Lyden av den «nye» arbeiderklassen

Hva er det erfaringer fra enkle kår, oppvekst i stor familie på trang plass, og hardt arbeid bringer til bordet?

Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

For oss som er heldige nok til å være i Oslo denne høsten, ruller Oslo World Festival fra perrongen denne uka. Festivalens evne til å booke bredt, mangfoldig og nytenkende gjør at man nær sagt alltid kan oppleve å stå på konsert på en av festivalens 20 venues og høre seg selv si «dette har jeg aldri hørt før» (forhåpentligvis etterfulgt av «og jeg digger det!»). I en potluck av artister og musikalske uttrykk, kommer arbeiderklassens påvirkninger frem på veldig forskjellige måter blant årets festivalartister.

Ulike perspektiver skal til pers her, alle av forskjellige aldre, bakgrunn og opprinnelsesland: parasollen har jo en arbeidsoppgave. Jobbe utrettelig, fra solen står opp til den senker seg fredfullt inn i nattens mulm.

Rebeller er årets tema på Oslo World; og det har de vært flinke til å etterfølge med bookinger på artist- og samtalefronten.

Festivaldirektør Alexandra Archetti Stølen meddeler i programmets forord at årene fremover vil handle om «å trene opp igjen demokratiske muskler», og dette er en øvelse som kun lar seg gjøre når majoriteten, arbeiderne, tør å si ifra og stille krav til toppen. 

Opprør og arbeiderklasse går ofte hånd i hånd, og det ligger nok i samfunnsklassens DNA å holde overklasse og samfunnsledere til ansvar.

Så, hva er det erfaringer fra enkle kår, oppvekst i stor familie på liten plass, og hardt arbeid kan bringe til bordet?

Og ikke minst: hvordan kan dette høres? 

Rapperen Jonas Benyoub er fra Ellingsrud i Oslo. Pressefoto.

Dag etter dag

Evnen til å bryte ut av normene og særlig forventningene til «ung minoritetsetnisk mann», er det som gjør eksempelvis Jonas Benyoub til en interessant artist og karakter. 

Rapperen og sangeren fra Ellingsrud i Oslo nyter stadig mer nasjonal (og skandinavisk) suksess på bakgrunn av hans evne til å være en stemme for hans generasjon og klassebakgrunn.

Han representerer hvor han kommer fra støtt og stadig i musikken og i intervjuer, og har fått den ærverdige tittelen «din favorittrappers favorittrapper» med tilhengere som Tommy Tee, Karpe og Arif.

En av hans større hits, Youm Wara Youm (arabisk for «dag etter dag»), gir et innblikk i hva som driver Jonas: en fremtid bedre enn fortiden.

For mange som ham, er drømmen om å bli rike nok til å ta vare på familien, en sterk motivasjon i yrkesveien. Det å forsørge familien tilbake som forsørget deg da du var barn. Det er også målestokken, i arbeiderklassens tegn, på at man har «klart det». I første vers av låta lyder linjene:

Drømte om dette siden jeg var barn/ Ville bare ha fulle kjøleskap / Alt annet var bonus så klart / De trappa i trappa til para kom kjapt / Alt annet var bonus så klart / Men en mann sørger alltid for at fammen har mat.

Låten, som fikk sitt store gjennombrudd i NRKs suksessfulle ungdomssatsning Skam, forteller om en Jonas som vil jobbe hardt for å brødfø familien – selve arbeiderklassens etos. Dette er en rolle han tar på seg med glede og stolthet, attpåtil med flagget på brystet – som også er navnet på en av hans siste låtsamarbeider med Mo Ayn.

Om man kan høre sult i en sangstemme kan den vitterlig spores i Benyoubs fremføring.

Han er dyktig til å samtidig balansere vokalen med en stoisk ro, gi passende nikk til sin hjemlige kultur, og en oppfordring til familie og flere som er på samme sted som ham om å ikke gi opp lil’ frero.

LES OGSÅ OM MO AYN: Høydepunkter fra Bylarm 2021

A36 eller Geivar Shlaimon. Pressefoto: A36.

«Ingen djup text»

Svensk-assyriske Geivar Shlaimon, bedre kjent som rapper A36, deler noe av Jonas’ overbevisning om det hellige målet med «grinden» i låten Samma gamla vanliga.

Hitsingelen som ble kåret fjorårets «sommerplage» beskrives av Shlaimon selv som «ingen djup text», men heller en stadfestelse og anerkjennelse av at han står på som vanlig: En ung minoritetsetnisk mann som takler hverdagens strabaser uten å klage.

I et intervju med Göteborg Posten utdyper A36 at låten handler om «mitt vardagliga liv, att jag är ambitiös, jobbar dagligen för det jag vill uppnå».

Låtens popularitet som kan forklares av den fengende, dansbare rytmen og enkel tekst, indikerer at å være en «hverdagsmann» er noe som er relaterbart for svært mange, og enda en faktor i arbeiderklasseprofilen. Men for andre lyttere, kan dette være detaljene man trenger for å forstå noe av det å tilhøre arbeiderklassen. Det som er selvsagt for noen er ikke det for andre som ikke må jobbe dobbelt så hardt – og ikke minst: har råd til å gi opp.

Også her merkes en sult. En kunstnerisk sult som er skapt av det rutinebaserte, fremtidsrettede hverdagsarbeidet for å nå målet. En sult som skapes av denne arbeidskulturen.

LES OGSÅ: I diskusjoner om raplyrikk synliggjøres ofte en ovenfra-og-ned-holdning

Et annet høydepunkt fra A36′ katalog er Motorola. Foruten drøy og dansbar klubbproduksjon, kommer strofen som nærmest lyder som et arbeiderklasse-manifest for den unge artisten og hans jevnaldrede:

Hallå, hallå, du är för mycket på telefonen/ Jag jobbar hårt, skriver texter inne i gården/ Spelar FIFA, dricker sprit och chillar i logen/ Jag är bland stjärnorna, har siktet ställt mot månen.

