Nader Khademi: – Å kunne le med andre mennesker, det er føkkings heroin

Foto: Ida Madsen Hestman

PORTRETT: Verden er et ganske mørkt sted. Det er derfor humor er viktig, mener Amanda-nominerte Nader Khademi.

– Som liten kunne jeg ikke se folk som så ut som meg på norsk TV, uten at de skulle kreve penger eller knerte noen kneskåler. Jeg skulle gjerne sett at folk kunne ha min hudfarge og være vanlige mennesker. Men nei. Det var liksom et og annet kriminelt relatert. Izzat og Fox Grønland

Han har spilt kriminell han óg, men for Nader Khademi har det blitt lite av den typen begrensede rolletilbud. Trolig har det vært flere med «helt norske navn» á la Mons, Kai, Morten, Svein Erik, og Jo Hansen, enn navn som skulle indikere noe slektskap utafor landegrensene.

Du har sett ham i filmer og serier som Heimebane, Hjem til Jul, Beforeigners, Kielergata, Dianas Bryllup, og Velkommen til Utmark. Og da har vi ikke regnet med alt han har gjort på scenen. Til høsten igjen blir han å se i serien Jordbrukerne på NRK og i den norske nyinnspillingen av Tre nøtter til Askepott.

Men nå er han altså blitt nominert til Amanda for sin aktuelle birolle som rollespill-entusiast, Aikido-instruktør og loverboy i Yngvild Sve Flikkes kritikerroste Ninjababy. Tidligere i år ble filmen tildelt publikumsprisen i det internasjonale programmet under South by Southwest (SXSW), der den hadde sin verdenspremiere.

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV NINJABABY: Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

– Det å være nominert til Amanda er veldig gøy. Det er jo alltid hyggelig når noen liker det du gjør, sier Khademi om sin ene av totalt elleve Amanda-nominasjoner, noe som gjør Ninjababy til årets mest Amanda-nominerte film.

– Er det lov å si at man blir glad av sin egen film? Ja, for det er så mange dyktige folk med. Det er veldig varme folk. Men også scenene som ikke har så mye å si for historien, men for utviklingen av karakterene. Jeg synes det er så fint univers fordi det der så fordomsløst, synes Khademi.

Kristine Kujaht Torp som Rakel og Nader Khademi som Mos i Ninjababy. Foto: Arthaus

Lot impulsen komme

Men selv om alt ser lett ut på film, var ikke overgangen fra rollen som fotballspilleren Mons med onelinere fra Ulsteinvik i Heimebane, til den tålmodige «Aikido-Mos» i Ninjababy, like lett: 

– Fordi jeg nok en gang jobbet med Johan Fasting på manus og Yngvild Sve Flikke på regi, gikk jeg  i rent muskelminne rett inn i den samme rollen jeg hadde forrige gang; alltid rappkjefta og alltid en sånn comeback på lur. Jeg fikk kjempestor frihet i Heimebane, også hva gjaldt replikker. Så en del av det hadde jeg med meg inn i dette prosjektet.

– Kristine (Kujath Thorp, red anm) har en veldig leken spillestil som det er lett å la seg rive med på. Jeg måtte bare ha noen kommentarer tilbake. Og Yngvild bare «Nei! Nei! Stopp. Vi må ta dette en gang til! Og Nader! Du vet hvorfor!» 

Khademi klarte ikke holde tilbake impulsene. Trangen ble litt for stor, litt for ofte.

– Og det hører ikke hjemme i den karakteren. Rollen som Mos skulle være mer inneslutta. I starten føltes det nesten litt som en unge med for trangt superundertøy og stilongs som ikke passa. Og det var litt diskusjoner. Men Yngvild hadde helt rett, innrømmer han.

– Og skal du lage en film om uønsket svangerskap, så lag en svart komedie av det, for det kommuniserer bedre med meg. 

LES OGSÅ ANMELDELSE AV STOL PÅ MEG: – Historiene er innimellom så drøye at man må le

Foto: Ninjababy/ Arthaus

Bekymringsløse sekunder

Komedie er faktisk ganske viktig, om du spør 34-åringen fra Kløfta.

– Jeg har så utrolig kjærlighet for humor. Det er så ekstremt magisk konsept, for i det sekundet vi ler, så er på en måte alt annet borte. Alt av bekymringer forsvinner jo idet sekundet en kjemisk reaksjon oppstår, denne lyden kommer ut av kroppen, og følelsen sitter i mellomgulvet. Da er det ikke plass til noe annet.

Denne trangen til å vitse og være morsom har vært med ham omtrent så lenge han kan huske, men han husker noen glimt fra da han oppdaget at han hadde dette i seg. 

– Jeg husker at jeg på et tidspunkt skjønte at «nå var det mange mennesker som samlet seg her», av de eldre gutta og sånn, og som syntes jeg gjorde vittige ting; «han der lille gøye, brune». 

Er det lov å si at man blir glad av sin egen film?

Nader Khademi

Han har også en klar idé om akkurat hvor det er best å le:  

– Det er gøyest med komedie på scenen, for da får du være med på live-responsen med latter i salen. Du kan kjenne det øyeblikket og sekundene disse menneskene er bekymringsløse. Det med å bare flytte mennesker – om så for bare noen sekunder – vekk fra den miserable verden vi er i, og bare le litt, det er en helt vanvittig kraft. 

Og alt skal kunne køddes med. Man må le masse, er Khademis klare beskjed.

– Er ikke humor noe av det viktigste kommunikasjonsverktøyet vi har, a? En person som får meg til å le slipper jeg nærmere inn på meg, enn en som får meg til å føle sorg. Det å kunne le med andre mennesker, det er føkkings heroin.

LES OGSÅ ANMELDELSE AV GURO BRUSGAARDS HAN: Menn i krise?

Oslos Rose av Det Sporadiske Filmkollektivet

Sporadiske filmer  

Når Khademi ikke prøver å få folk til å le i store teatersaler eller filmsett, liker han å jobbe ganske nedpå og jordnært. Han har et sideprosjekt han startet selv sammen med skuespillerkollega Janne Heltberg, kalt Det Sporadiske Filmkollektivet.

Det starta med at Khademi skulle ha hjelp til en self tape, og Heltberg skulle hjelpe til.

– Hun er jo et tog av et vesen – i løpet av en uke hadde hun klart å finne regissør, location, statister – alt. Så ble det en kortfilm i istedenfor – og som ble tatt ut til Filmfestivalen i Toronto. Vi reiste til Canada med den.

Latteren sitter lett i kaffen over tanken på den enorme reisen denne filmen Oslos rose tok.

– Men da skjønte vi at det er jo sånn her vi vil gjøre ting. Og mange ville bli med. Kremen av talentfolk. 

Idet sekundet vi ler, så er på en måte alt annet borte

Nader Khademi

Det viktigste er dogmene Det Sporadiske Filmkollektivet jobber etter: Én planleggingsdag, én opptaksdag og én dag med etterarbeid. 

– Men hvem som helst kan skrive manus, og så finner man ut hvem som har tid og lyst. Så planlegger vi en dag, og så filmer vi det, forteller han.

Å jobbe som et kollektiv gjør at vi kjenner hverandre godt. Og ideen skal ikke gå igjennom 98 faser med byråkrati opp og ned. Ideen er glovarm mens vi går i gang med å filme den, i stedet for at man skal innom en sånn mølle og kverne. Det er noe magisk deilig med det å bare gjøre det, synes Khademi.

– Å jobbe på den måten minner oss på hvorfor vi driver med dette her. At når vi tar med kamera ut i skogen, så er det fordi vi synes det er jævlig gøy; det å lage prosjekt av ingenting. Sånt håper jeg kan inspirere andre til å gå ut og skape historier. Du trenger ikke alltid folk til å gi deg grønt lys. 

LES OGSÅ ANMELDELSE AV 20.NOVEMBER: En reise inn i outsiderens hode en time før terrorangrepet

Et føkka sted 

Kunsten og kulturen skal kunne være mange ting, mener Nader Khademi – ikke minst at fantasien er det som setter grensene.

– Kunsten er et kommunikasjonsmiddel forbi det verbale. Man snakker på en annen type måte. Det er et helt eget språk. Jeg elsker alle Pixar-filmer, for eksempel. For det første er det et helt utrolig nivå, rent kreativt. Men på en paradoksal måte føler jeg meg knytta til historien når karakterene er såpass distansert at de er tegnet. Jeg trenger jo å kjenne meg igjen i karakteren jeg skal følge historien til, men ofte blir jeg mer knytta til en fantasi-karakter enn om jeg ser et menneske på en skjerm. Jeg liker ikke at ting er for «på ekte».  

Hvordan skal vi vite hva som er troverdig og ikke?

Nader Khademi

– Sosialrealisme liksom? 

– Ja. Det er deilig å se at noe er større. Større en livet. Når folk begynner å si at at de ikke tror på noe, eller at det ikke er realistisk, når man begynner å snakke om sånt i filmsammenheng, tenker jeg «Du tror ikke på det? Kødder du? Vi er over sju og en halv milliarder mennesker på jorda, og du tror ikke én kan finne på det der?»

– Jeg føler ofte at de menneskene som snakker om at de ikke tror på situasjonen, eller på karakteren, er fort de samme som kan se en narkoman i Brugata og si at «Nei, nå overspiller du. Jeg tror ikke noe på det!». Å være troverdig, Hva betyr det? Hvordan skal vi vite hva som er troverdig og ikke?

Realitetene overgår fiksjonen som regel. Det er Khademi veldig klar på. Han har sett og hørt nok til å ikke skulle mene for mye om potensielle handlinger de resterende menneskene i verden kan finne på å gjøre til enhver tid.

– Jeg har prøvd å bare legge fra meg alt jeg tror om folk. Verden jo er et ganske fucka sted. Det er derfor humor er viktig. Så hva er greia med å spørre seg om noe er realistisk eller ikke? Gjør deg selv en tjeneste, bli med på historien. 

Følg TBA på: Facebook og Instagram

1 thought on “Nader Khademi: – Å kunne le med andre mennesker, det er føkkings heroin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *