Exit, et dukkehjem: Det ligger et selvbedrag i å latterliggjøre Celines utsagn om Cubus-barn

KOMMENTAR: Seer-favoritten Exit kaster et misantropisk blikk over finansmennenes grenseløse utskeielser, men fokuserer lite på deres omverden. Og hvordan skal man egentlig forstå den offentlige resepsjonen av Celine?

Andre sesong av serien Exit (NRK) fortsetter der den første slapp og understreker «det vi allerede visste»: Finansmennenes sjåvinisme, misogyni og selvforherligende fremferd er en parodi på seg selv, også i virkeligheten.

Gitt troverdig bakenforliggende research og presis gjengivelse, er det få formildende omstendigheter å spore. Mest sannsynlig er bildet mer nyansert, kunstneriske friheter er tatt for ett formål: å slå sprekker i finansverdenens striglede overflate og la råten piple frem i all sin gru!

Serien antyder mye interessant kulturpsykologi- og sosiologi, men makter bare å formidle dette som støtvise klisjeer, i form av tabloide overskrifter og sjablonger; når alt er mulig tappes alt for mening, er det taktfaste omkvedet.

Uendelighetshigen og fatalisme danner livsnerven som spenner stadig strammere rundt mennenes eksistensielle forestillinger – forløsningen er forbruk, forbruk, forbruk. Biler, båter, dop og damer. Dyrt og eksklusivt, men ikke minst – eller skal vi si mest av alt – skjødesløst, harry, dekadent. Til sammen sluttes en ond sirkel.    

Tapt mulighet for andre perspektiver

Alt fokuset på mennenes uhyrligheter er imidlertid en tapt mulighet for sesong to, som nettopp hadde rom til å virkelig utforske hvordan finansmennenes handlinger påvirker menneskene rundt dem. Enten det er deres koner eller hushjelper (au pairer), eller sexarbeidere, ved å innta deres perspektiver. Stort sett figurerer de som statister for å bygge opp den mannlige kvartettens historielinje.

Riktignok er sesongen pitchet inn som kvinnenes hevn – oppgjørets time, men det kommer bare unntaksvis til sin rett. Av disse unntakene er det kun historien til Hermine (Agnes Kittelsen) som fremstår som noenlunde helhjertet. Hennes inntog i finansverdenen er et fiffig grep for å gi publikum innsyn i aksjemarkedets logikk, samtidig som dette blir hennes måte å slå tilbake på – ved å vende markedet mot Adam (Simon Jönsson Berger) selv.

Et annet unntak finner vi i karakteren Celine (Ine Marie Wilmann). Men det slående med hennes fortelling er hvordan den har blitt mottatt blant seerne. I Aftenposten-podcasten «Serieprat» ble hun i sesong én omtalt som seriens verste karakter, og hennes nå famøse kommentar om frykten for å ende opp med «Cubus-barn» ble gjenstand for kreativ harselas på sosiale medier kort tid etter at sesong to ble sluppet.

Begrepet «Cubus-barn» er hentet fra virkeligheten og er finanselitens merkelapp på barn fra familier som ikke har råd til den samme garderoben som dem selv.

Celines blindhet og usympatiske karakter er lett å le av, men er lavthengende frukt og feilslått – særlig i lys av konteksten hun ytrer Cubus-kommentaren i.

På bar bakke

I både sesong en og to har Celine vært under psykisk terror i et langvarig samliv med finansmannen William (Pål Sverre Hagen), som har klare antisosiale personlighetstrekk- manipulativ og empatiløs, blant annet. Ekteskapsfasaden er rosenrød, men familielivet bekmørkt.

Det er lett å tenke at hun bare kunne velge å forlate forholdet og selv har et ansvar her. Men selv overflatiske kunnskaper om menneskets psykologi og samfunnsstrukturer advarer sterkt mot den enkle feilslutningen. 

I scenen der Cubus-kommentaren kommer er hun kastet ut av nevnte William på svært brutalt vis, uten forvarsel. Hele tiden i ekteskapet har hun vært totalt økonomisk avhengig av mannen og spilt sin rolle som fasadebygger og oppofrende kone. Nå er hun på bar bakke i en helt ny realitet hun har null erfaring med. Hun er desperat, sårbar og mentalt splittet etter nedadgående klassereise i turbofart.

Det er derfor ikke rart at hun glipper Cubusbarn-kommentaren, og dum som den er vekker den likevel mest sympati hos meg. Hvorfor? Jo, fordi hun ikke engang i fortvilelsen helt innser hvilken vold hun er påført i den falske lykken i økonomisk rus, men tvert i mot fortsetter å måle hele sin egenverdi opp mot det livet. Et tydelig eksempel på hvordan uanstendig rikdom kan korrumpere menneskesinnet. 

Et dukkehjem

Celine fortjener ikke råtne egg og tomater, men sympati og solidaritet. Hun er fanget i en dobbel vold – av sin sadistiske mann og rikdomstilværelsens mørke bomullsky! Det ligger et selvbedrag i å latterliggjøre Celines utsagn, nemlig følelsen av at man ikke kunne sagt det selv, uavhengig av livets omstendigheter og slumpmessige stier. 

Sier jeg med dette at rikdom er uforenlig med et godt, friskt og meningsfullt liv? Nei, men det fordrer et ganske annet format enn denne dukkehjems-lignende tilværelsen. Medfarten Celine fikk etter Cubus-kommentaren er også en fortelling om kjønn. At hun av enkelte kan oppfattes som seriens verste sier mye om menns privilegier. I serien er riktignok alle ille, men mennene gjør det til egen sport.

Det dirrer en annen parallell til Ibsens klassiker ved at fokuset i all hovedsak ligger på henholdsvis Celine og Nora, mens William og Thorvald går fri. Og for å gå enda lenger: Hva sier det oss at vi klapper for Noras valg om å forlate Thorvald, mens Celine holdes ute i kulda?

Ville Cubus-kommentaren landet annerledes om hun hadde forlatt William i stedet for å bli kastet ut? Jeg tror det, og synes det er en ubehagelig dobbel standard å fornemme.

En ting har samtlige karakterer til felles. Til syvende og sist er og forblir de slaver av pengene, som er alt annet enn frigjørende. Jaget etter rikdom fanger dem alle i både eksistensielle og reelle jernbur, uten exit.