Det som er selvsagt for noen er ikke det for andre som ikke må jobbe dobbelt så hardt – og ikke minst: har råd til å gi opp.

Oumu Sangaré fra Mali er verdensledende innen Wassoulou-sjangeren. Pressefoto: Oslo World.

Sangfuglen fra Wassoulou

Der guttene i dette skråblikket har viet sin kunst til å opprettholde vaner som sikrer velstand for seg selv og sine nærmeste, har jentene et opprørsk og fremoverretta syn på virkeligheten. Kanskje må målene være annerledes når utgangspunktene også er det?

«Sangfuglen fra Wassoulou», Oumou Sangaré, er vokst opp under ydmyke kår i en by med rundt 160.000 mennesker i Mali. Fra et hjem med en alenemor, opptrådte hun musikalsk fra tidlig alder for å være med og brødfø familien nær Bamako.

Sangarés historie er banebrytende, med tanke på hvor hun står i dag, og hennes nåværende globale status – ikke minst som FN-ambassadør i deres matprogram.

Hun er verdensledende innen Wassoulou-sjangeren, en som holder seg til røttene, nesten bokstavelig. Lydene stammer fra håndlagde instrumenter som landsbyarbeiderne har perfeksjonert over lang tid – både for underholdning mens gårdene drives, eller som håndverk man kan tjene penger på å selge på si. Treinstrumentene, strengene og perkusjonene er organiske i stil og lyd.

Der instrumentene er tradisjonelle, er låtene til Oumou Sangaré moderne: De omhandler ofte kvinners lave status i samfunnet og etterlyser mer beskyttelse for de, samt at de selv må være aktive pådrivere for sin egen fremtid.

LES OGSÅ: Klassebegrepet gjør ikke litteraturen mindre, litteraturen gjør forståelsen av klasse større, skriver Madeleine Schultz om Maria Navarro Skaranger sin aktuelle bok Emily forever

Mobil-rebellen

53-åringens musikk-kollega, den noe yngre Bao Tran-Tran, utfordrer hennes virkelighet på en helt annen måte. Artisten og produsenten som går under det mystiske navnet mobilegirl, er nå basert i Berlin og pumper ut eklektiske danselåter, remikser og R&B-fylte verk på løpende bånd.

Det første som slår deg når du hører eksempelvis hører I Know A Lil Freak, er hvor mange regler som regelrett brytes i komposisjonen. Fyrverkeriet av en låt er enda mer spennende når man forstår hvem skaperen er: en ung, vietnamesisk-tysk eks-mediestudent, med forkjærlighet for undergrunns-dansemusikk og digitale interaksjoner.

I tidligere intervjuer at hun fortalt hun ofte ser på digitale avatarer og profiler som en «mulighet til å flykte virkeligheten, og være den man vil være.» Det gir mening: Som etterkommer av vietnamesiske innvandrere som jobbet i lavtlønnede yrker i Tyskland, ble Tran-Tran født inn i et liv der virkeligheten ikke alltid var det rosenrøde eventyret man kunne forespeilet seg.

Mobilegirl er Bao Tran-Tran. Foto: Dasom Han.

Som et barn av sin generasjon navigerer mobilegirl grensene mellom det virkelige liv og digitale personaer gjennom livestreams, DJ-sets og låter. Her er målet å blande elementer fra bokstavelig talt ALT for å skape et lite hjørne av lytteropplevelsen som er hennes.

Dette, med hennes enigmatiske online-tilstedeværelse (lykke til med å finne mobilegirl på Google…), gir et unikt innblikk i hvordan hennes tilbaketrukne og mangfoldige bakgrunn, skaper hun et uttrykk som er en blanding av alt som er herlig, rart og rått.

EP’en hennes, Poise, har nettopp fått tittelen i et forsøk på å finne balanse mellom det svevende og eklektiske, og samtidig en stabilitet til å etablere seg selv som sin egen artist. Ironien i EP-ens stil er kontrasten mellom det ustyrlige, dansbare og hemningsløse hun ellers produserer, og hva Poise endte opp med å låte som: sjelefred og likevekt.

Nesten en samling låter til pynt for andre som skulle se eller høre henne. Dette er heller ikke enkelt å ville navigere forskjellige sider ved seg selv fra en arbeiderklassebakgrunn – og det er sjeldent en plass lagd for kvinner. Derfor, som en av mange andre kvinner fra trangere kår, lager Tran-Tran musikken hun vil høre selv.

LES OGSÅ: 20.november gir innblikk i terroristen Sebastian Bosses sinn like før han begikk en skoleskyting. Men blir vi klokere på utenforskap av dette?

Parasoller i tussmørket

Noe av det som er fascinerende i møtet mellom arbeiderklassen og kultur er hvordan bakgrunn, vanskelige omstendigheter og ambisjoner gjør seg gjeldende i kunst og skaperverk.

Vanskelige utgangspunkt pleier å drive opp motivasjonen og drømmer hos de unge som øyner fremtid med mer penger, flere ressurser, og det å kunne reise verden rundt. Det er en luksus man vil kunne unne seg – og en mange jager.

Nød skaper utveier, og magien i mangfold av kulturer er at utveiene er så forskjellige, så unike i stil og tone.

Og videre: Viktigheten av nysgjerrighet og respekt for kulturene, et hjerte som brenner for å være tilkoblet andre mennesker – slikt blir det kunst av. Kunsten vokser vi av, og oppdrar andre på.

Det er ingen «rags-to-riches»-historie – som vi alle elsker så godt – uten å være fra arbeiderklassen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *