Systemkritikken ligger innbakt i Kaurismäkis styggvakre og passive arbeiderklasse-estetikk

Høstgule blader av Aki Kaurismäki kommer på kino første juledag. Foto: Malla Hukkanen

En stilistisk kjærlighet for hardtarbeiderklassen er gjennomborende i kinoaktuelle Høstgule blader.

Den finske, smått legendariske regissøren Aki Kaurismäki er kjent for sin anti-sentimentale og «anti-vakre» blikk på marginaliserte folk i samfunnet. Og ikke bare i hjemlandet Finland, men også Europa.

Kinoaktuelle Høstgule blader er intet unntak: Dette er nok en film som gjennomsyres av en kjærlighet for arbeiderklassen.

Hva i alle dager er det jeg snakker jeg om? 

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Traust og enkel hjemmestil. Foto: Arthaus

Yrkesstolthet og arbeider-identiet

Jeg snakker om den rake motsats til det glamorøse. Folk som er fattige og alkoholiserte. Folk som lever fra hånd til munn, som er løsarbeidere, og trasker i de samme klærne hver dag, til de blir hullete. 

Du finner ingen møblerte hjem med bokyller her i gården, akkurat. Det er så du kan telle på én hånd hvor mange gjenstander de har i sin bopel. Hvis de har en. Karakterene i Kaurismäkis universer lever ekstremt spartansk. Ikke noe fiksfakseri. Pynt ville sikkert vært en provokasjon.

Karakterene er gjerne trauste, mutte, stolte og reserverte – menn, som oftest – som aldri ville finne på å klage, og som aldri gjør noe særlig ut av seg. 

Dette til tross for at mange havner i ganske så ydmykende situasjoner, ikke minst på jobben.

Men ingen av dem står med lua i hånda eller beveger seg under sin verdighet av den grunn. NAV er ikke noe alternativ i Kaurismäkis univers.

Det kan synes som at yrkesstolthet og høy arbeidsmoral er en rød tråd. Det å klare seg selv. At det å være arbeider er en stor del av identiteten. 

Karakterene viser ingen tegn til nag eller depresjon – selv om det samtidig er det som gjennomsyrer hele estetikken ved at også vi må ta del i den triste og distanserende atmosfæren. Tilværelsen er traustere enn tørrkokt torsk. Det er liksom ikke noe håp som bor igjen i disse filmene. 

LES OGSÅ: Elsket og sensurert: Shane MacGowans Fairytale of New York

Mutte tryner og shot på karaokebar. Foto: Arthaus

Jobb, sprit og karaoke

Men det kan virke som karakterene i Kaurismäkis univers er inneforstått med deres situasjon og tilværelse: At verden er absurd og vi er bare tilfeldigvis her for å leve og arbeide, og gjør det beste ut av det. Man stikker på puben, tar seg noen drinker og synge litt karaoke, som i Høstgule blader.

Vissheten om at dette livet er bare rein overlevelse, og intet mer, er liksom ikke noe man klager over. Det passer med en slags moral og norm som virker jantelov-inspirert: «Hold kjeft og jobb», eventuelt «hold kjeft og ta deg en øl». I mange tilfeller drikkes det mer enn det prates. Å vise følelser er ikke aksepert.

Mange av mennene er er fylliker og alkohol spiller en stor rolle – det er tydelig det vikarierer for mye usagt.

Men alkoholen er ikke alltid negativt: I I Hired a Contract Killer er det faktisk når den hardtarbeidende Henri Boulanger først begynner å drikke, at han ikke lenger vil dø, fordi han plutselig får en smak på livet, og han møter en dame. Men det er også fordi han har blitt arbeidsledig, og dermed også er fri fra kontorpulten han har vært lenka fast til. Dessverre har han allerede engasjert en leiemorder til å ta livet av seg.

Den komitragiske knipa er typisk for Kaurismäki: Som om ikke tilværelsen i seg selv er deprimerende nok, råker gjerne hovedkarakterene på trøbbel eller tiltrekker seg det – som oftest helt på egenhånd. 

Felles for ulykkesfuglene og den kjipe økonomiske situasjonene de havner i, er sjelden deres egen skyld. Det er i mange tilfeller deres klassetilhørighet som bestemmer det. Eller «legger til rette for» det, for å si det med andre ord.

LES OGSÅ: Rådebank viser at det er mulig å snakke om klasse i norske tv-serier. Hvorfor gjelder ikke det samme i norske filmer?

Det er først når Henri begynner å drikke, etter å ha fått sparken og hyret inn en leiemorder til å dreoe ham, at han ikke lenger vil dø.

Passivt stilfullt

Det er ofte svært dramatisk det som skjer med Kaurismäkis karakterer. Dette kontrastreres gjennom en ekstremt passiv filmstil: Det er en overbærende, på kanten til provoserende stillhet som preger filmspråket. Jeg tenker særlig på scener som foregår på folksomme steder som puber, store arbeidsplasser eller i bybildet.

Stillheten preger også den visuelle tonen og bildespråket.  

Det er artig hvordan regissøren løser klimaksene i dramatiske spenningsscener, eksempelvis som i Mannen uten minne, der det bygger opp til en slosskamp, ved at opptakten til kampen blir så punktert og saktegående som overhodet mulig. Deretter kuttes scenen før det rekker å utløse noen form for høydepunkt. Vi har kun sett opptakten til det. Andre ganger kommer vi inn i en scene like etter at volden har utspilt seg.

Ofte kjøres en kjørlig, «finsk palett» som passer med alle disse kalde harde flatene på arb plassen som folk omgir seg med – mye brunt og grått, som står i stil til gipsvegger, stål, blikk, mur og betong. Ting er uferdig og ødelagt. Vi ser maskiner, og maskinrom, parkeringsplasser, asfalt. Fabrikker. Generelt er det ganske nådeløse omgivelser. Det er mildt sagt stygt. 

I alt dette, skaper Kaurismäki stygg-kule komposisjoner, så som mintgrønne vegger og røde detaljer, til brunt skinn og rufsete, matte og slitne tekstiler.

Totalt lost i verden

Lange tagninger forsterker det som virker å være det Kaurismäki vil understreke i sine filmer. Som det at mennesket er litt forsvunnet i et nådeløst system. Og kommer seg ikke ut av sin egen kjipe tilværelse. 

I Ariel, kan vi se en lang tagning av gruvearbeideren Taistos stilige amerikanske bil med motoren stående på tomgang i vinternatta, et sted i Nord-Finland. Det røde billyset lyser opp den Nick Cave-aktige hovedkarakteren, liggende i snøen og som så våkner til etter å ha blitt klint til med ei flaske i huet flere timer tidligere. Han er blitt rana for alle spenna sine og er totalt lost i verden. 

Jeg tenker Kaurismäki tar utgangspunkt i arbeiderklassen for å si noe om at det er ekstra vanskelig å være fattig i et vestlig rikt land, der vi skryter av trygge arbeidsplasser og velferdsstat. 

I Høstgule blader filosoferer Kaurismäki rundt dette med yrkesstolthet og lojalitet, i en kald og inhuman arbeidstilværelse. Her ingen har noen rettigheter på jobb. Hvordan være lojal og god arbeider for en utnyttende arbeidsgiver? 

Det nådeløse systemet og mennesker som brikker som blir taperne, blir tydelig her. Det gjøres et poeng ut av at de kyniske som følger reglene i det firkanta systemet, er de som forfremmes. Det sympatiske mennesket overlever ikke i dette systemet. Hen får sparken. Vi er virkelig på bånn av arbeiderklassen.

Tydelig klasseskille

I Høstgule blader forsterker de lange tagningene hvordan klasseinndelingene usynlige, og samtidig tydelige. Som utenforstående tilskuere betrakter vi «de andre» på samme arbeidsplass som hovedkarakteren Ansa (Alma Pröysti), mens de sitter og står passivt og ser på at hun går rundt og plukker glass og vasker på baren hun jobber på. Her er det plutselig mye å gjøre, men hverken sjefen hennes, som henger i oppvasken, eller bartenderen som ikke har noe å gjøre, gidder hjelpe henne.

Kaurismäkisk filmverden insisterer samtidig på å være krampaktig gammeldags hva gjelder teknologi og medier – ikke minst i denne kinoaktuelle filmen som skildrer vår samtid. Han nekter å la karakterene være utstyrt med smartphones, lønna betales ut i cash, internett er ikke noe alternativ og eksisterer ikke, og folk oppsøker hverandre tilfeldig og fysisk. Det er som et parallelt analogt univers. I stedet for å søke sosialt samvær på internett, sitter karakterene heller ensomme og høre på retro FM-radio. 

Jeg tenker det er et stort poeng i akkurat dette, og noe som også handler om klasse:

Fraværet av en digital virkelighet fungerer som en slags motsatt anakronisme for den isolasjonen og utenforskapet hovedkarakterene kjenner på:

De har ikke penger til å delta i samfunnet på samme premisser som andre. Og de slipper heller ikke inn. De er isolerte fra samfunnet i kraft av sin klassetilhørighet og økonomi.

At denne tematikken er universell, bekreftes i Kaurismäkis filmspråk, og som dessuten utspiller seg ulike steder i Europa.

Når Margaret i I Hired a Contract Killer, blir spurt om hun ikke savner England når hun vil reise vekk med sin etterlyste franske flamme, svarer hun:

 «The working class has no fatherland».

Sitatet er illustrerende for hvor vanskelig det er å slå ut det glasstaket. 

Hvis vi alle kan være enige om at tilværelen er ganske jævlig for mange, hvorfor ikke også le litt av det?

Filmen Høstgule blader vises på norske kinoer 25.desember

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*

LES OGSÅ: Dette er julefilmene du garantert ikke har sett nok ganger

Følg oss på TiktokInstagramX/Twitter og Fjasboka

Del dette

5 thoughts on “Systemkritikken ligger innbakt i Kaurismäkis styggvakre og passive arbeiderklasse-estetikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA