Limp Bizkit på Tons: Gjorde det på sin måte

ANMELDELSE: Fred Durst og co. visste hva vi kom for.

Det er festivalens siste dag. Hovedscenen på Tons of Rock har blitt en gigantisk hylle på et gutterom på 90/00-tallet.

Her har en forstørret høyttaler tatt plass, sammen med musikksamlinga bestående av kassetter med alle favorittartistene dine – fra Kraftwerk til Public Enemy, Cypress Hill, Mobb Deep, House of Pain, Wu-Tang Clan – og Sepultura som har spilt konsert tidligere samme dag.

Fred Durst himself ble spotta slentrende over plena minuttene før, som en hvem som helst, sikkert for å se de Backstage.

Like slentrende kommer Durst inn nå, ikledd babyrosa solbriller som sender tankene i retning Kurt Cobain. Stilen får ham til å fremstå passe spacet ut. Kort sagt: han er bare seg selv. 

Bare det å dukke opp på denne måten her, som et minitatyrmenneske mellom alle de digre kassettene, som den mest selvfølgelige ting i verden, understreker den uhyre subtile humoren. Det er så mye usagt som ikke artikuleres verbalt i løpet av settet, gøy er det.

Cut the crap, nå er det numetal-fest og Durst lover å ta oss med tilbake til året 1999.

Hits for kids

Han har lagt igjen den røde capsen hjemme.

Den er det nok av kids i publikum som har ikledd seg uansett, sammen med resten av uniformen; gigantiske beinplagg som ikke har bestemt seg for om de er lange shorts eller korte bukser. Rett før showstart kunne man observere flere mini-kloninger iført denne uniformen. 

En av konsertens høydare, Break Stuff, kommer allerede fire låter inn. Durst og co. veit hva vi har kommet for.

Chocolate Starfish and the Chocolate Flavored Water er det selvfølgelige utganspunktet for låtutvalget, og snart kommer flere hits som My Generation, Take a Look Around og Rollin’.

Ironi og Tom Cruise-moro

Settet er tight og rått. Men tidvis føles det som vi har bittelitt hastverk, og samtlige mer rolige partier speedes opp, låter kuttes tidligere. Durst gjør også noen vers raskere i de roligere partiene. Det føles nesten litt som om vi er med i en sketsj. 

Den eneste balladen, The Who-coveren Behind Blue Eyes (som i sin tid også var låta til filmen Gothika (2003) med Halle Berry), får null tid til å overhodet flyte over i noe annet spennende, men kuttes tvert så fort refrenget etter siste vers er ferdig. Durst går dessuten rett på førsteverset, uten at det blir noe særlig rom til å bygge ut lydbildet, eller la oss ta inn det lille emosjonelle partiet i låta som er uten vokal – nei, cut the crap. 

Det er langt mer plass til moroheter og faenskap: «Tom Cruise loves Limp Bizkit», står det på meme-bildet som dukker opp under låta Take A Look Around. På bildet ser vi Tom Cruise midt i en actionfylt scene der mye sprenger bak ham, fra Mission Impossible – hvis filmmusikk blir interpolert i denne låta.

Durst slutter ikke å være en lættis fyr. Han veksler mellom en persona som både fremstår ekstremt laidback og smått sarkastisk på en måte som vekker nostalgi til generasjon ironi. 

På et tidspunkt ser han sakte utover mot publikum som om han ser syner – og hvem veit, kanskje han gjør? Han snakker i hvert fall om å se noen som begår den etter hvert så beryktede «Norwegian viking row» der ute i folkehavet.

Han gir også en shoutout til «The VIP», hvorpå publikum responderer med å bue. Han svarer med å si at det er jo oss, publikum foran ham på plenen som er «The VIP» og følger opp: «Who wants to sit up there and eat heroin?!» [Edit: Noen har imidlertid ment at de hørte ‘herring’, altså ‘sild’, og ikke ‘heroin’. Jaja, det kan være det samme. Poenget står, men heroin er morsommere].

Likt alt annet denne mannen har sagt i løpet av settet, er det også noe uvisst hvor stor prosentandel som er sagt med et snev av alvor. Vi ler og gauler uansett.

På et annet tidspunkt sier han «Live Nation Norway hates ut». Nå er det flere som får litt å lure på. Det var kanskje festivalens største finger som kom akkurat der.

Går amok

En ting er sikkert: Energien har spredd seg lynraskt over sletta siden første låt kom på, publikum går så amok at det blir flere skader i løpet av seansen (det hører med her at låta Break Stuff kommer en gang til som reprisenummer).

Durst sier at folk må trekke bakover. På et annet tidspunkt hiver han ut vannflasker – som også fremstår noe komisk, ikke bare fordi det er Durst som gjør dette selv, og med en sånn halvveis entusiasme som bare Durst har, men også fordi publikum ikke får ha med vannflasker inn fordi de kan kaste de på noen på scenen og skade de. Det hadde jo vært smått ironisk om noen i publikum fikk en hard flaske i huet fra scenen.

Nå skal ingen skryte på seg at dette er noe som helst i nærheten av den mye omtalte og beryktede konserten til Limp Bizkit under den kontroversielle utgaven av Woodstock ’99, og det er vel og bra (selv om det har dukket opp videoer på Tiktok om blodige neser i moshpiten og bekymrede meldinger i Tons of Rock-Facebok-gruppa).

Skal man konkludere med noe, så er det at den ertete, ironiske og spontane tonen lever i beste velgående hos Fred Durst, som bare ser ut til å bli mer og mer lættis med åra.

Fred Durst og co. ga publikum akkurat det vi kom for. Hverken mer eller mindre. 

Karakter:

7 / 10

Limp Bizkit

Scream stage, Tons of Rock lørdag

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: