – og hun har det ikke akkurat best om dagen, hun heller. Dessuten blir hun sendt på kommunikasjonskurs av sjefen sin.
Etterlatt for seg selv, kjenner Fuki på ensomhet og søker kontakt med omverdenen. Og observant som hun er, legger hun merke til ting som de voksne ikke ser.
Hun kan dessuten en hel del ting som å imitere dyr og hypnotisere, og er i det hele tatt utstyrt med en drivende nysgjerrighet.
Filmen domineres samtidig av en melankolsk vedvarende tone. Fuki sliter med å forstå hvordan hun kan få seg venner. Er det fordi hun er litt annerledes?
Poetisk
Yui Suzuki gnistrer i rollen som den sjarmerende Fuki. Hun er virkelig et funn i rollen, og svært uttrykksfull i en karakter som rett og slett uttrykker mye uten å si noe særlig.
Filmspråket er, i tråd med Fuki selv, ekspressivt men samtidig reservert, og Hayakawa demonstrerer nok en gang sitt talent for poetisk filmestetikk.
Renoir insisterer aldri, men inviterer til å tenke selv i møte med de mange betraktende bildene. Ikke minst skaper det utsøkte fotoarbeidet en deilig kontrast til en masete verden mettet med sterke og insisterende inntrykk.
Det audiovisuelle språket er tidvis på Fukis premisser, ikke minst når vi lever oss inn i hennes fantasiverden. Dette speiles i et fargemettet univers, som samtidig er delikat og dempet, i tråd med filmens beherskede og smått melankolske tone.
De entusiastiske fargene kommer også frem i de store, fargeglade pikéskjortene Fuki bruker, som harmonerer med hennes svarte, korte hår og mørke øyne – som når en grønn skjorte matcher hustelefonen hun ringer fra i dyp røde toner mens hun sutter på en mørk rosa kjærlighet.
Filmen avstår samtidig fra å leke med dramatiske effekter som forsterker sentimentaliteten, noe som også ville punktert filmens unike tonalitet og budskap.
I stedet bidrar stillheten til å understreke alt som artikuleres uten tale.
Vi begynner å legge merke til de mange lydene som eksisterer gjennom dagliglivet og hvordan noen av dem plutselig kan antyde andre tolkninger.
For eksempel i en sekvens med en ny «venn» filmet bakfra, som blir dominert av knirkingen fra en brun skinnsofa som et forstyrrende element – som om lyden i seg selv sier noe om situasjonen.
Det sensible kamerablikket snapper opp detaljer som Fuki legger merke til, som andre ikke gjør.
Små hopp i tid kan plutselig synes å ville si noe mer, og skaper spørsmål i møte med ny informasjon senere.
På egne premisser
Regissør Hayakawa har selv uttalt at hun ikke helt visste hvordan filmen ville ende – selv ikke da hun gikk i gang med innspillingen.
Filmen fant sin form og retning i klipperommet. Den ble altså til mens den ble spilt inn og redigert, i beste kunstnerånd.
Resultatet er en film på egne premisser, som ber oss være mer observante på omgivelsene rundt oss.
Renoir er en annerledes skildring av en ung jentes indre liv, som aldri insisterer på noe, men inviterer oss til å se på voksenverdenen gjennom et barns blikk.
Renoir er en film jeg skulle ønske jeg så da jeg selv var tenåring.
Karakter:
9 / 10
Renoir
Regi: Chie Hayakawa
Renoir hadde premiere i hovedkonkurransen i Cannes tidligere i år, før den fikk Norgespremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Filmen får ordinær norsk kinopremiere 1. mai 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: