VENEZIA 2021 OPPSUMMERT: Heltens død gir rom for interessante perspektiver

Kvinnelige blikk og outsider-tematikk preget årets storfilmer under den 78’ende filmfestivalen i Venezia.

Nok en årgang av filmfestivalen i Venezia er over, og tradisjonen tro er det flere av de kommende Oscar-storfilmene som vises her. Tidligere har festivalen vært kritisert for sitt fravær av kvinnelig perspektiv. I årets utgave har fokuset skiftet betraktelig.

Lady Jessica (Rebecca Ferguson) og sønnen Paul Artreides (Timothée Chalamet) i Dune. Foto: Warner Bros.

Død over helten

Helten er død, og i Denis Villeneuves Dune (etter Frank Herberts roman), blir han tatt livet av, bokstavelig talt. Den standhaftige, lojale soldatens undergang er som en gresk tragedie – men den er nærmere realismen enn vi liker tro: Det er mødre og barn som må kjempe videre når menn dør i strid. Men mor Lady Jessica ( Rebecca Ferdguson) og sønn Paul Artreides (Timothée Chalamet) er ikke hvem som helst.

Fokuset på kvinner som mentalt sterke og med særegne krefter i kraft av sitt kjønn, er noe som vektlegges. Lady Jessica er en Bene Gesserit, en som representerer et hekseaktig, politisk søsterskap, der medlemmene har trent seg opp overnaturlige krefter som kan styre sinnet og brukes som et mektig våpen. Evnene har Jessica gitt videre til sønnen Paul. Og det er de to – mor og sønn – som er protagonistene i dette eposet.

Regissør Denis Villeveuve trakk også fram motstanden som Paul møter, følelsen av isolasjon og byrden han bærer på alene, som det han finner interessant med Dune-universet. Det er noe som gir med sterke paraller til en annen liten fyr som blir avgjørende for sitt univers bare ved å være seg selv nok – nemlig hobbiten Frodo i Ringenes Herre.

LES OGSÅ: Denis Villeneuves Dune: Ikke les denne anmeldelsen

Oscar Isaac er ingen helt, snarere en taper i Paul Schraders The Card Counter. Foto: Norsk filmdistribusjon.

Lite glamour, mer hevn

Indre motstand er temaet for Paul Schraders The Card Counter, et av flere eksempler på filmer der helten ikke eksisterer overhodet. Og han har trolig aldri gjort det heller. I Schraders universer har det vært en eviglang tradisjon, og den gamle traveren har fått en nydelig revival som regissør de siste åra.

I likhet med sin forrige film, kritikerroste First Reformed (2017), skapes dramatikken og dynamikken i en destruktiv indre kamp, med rot i hovedpersonens fortid, med trang til selvutslettelse og selvskading. Vi følger Oscar Isaacs karakter som kaller seg William Tell, og som i kjent Schrader-signaturstil kveles av indre demoner og har lite til overs for konseptet å «leve et bekymringsfritt liv». Motgang må med.

Schrader selv mener det frykteligste ved karakteren – som har sterke trekk til Taxi Drivers Travis Bickle – nettopp er en latent ondskap som også er menneskelig og gjentatt demonstrert med Milgrams test: At vi alle kan la oss programmere eller bli indoktrinerte til å få andre folk til å lide. I The Card Counter er det nemlig Abu Ghraib som får litt ekstra oppmerksomhet som jordens eget Helvete og dens tidligere ansatte.

Videre males et ekstremt lite glamorøst bilde av livet på casino. Og av gamblere. Det ligger et tungt og eksistensielt mørke over hele universet – som etter hvert utvikler seg til å bli en hevn-thriller.

Hevn er ikke et mindre sentralt tema i den klassiske western-filmen Old Henry, blottet for glamour. Her er bare gjørme og skitt igjen, i et lovløst territorie på den amerikanske landsbygda, der skitne menn prøver å utslette hverandre. Dog eat dog som noen sier (for å sitere en annen Paul Schrader-film).

Helten er vitterlig død – blant menn.

LES OGSÅ: – Mange av historiene vi har fått som er satt til den tida, er av menn på hesteryggen som sloss

Ny-gamle perspektiver

Det som er interessant å se, er at samtlige av de større filmproduksjonene inntar mer uortodokse perspektiver. De forteller den andre siden av en konvensjonell fortelling – for eksempel en heltefortelling.

Der heltene utslettes i Dune, blir fortellingen om helten som kongens ridder snudd på hodet i Ben Affleck og Matt Damons The Last Duel, regissert av Ridley Scott.

Det er første gang Damon og Affleck gjenforenes som manusforfattere siden Good Will Hunting, med en feministisk middelalder-saga de to skuespiller-produsentene mener har en tydelig samtidsrelevans: Her blir ridderne rett og slett avslørt som fæle, manipulative voldtektsmenn.

The Last Duel er adaptert fra Eric Jagers bok med samme navn fra 2004, om den siste registrerte rettssaken i Fransks historie som er avgjort ved tvekamp. Denne fant sted i 1386 mellom Jean de Carrouges og Jacques Le Gris, etter at Le Gris ble anklaget for å ha voldtatt Carrouges kone, Marguerite. 

Damon spiller Carrouges og Adam Driver Le Gris, Affleck inntar rollen som en kvalm og blond-bleket grev Pierre d’Alençon, mens Jodie Comer har rollen som Marguerite.

LES OGSÅ: Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

Jodie Comer i rollen som Marguerite de Carrouges i The Last Duel. Foto: Patrick Redmond. © 2021 20th Century Studios.

Middelaldersk Metoo

The Last Duel er et kritisk blikk på patriarkatet på 1300-tallet og hvordan kvinner bare ble sett på som eiendom – noe som har paralleller til i dag, og der budskapet tydeliggjøres nettopp gjennom veksling mellom tre ulike perspektiver fra de samme hendelsene – ikke minst av karakteren Marguerite de Carrouges for å nyansere hva som egentlig har skjedd. 

– Denne filmen var veldig interessant for meg først og fremst på grunn av karakteren Marguerite de Carrouges og hennes eksepsjonelle styrke. Det som var åpenbart for meg da jeg leste boka, var hvor ekstremt viktig og sterk denne fortellingen var, også som et klassisk narrativ: Det å fortelle historien til et menneske som har blitt utsatt for så mye urettferdighet, og som går til ekstreme ytterpunkter og utsetter seg for stor risiko, for å oppnå rettferdighet for dem selv, uttalte Affleck, som også uttalte at han er feminist under pressekonferansen.

– Den handler om en historisk kvinne som sa ifra om en mann som angrep henne. Naturligvis virket dette relevant for Metoo. Dette var en historie som kunne generere empati. 

Matt Damon påpekte desuten at Marguerite de Carrouges også blir voldtatt av mannen sin, og at den uretten som skjer mot henne, ikke handler om hennes rettferdighet. Den handler om mannens ære, og at han blir krenket av at en annen mann tar for seg av hans eiendom. Det er derfor duellen finner sted: 

– Du kan si hun gjennomgående ble voldtatt av systemet hun befant seg i. 

For mens den store illusjonen om ridderlighet var at det handlet om å beskytte den uskyldige kvinnen, var det faktisk en kodeks som nektet kvinnens grunnleggende rettigheter som menneske.

LES OGSÅ: – Et av årets vakreste og vondeste skildringer om kjærlighet og omsorg – og hvor brutalt kort livet kan være

Kristen Stewart er Diana i Spencer. Foto: Norsk filmdistribusjon.

Dianas mareritt

Det kan synes som at mange mannlige filmskapere rett og slett har hatt et oppriktig ønske om å se og ta hensyn til kvinner også som tilskuere blant årets større filmer i Venezia:

I Pablo Larraíns Spencer inntar titteren et empatisk blikk på en Lady Diana (tidligere etternavnet Spencer) i krise, satt til en tredagers julehelg på dronningens herskapseiendom i Norfolk på begynnelsen av 90-tallet. På dette tidspunktet var skammen omkring Diana og Charles’ trøblete og kvalmende mediedekte ekteskap blitt uutholdelig.

Filmen markerer den siste jula på randen av ekteskapets kollaps og er en uttalt «fabel fra en sann tragedie». Larrain tar seg store friheter i å spekulere rundt Dianas indre liv: Hun opplever å bli en outsider i storfamilien, og hennes krise og depresjon, som følge av utfrysning og isolasjon, skildres gjennom sjangerelementer fra horror og mystikk, med tydelige nikk til Stanley Kubricks klassiker The Shining.

Diana, sterkt portrettert av Kristen Stewart, blir en slags «final girl» i marerittet hun befinner seg i: Hun kveles av å være fengslet i en kunstig og fremmed verden som har vist seg å være kald og ugjestmild mot henne. Hun må komme seg ut før hun bukker under for destruktive krefter som vokser inni henne og blir sterkere jo lengre hun blir værende. 

Ikke bare et offer

Pablo Larraín fortalte under pressekonferansen at han ville lage en film som moren hans kunne like: 

– Og jeg ville lage en film som kunne relatere til det jeg tror noen som moren min så eller ser i Dianas figur. Hun var et veldig kjent ikon på mange måter, men hun var en mor også. Og en som skapte noe veldig vakkert, på et empatisk nivå. Hun bygde bruer og var så normal. 

