Festivalrapport fra Tons of Rock 2026
ANMELDELSE: The Offspring-smisk med Taylor Swift, Alice Coopers rockesketsj, gjennomført cyberpunk-pakke fra Bring Me The Horizon – og tilbake til 1999 med Limp Bizkit: TBA anmelder Norges største musikkfestival.
*Saken ble først publisert med første anmeldelse 24. juni. Saken har blitt oppdateret fortløpende under festivalen*
Norges største musikkfestival er her igjen. Dessverre ble det satt ny rekord i antall avlysninger, deriblant kom ikke hovedheadliner Yungblud, noe som gjorde fredagen rimelig punktert med Norge – Frankrike-kampen som «main act» denne kvelden i tillegg.
Vi har fått med oss en del, likevel:
Tromsø hardcore tar over Ekeberg
Det er hard kok fra start, svetten renner ned bein og panne idet man entrer teltduken.
Det koker ikke noe mindre fra scena, akkurat. Gitarene gneldrer og murrer med en smittsom energi som brer seg under hele teltduken.
Turdus Musicus er i strålende form, og det merkes overhodet ikke at det har vært noe til strømstans her – selv om det preger flere av dagens konserter og har spist hele åtte minutter av det allerede trange settet på opprinnelig en halv time.
Det smått legendariske nordnorske hardcorebandet ble starta i ’98, og etter en «liten» pause på 16 år, vendte de tilbake til studio og spilte inn ny plate, Locals, , som kom ut i mars tidligere i år.
Så kasta de seg ut igjen på turné – og har levert noen sinnsyke show, blant annet på Parkteatret tidligere i år.
Altmuligmannen Christian «CC» Lein Størmer – som også er musikkprodusent, filmklipper, regissør (Memoirs from a Dream, Ski) og dessuten lege – er den anorakk-kledde mannen i front som ikke likner noe generisk metallhue.
Han har klatra ned over gjerdet, og stamper seg rundt i menneskemengden.
Tromsø-bandet har tatt det latinske navnet til en trost, og lik den lille fuglen, demonstrerer Størmer sin friske vokal full av overskudd, i sterkt samspill med de hissige trommene og det intense strengene.
Han kaster seg gjerne løs i moshpiten – igjen – før han seiler på hendene til tente publikummere i front.
Det føles som vi så vidt har begynt, og vi vil ha mer. Men da er det allerede over.
Turdus Musicus
The Storm stage, onsdag
Karakter:
8 / 10
– Ida Madsen Hestman
Hva er det ikke å like med astralreise- dødsmetall?
Folk forbannet seg for litt av hvert på åpningsdagen på Tons of Rock.
Strømbrudd (ordnet seg), dårlig trykk på vannstasjonene (ordnet seg) og solsteik (ordnet seg det også).
Faktisk så ordnet det seg med alle eksterne forhold på Ekebergsletta i dag, men den interne hodemisten å sette Spellemann-vinnerne i Jordsjuk samtidig som Blood Incantation viste seg å være uunngåelig.
Guds veier er uransaklige.
Dessverre er det sånn at vi må være metallmiljøet bevisst og velger langreist denne gang. Stilt til veggs så velger man simpelthen Blood Incantation over det aller meste på denne festivalen.
For hva er det ikke å like med astralreisedødsmetall?
Bandet har blåst oss av banen før, men få ting jevner jorden like bra som langspilleren Absolute Elsewhere fra 2024 som med god grunn gjør opp mesteparten av setlisten.
Det er ikke et ekstremt kommunikativt band vi har med å gjøre. Det kommer kun et par mumlete «how’s it going Oslo?» fra Paul Riedl i ny og ne.
Vokalisten, som med signaturbunaden hvit longsleeve og skinnvest kun er et par treklogger fra å gjøre megasuksess i Trøndelag, velger derimot å vie tiden til god gammaldags shredding og tapping istedenfor.
Sammen med medgitarist Morris Kolontyrsky bærer de showet nesten like mye som en ekstremt headbanging-glad monitortekniker på siden av scenen.
Kort fortalt er alt ei skue. Og alt låter helt prima.
Moonlight-scenen går en lys fremtid å møte om det er sånn det skal være. Vi krysser ihvertfall fingrene. Det er fort gjort å bli blendet at et av de aller beste bandene akkurat nå.
Blood Incantation
Moonlight stage
Karakter:
9 / 10
– Sten Ove Toft
Ikke så Dumdum!
Som med 90 prosent av lineupen, begynner også disse kara å dra på åra (dvs. 45+), og låta som nå har fått fyr i folkehavet på sletta – også undertegnede – sender tankene i retning Døden på Oslo S fra 1990,
Men det her er langt ifra noe slitent og klamt gammelmannsjam.
Lyden er skarp og klar. Det låter rått, spontant og lekent. Tidvis gir trommene til Sola Jonsen små isende støt gjennom kroppen. Det kan skyldes den skarpskrudde lyden også, men likevel. En følelse av umiddelbarhet preger hele settet.
Siden åpningen med Enhjørning, har det gått i mange Dumdum-klassikere, eller bangers om du vil. Dumdum Boys’ bangers.
Men snart må det bli en stopper for den litt for joviale atmosfæren, for det er mange direkte ugreie samfunnstendenser som bør adresseres, og det mener Dumdum-guttene også.
De dedikerer derfor Kald dag i helvete til alle de som bare «må» ødelegge.
«Vi skal spille en låt for han duden som har så jævlig anstrengt forhold til det han har mellom beina, at han går ut på natta og sager ned flaggstenger», sier Bassist Aslak Dørum.
Og la det ikke være noen tvil: Han snakker om Pride-flagg.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
DumDum Boys
Scream stage, onsdag
Karakter:
7.8 / 10
– Ida Madsen Hestman
The vocals aren’t alright
The Offspring har ikke skiltet med noe særlig interessant av nyere materiale, og det er heller ikke noe som helst interessant i liveformat. Men vi er vel alle her for å høre det gamle?
Apropos gammelt: Bandet har fått en nyere, ung trommis i Brandon Pertzborn som gir jernet der oppe. Det er litt crazy (train) å tenke på at han er født samme år som bandet utga tredjealbumet Smash.
Det går i Want You Bad, og folk synger med. Og det er bra, for det er litt vanskelig å la seg imponere av Dexter Hollands vokalprestasjoner. Jeg vil mye heller høre Yungblud synge med ødelagt stemmebånd enn det her.
Da er det mer interessant å studere gitarist Noodles’ stil, med sin Cruella De Vil-flekkete manke i sort-hvitt og antifa-merket sydd på skjorteskulderen – hvordan blir dette motatt i hjemlandet, tro?
Det er først når det kjøres en homage til Ozzy og Black Sabbath at det tiltar musikalsk, og et maskingevær-aktig trøkk kommer til uttrykk i trommene. Kanskje de bare skulle gå over til å spille Ozzy-covere? Dette er jo mye bedre.
Men etter en smiskete runde med Dovregubbens hall, er det nok for undertegnedes del. Men nei, det stopper ikke med coverelskoven.
Nå er det Taylor Swifts Love Story som får gjennomgå. Samtidig får Holland virkelig demonstrert hvor begrenset vingespenn han har vokalmessig.
Det er så vindskeivt at det knapt er sjarmerende. Flaks publikum er så tilgivende, synger med og begår moshpits. Til Taylor Swift.
Dette er et sammendrag. Les hele anmeldelsen her.
The Offspring
Vampire stage, onsdag
Karakter:
4 / 10
– Ida Madsen Hestman
Emo sci-fi-fest for alle penga
«We are from Sheffield, England, and we are very glad to be here», sier Oliver Sykes ut til folkehavet.
«I have a question to you.», sier han, og trekker litt på det, før han sier:
«Do you feel my heart?»
Folk skriker ut.
Vi begynner å nærme oss slutten av settet og her er vi ved selve høydepunktet, tett etterfulgt av Kingslayer-låtsamarbeidet med japanske Babymetal som også har tittet innom iløpet av kvelden.
Stemningen er upåklagelig, med en dramaturgi som har holdt energien oppe siden åpningsnummeret Darkside.
Sykes er ikke bare karismatisk, men har en enorm utstråling og utviser sterk tilstedeværelse, og et stemmeomfang til å få grøsninger av.
Nesten bedre kontakt med publikum har, ironisk nok, en en annen fiktiv karakter fra BMTH-universet; (Parasite) Eve, en robot-aktig menneskeliknende figur, en kvinnelig HAL 9000 som kommer fra det visuelle universet til Post Human-serien, og figurerer på det illustrerte NextGen-coveret.
Eve titter sporadisk opp på skjermene fra et parallelt univers i et retro-futuristisk cyberpunka samfunn som er tatt over av Kunstig Intelligens-tech lords (en ikke så urelevant problematikk om dagen).
Hun blir en rød tråd gjennom settet, og får folk til å le med sine tørrvittigheter – også på bandets bekostning – med sitater som: «Come on, I have humans to harvest – I mean help!», og «You really wanna hear more of this shite? You really are doomed.»
Animasjonene inngår i det som er den mest forseggjorte visuelle utformingen på årets festival, med cyberpunka/sci-fi estetikk, mens scenen på sin side har fått en eventyrlig katedral-aktig bakrigg.
Tidvis zoomes det inn på de ulike bandmedlemmene i et droneaktig overvåkningsformat der bandmedlemmene på scenen rammes inn i rødt, og informasjon dukker opp. «Next Gen Corp» står det skrevet oppe i hjørnet på skjermen med videoene som overvåker bandet.
Hele overvåknings-, algoritme- og drone-kritikken fremstår brått veldig eksplisitt. Som et slags modernisert 1984.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Bring Me The Horizon
Scream stage, onsdag
Karakter:
9 / 10
– Ida Madsen Hestman
Fargerik te-seremoni fra Tønsberg
Fargerik poprock er bare forordet.
På scenen har lysene slått over i regnbuens farger. Jubelen står i taket når Ramona’s Tea Party avrunder sitt korte sett inne på Storm-scenen.
Et par skikkelig digre menn foran meg roper og gauler for Tønsberg-bandet frontet av to karakterer med knallrødt og blått hår. Å overvære den ville begeistringen er i seg selv smått rørende.
Bandet vant årets Postens bandkonkurranse om å få spille på Tons i år.
Musikalsk går det i jovial indierock, med inspirasjoner fra Green Day, Boygenius, Adrianne Lenker og Blondie.
Frontfigur Ramona Ellen Lundberg har holdt på siden hun var 14 år og førstealbumet Steep For X Minutes fra 2021 ble utgitt mens hun fortsatt gikk på videregående.
Under teltduken på Storm er samspillet tight og energisk.
Selv om låtene ikke er helt min «kopp med te» (ja, jeg skrev det, sorry), og selv om noen av toppene ikke nås helt vokalmessig, er det et svært forseggjort sett, og gnisten er sterk, energien smittende.
På et tidspunkt har også trommisen i Oslo Ess tatt over stikkene – en artig avveksling.
Sluttvis crowdsurfer Lundberg mens hun synger med den største selvfølgelighet. Regnbuelysene tyter ut.
Ramona’s Tea Party
Storm, torsdag
Karakter:
7 / 10
– Ida Madsen Hestman
Sveitsisk deathcore-moro
Å snuble tilfeldig inn under teltduken på Moonlight-scenen for å sjekke ut et band jeg ikke har et forhold til, skal vise seg å være en av de bedre valgene på årets festival, for her må jeg le.
Det skjer så mye på en gang, at man nesten ikke vet hvordan man skal reagere.
Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her:
- Vokalist i baris og tattis: Check.
- Growling og skumle utrop til dundrende trommer og gitarjukking: Check.
- Massiv lyd: Check
- Pyrofest: Check.
- Mye menn: Check.
- Allsang-brøling: Check
- Weed-lukt: Check
- Publikum i moshpits: Check.
- Publikum i circlepits: Check.
- Publikum som crowdsurder: Check.
- Publikum som STÅR på skuldra til andre: Check.
Dette her begynner å likne på Roskilde-konserter eller de «skrekkbildene» du har sett derfra fra 20 år tilbake, med folk som driver med gjørmebryting og står oppå hverandre. Gang dette med ti.
Det er full ekstatisk overtenning og det er ektefølt glede. Folk står nærmest i kø for å utagere til musikken.
Publikum løper rundt i rundt i circle- og moshpits og crowdsurfer om hverandre mens trommene dundrer og pyroen spruter ut. Det er testokrefter og hver nye låt høres ut som den forrige.
Det er det sveitsiske deathcore-bandet Paleface Swiss som sørger for at folk går amok.
Det blir tydelig hvor viktig energiutveksling er som kommunikasjonsform, som også eksemplifiserer hva en konsert også er. Spesielt i disse tider, der vi ikke kommuniserer spesielt mye fysisk.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Paleface Swiss
Moonlight, torsdag
Karakter:
7.5 / 10
– Ida Madsen Hestman
En stereotypisk rockesketsj i fullt alvor
Når pripne monsterband som Iron Maiden nekter band å spille samtidig som dem, blir selv Alice Cooper forvist til festivalens nest største scene.
Vi får ikke like mye sjokkrockstaffasje som på en egen produksjon, men det blir litt som å klage på at sollyset ødelegger for mørkets fyrste.
Vi skal vel bare prise oss lykkelige over at Alice Cooper ikke gikk opp røyk da han entret scenen.
Den 79 år gamle sjokkrockgründeren virket greit upåvirket av det hele da han (med et lite Maiden-stikk?) sparket i gang med Who Do You Think We Are ? og så seg aldri tilbake.
Det er et rent stilstudium av hvordan du ser for deg at LA-rockere ser ut. Pensum og fasit.
Det er fascinerende å se en stereotypisk rockesketsj utspille seg i fullt alvor. Det er bare å bli med i flyten.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Alice Cooper
Vampire stage, torsdag
Karakter:
7 / 10
– Sten Ove Toft
Store soniske opplevelser på fire låter
Fjetrende harmonier trer frem når synth og vokaler smelter sammen i den massive, filmatiske lydveggen som fremkaller en slags støyende zen.
Elder er i gang inne i Moonlight-teltet – en scene som står igjen som den beste nyvinningen av året.
Amerikanerne fra Massachusetts er seg selv like. De leverer et signatursett på kun 4 låter som hver og en av dem er like lange som en ordinær grindcore-konsert.
Stoner-doom-psychedelia-rockebandet svever høyt i teltet og gjør som de har for vane, nemlig å levere store soniske opplevelser man bare vil drukne seg selv i.
Elder driver ikke med publikumsfrieri. Lysdesignet, om vi kan kalle det for det, er primalt og et statisk hvitt lys vasker scenen.
Det gir alle involverte gode arbeidsforhold for å se hva som skjer.
Her er det et band som kommer i klærene de kastet på seg og utøver pur spilleglede. Enkelt og ekstremt effektfullt.
Det ble skapt mange nye Elder-fans på sletta i dag.
Elder
Moonlight, fredag
Karakter:
9 / 10
– Sten Ove Toft og Ida Madsen Hestman
Klassisk black metal-pakke
Vi tråkker oss til andre enden av handlegata til Vampire-scenen for å sjekke om polakkene i Behemoth har planer om å legge seg på samme grad av sceneshow som Elder.
Den notisen hadde de IKKE fått.
Behemoth er noen låter inn i settet når vi ankommer. Bandet fornekter seg ikke og kjører klassisk black metal-pakke (eller Blackened Death Metal om man virkelig skal pirke).
Med så mye symbolikk, pyro, sminke, sceneskift og tordentaler blir det nesten for mye, men Nergal og kompani gjør akkurat som de skal gjøre og vi lar oss imponere. Som vanlig.
Behemoths materiale samler hordene i taktfaste nikk utover Ekeberg, men det er ikke før de kjører «Bathory»-låta The Return of Darkness and Evil, at portene virkelig åpner seg for overdreven «circle pit» og crowdsurfing. Ikke noe «No Mosh. No Trend» her i gården.
Behemoth
Vampire, fredag
Karakter:
8 / 10
– Sten Ove Toft
Profesjonelle studiomusikere på jobb
A Perfect Circle er en kostbar gjeng: På 26 år har de kun gitt ut fire album og turnert i Europa omtrent like sjeldent. Det føles derfor alltid som en stor begivenhet når de først er i landet, og sist de spilte i Oslo, var det i Spektrum i 2018.
Overraskende nok – lik Alice Cooper og en rekke andre headlinere – var de satt til å spille på den litt mindre Vampire Stage på festivalens siste dag.
Det ble imidlertid krystallklart at A Perfect Circle ikke var interessert i å drive med verken rockespektakkel eller publikumsfrieri, og at de nok gjør seg best på en litt mer intim scene.
Grunnlegger, produsent og gitarist Billy Howerdel, kom ut i en nøytral t-skjorte og jeans, som om han var kledd for en vanlig bandøving.
Vokalist Maynard James Keenan, som er mest kjent for å være vokalisten i Tool, droppet parykken han har pleid å bruke når han spiller med A Perfect Circle, men han var fortsatt den eneste på scenen som hadde pyntet seg for anledningen.
Stjernefaktoren var tonet ned under årets Tons of Rock: Siden A Perfect Circle slo gjennom på begynnelsen av 2000-tallet har de hatt en varierende besetning med medlemmer fra andre kjente rockeband, som Queens of the Stoneage, The Smashing Pumpkins og Marilyn Manson.
Denne gang hadde de med seg noen mindre kjente gjestemusikere på gitar og bass.
Med tanke på hvor få album A Perfect Circle har gitt ut, var de temmelig gjerrige på låter fra debutalbumet Mer De Noms (2000), og andreplata Thirteenth Step (2003) dominerte settlisten.
I de rolige, mest utsvevende instrumentalpartiene står bandet i fare for å skli ut i et litt søvndyssende og intetsigende Pink Floyd-territorium.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
A Perfect Circle
Vampire stage, lørdag
Karakter:
7 / 10
– Viviana Vega
Gjorde det på sin måte
Det er festivalens siste dag. Hovedscenen på Tons of Rock har blitt en gigantisk hylle på et gutterom på 90/00-tallet.
Her har en forstørret høyttaler tatt plass, sammen med musikksamlinga bestående av kassetter med alle favorittartistene dine – fra Kraftwerk til Public Enemy, Cypress Hill, Mobb Deep, House of Pain, Wu-Tang Clan – og Sepultura som har spilt konsert tidligere samme dag.
Fred Durst himself ble spotta slentrende over plena minuttene før, som en hvem som helst, sikkert for å se de Backstage.
Like slentrende kommer Durst inn nå, ikledd babyrosa solbriller som sender tankene i retning Kurt Cobain. Stilen får ham til å fremstå passe spacet ut. Kort sagt: han er bare seg selv.
Bare det å dukke opp på denne måten her, som et minitatyrmenneske mellom alle de digre kassettene, som den mest selvfølgelige ting i verden, understreker den uhyre subtile humoren.
Det er så mye usagt som ikke artikuleres verbalt i løpet av settet, gøy er det.
Cut the crap, nå er det numetal-fest og Durst lover å ta oss med tilbake til året 1999.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Limp Bizkit
Scream stage, lørdag
Karakter:
7 / 10
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
no