Filmen går langt i å skildre Diana som et offer på flere måter og lenge før ulykken som skulle ende hennes liv, men maler et interessant menneskelig portrett på en klok og respektfull måte uten å gå veldig sentimentalt til verks.

Kvinnen som offer og med vri er også temaet i Edgar Wrights neon-horror-inspirerte Last Night in Soho. Den unge studenten Ellie fra Cornwall (Thomasin McKenzie) studerer fashion i London. Ikke bare er hun en outsider som blir latterliggjort for sin retro stil og eksentriske smak – fordi hun er fra Cornwall.

Ellie begynner å få litt vel realistiske drømmer på nettene om en ung kvinne som tidligere leide rommet hun bor på (spilt av Ana Taylor-Joy), tilbake på 60-tallet, og som angivelig har blitt utsatt for stor urett av en rekke menn. I likhet med The Last Duel, begir hun seg ut på en skummel detektivjakt for å få rede på hva som skjedde med henne i et forsøk på å yte henne rettferdighet.

Thomasin McKenzie spiller Ellie i Edgar Wrights LAST NIGHT IN SOHO. Foto: Parisa Taghizadeh / Focus Features

Usympatiske kvinnfolk

Kvinnene er ikke bare ofre. I Maggie Gyllenhaals debutlangfilm The Lost Daughter (basert på Elena Ferrantes bok) inntar et usympatisk og egoistisk perspektiv – men det er også kontroversielt: Olivia Colman overbeviser i rollen som en mor som forlot sine barn som ung. En vanskelig skildring som heller ikke lar oss sympatisere noe voldsomt med hennes valg. Det er et vågalt grep, og samtidig en viktig historie å presentere.

Det samme kan sies om Kirsten Dunsts rolle Rose, i Jane Campions manus-prisvinnende The Power of The Dog, som ikke er en western, men mer kammerspill. Basert på romanen med samme navn av Thomas Savage, kjøres en egen vri på konseptet «den hysteriske kvinnen», nemlig ved å peke på de mange undertrykkende faktorene som leder til hennes psykiske knekk: Fra å være en selvstendig og hardtarbeidende enke og alenemor som driver sin egen restaurant, raser alt sammen, hun blir psykisk ustabil, og en ofte sengeliggende alkoholiker.

Ana Lily Amirpours Mona Lisa and the Blood Moon, er en eneste antihelt-fortelling med kvinner i de sentrale rollene, og som nesten kan minne om en Harmony Korine-inspirert origin story om The Female (of the Species), aka Kimiko Miyashiro fra serien The Boys: Den Sør-Koreanske Mona Lisa Lee (Jeon Jong-seo) har overnaturlige krefter som kan kontrollere andres bevegelser og handlinger via tankeoverføring. Derfor har hun vært sperret inne på isolasjonscelle på en psykiatrisk institusjon i New Orleans i over 12 år. Historien starter idet hun klarer å komme seg ut, og vi følger hennes ferd videre i natten.

Hun blir tatt hånd om av stripperen Bonnie, makeløst spilt av Kate Hudson, som etter hvert utnytter Mona Lisas krefter til å tvinge folk til å gi henne penger. Kvinnene er ikke bare antihelter, eller også kyniske og ego, men Mona Lisa er en karakter som blir sett på som en trussel i stedet for en ressurs, og dermed blitt buret inne, og tvunget til taushet. Jakten på henne, handler ikke om at hun i utgangspunktet har gjort noe ulovlig.

LES OGSÅ: – Historiene er innimellom så drøye at man må le

Kate Hudson i Mona Lisa and the Blood Moon.

Det er i det hele tatt en ganske oppsummerende tematikk som også gjelder for flere kvinnelige karakterer som har preget årets storfilmer i årets program under filmfestivalen i Venezia. Ikke minst Gulløve-vinneren Happening (L’Événement) med Anamaria Vartolomei i hovedrollen, beskriver den store risikoen det er å nekte kvinner kontroll over kroppen sin. 

Selv om man gradvis finner ut av dette er et periodedrama fra 1963, kunngjøres det ikke. Ikke at det trengs heller, med tanke på hva slags tid vi lever i og hvor kort vi har kommet hva gjelder kvinners rettigheter til egen kropp (ping, Texas).

Kultur er nøkkelen til å endre ukultur, og film kan være med på å endre perspektiver. For å bruke Ben Afflecks formulering, kan filmens blikk hjelpe oss «å stille oss selv spørsmålet om hvorvidt vårt personlige perspektiv kanskje ikke alltid tar hensyn til en annens virkelighet, deres historie eller kultur og erfaringer.»

Om ikke annet, så blir det en perspektivrik filmhøst vi har i møte.

Følg TBA på: Facebook og Instagram

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *