Det koker ikke noe mindre fra scena, akkurat: Tons of Rock 2026
Turdus Musicus på Storm-scenen onsdag. Foto: Sigve Brochmann Rasmussen
ANMELDELSE: Tromsø hardcore, DumDum boys med Pride-rant, The Offspring imponerer ikke, Bring Me The Horizon med gjennomført pakke og gøy med bleike sveitsere: TBA anmelder Norges største musikkfestival.
*Saken ble først publisert 24. juni. Saken oppdateres fortløpende*
Tromsø hardcore tar over Ekeberg
Det er hard kok fra start, svetten renner ned bein og panne idet man entrer teltduken.
Det koker ikke noe mindre fra scena, akkurat. Gitarene gneldrer og murrer med en smittsom energi som brer seg under hele teltduken.
Turdus Musicus er i strålende form, og det merkes overhodet ikke at det har vært noe til strømstans her – selv om det preger flere av dagens konserter og har spist hele åtte minutter av det allerede trange settet på opprinnelig en halv time.
Det smått legendariske nordnorske hardcorebandet ble starta i ’98, og etter en «liten» pause på 16 år, vendte de tilbake til studio og spilte inn ny plate, Locals, , som kom ut i mars tidligere i år.
Så kasta de seg ut igjen på turné – og har levert noen sinnsyke show, blant annet på Parkteatret tidligere i år.
Altmuligmannen Christian «CC» Lein Størmer – som også er musikkprodusent, filmklipper, regissør (Memoirs from a Dream, Ski) og dessuten lege – er den anorakk-kledde mannen i front som ikke likner noe generisk metallhue.
Han har klatra ned over gjerdet, og stamper seg rundt i menneskemengden.
Tromsø-bandet har tatt det latinske navnet til en trost, og lik den lille fuglen, demonstrerer Størmer sin friske vokal full av overskudd, i sterkt samspill med de hissige trommene og det intense strengene.
Han kaster seg gjerne løs i moshpiten – igjen – før han seiler på hendene til tente publikummere i front.
Det føles som vi så vidt har begynt, og vi vil ha mer. Men da er det allerede over.
Turdus Musicus
The Storm stage, onsdag
Karakter:
8 / 10
Hva er det ikke å like med astralreise- dødsmetall?
Folk forbannet seg for litt av hvert på åpningsdagen på Tons of Rock.
Strømbrudd (ordnet seg), dårlig trykk på vannstasjonene (ordnet seg) og solsteik (ordnet seg det også).
Faktisk så ordnet det seg med alle eksterne forhold på Ekebergsletta i dag, men den interne hodemisten å sette Spellemann-vinnerne i Jordsjuk samtidig som Blood Incantation viste seg å være uunngåelig.
Guds veier er uransaklige.
Dessverre er det sånn at vi må være metallmiljøet bevisst og velger langreist denne gang. Stilt til veggs så velger man simpelthen Blood Incantation over det aller meste på denne festivalen.
For hva er det ikke å like med astralreisedødsmetall?
Bandet har blåst oss av banen før, men få ting jevner jorden like bra som langspilleren Absolute Elsewhere fra 2024 som med god grunn gjør opp mesteparten av setlisten.
Det er ikke et ekstremt kommunikativt band vi har med å gjøre. Det kommer kun et par mumlete «how’s it going Oslo?» fra Paul Riedl i ny og ne.
Vokalisten, som med signaturbunaden hvit longsleeve og skinnvest kun er et par treklogger fra å gjøre megasuksess i Trøndelag, velger derimot å vie tiden til god gammaldags shredding og tapping istedenfor.
Sammen med medgitarist Morris Kolontyrsky bærer de showet nesten like mye som en ekstremt headbanging-glad monitortekniker på siden av scenen.
Kort fortalt er alt ei skue. Og alt låter helt prima.
Moonlight-scenen går en lys fremtid å møte om det er sånn det skal være. Vi krysser ihvertfall fingrene. Det er fort gjort å bli blendet at et av de aller beste bandene akkurat nå.
Blood Incantation
Moonlight stage
Karakter:
9 / 10
Ikke så Dumdum!
Som med 90 prosent av lineupen, begynner også disse kara å dra på åra (dvs. 45+), og låta som nå har fått fyr i folkehavet på sletta – også undertegnede – sender tankene i retning Døden på Oslo S fra 1990,
Men det her er langt ifra noe slitent og klamt gammelmannsjam.
Lyden er skarp og klar. Det låter rått, spontant og lekent. Tidvis gir trommene til Sola Jonsen små isende støt gjennom kroppen. Det kan skyldes den skarpskrudde lyden også, men likevel. En følelse av umiddelbarhet preger hele settet.
Siden åpningen med Enhjørning, har det gått i mange Dumdum-klassikere, eller bangers om du vil. Dumdum Boys’ bangers.
Men snart må det bli en stopper for den litt for joviale atmosfæren, for det er mange direkte ugreie samfunnstendenser som bør adresseres, og det mener Dumdum-guttene også.
De dedikerer derfor Kald dag i helvete til alle de som bare «må» ødelegge.
«Vi skal spille en låt for han duden som har så jævlig anstrengt forhold til det han har mellom beina, at han går ut på natta og sager ned flaggstenger», sier Bassist Aslak Dørum.
Og la det ikke være noen tvil: Han snakker om Pride-flagg.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
DumDum Boys
Scream stage, onsdag
Karakter:
7.8 / 10
The vocals aren’t alright
The Offspring har ikke skiltet med noe særlig interessant av nyere materiale, og det er heller ikke noe som helst interessant i liveformat. Men vi er vel alle her for å høre det gamle?
Apropos gammelt: Bandet har fått en nyere, ung trommis i Brandon Pertzborn som gir jernet der oppe. Det er litt crazy (train) å tenke på at han er født samme år som bandet utga tredjealbumet Smash.
Det går i Want You Bad, og folk synger med. Og det er bra, for det er litt vanskelig å la seg imponere av Dexter Hollands vokalprestasjoner. Jeg vil mye heller høre Yungblud synge med ødelagt stemmebånd enn det her.
Da er det mer interessant å studere gitarist Noodles’ stil, med sin Cruella De Vil-flekkete manke i sort-hvitt og antifa-merket sydd på skjorteskulderen – hvordan blir dette motatt i hjemlandet, tro?
Det er først når det kjøres en homage til Ozzy og Black Sabbath at det tiltar musikalsk, og et maskingevær-aktig trøkk kommer til uttrykk i trommene. Kanskje de bare skulle gå over til å spille Ozzy-covere? Dette er jo mye bedre.
Men etter en smiskete runde med Dovregubbens hall, er det nok for undertegnedes del. Men nei, det stopper ikke med coverelskoven.
Nå er det Taylor Swifts Love Story som får gjennomgå. Samtidig får Holland virkelig demonstrert hvor begrenset vingespenn han har vokalmessig.
Det er så vindskeivt at det knapt er sjarmerende. Flaks publikum er så tilgivende, synger med og begår moshpits. Til Taylor Swift.
Dette er et sammendrag. Les hele anmeldelsen her.
The Offspring
Vampire stage, onsdag
Karakter:
4 / 10
Emo sci-fi-fest for alle penga
«We are from Sheffield, England, and we are very glad to be here», sier Oliver Sykes ut til folkehavet.
«I have a question to you.», sier han, og trekker litt på det, før han sier:
«Do you feel my heart?»
Folk skriker ut.
Vi begynner å nærme oss slutten av settet og her er vi ved selve høydepunktet, tett etterfulgt av Kingslayer-låtsamarbeidet med japanske Babymetal som også har tittet innom iløpet av kvelden.
Stemningen er upåklagelig, med en dramaturgi som har holdt energien oppe siden åpningsnummeret Darkside.
Sykes er ikke bare karismatisk, men har en enorm utstråling og utviser sterk tilstedeværelse, og et stemmeomfang til å få grøsninger av.
Nesten bedre kontakt med publikum har, ironisk nok, en en annen fiktiv karakter fra BMTH-universet; (Parasite) Eve, en robot-aktig menneskeliknende figur, en kvinnelig HAL 9000 som kommer fra det visuelle universet til Post Human-serien, og figurerer på det illustrerte NextGen-coveret.
Eve titter sporadisk opp på skjermene fra et parallelt univers i et retro-futuristisk cyberpunka samfunn som er tatt over av Kunstig Intelligens-tech lords (en ikke så urelevant problematikk om dagen).
Hun blir en rød tråd gjennom settet, og får folk til å le med sine tørrvittigheter – også på bandets bekostning – med sitater som: «Come on, I have humans to harvest – I mean help!», og «You really wanna hear more of this shite? You really are doomed.»
Animasjonene inngår i det som er den mest forseggjorte visuelle utformingen på årets festival, med cyberpunka/sci-fi estetikk, mens scenen på sin side har fått en eventyrlig katedral-aktig bakrigg.
Tidvis zoomes det inn på de ulike bandmedlemmene i et droneaktig overvåkningsformat der bandmedlemmene på scenen rammes inn i rødt, og informasjon dukker opp. «Next Gen Corp» står det skrevet oppe i hjørnet på skjermen med videoene som overvåker bandet.
Hele overvåknings-, algoritme- og drone-kritikken fremstår brått veldig eksplisitt. Som et slags modernisert 1984.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Bring Me The Horizon
Scream stage, onsdag
Karakter:
9 / 10
Sveitsisk deathcore-moro
Å snuble tilfeldig inn under teltduken på Moonlight-scenen for å sjekke ut et band jeg ikke har et forhold til, skal vise seg å være en av de bedre valgene på årets festival, for her må jeg le.
Det skjer så mye på en gang, at man nesten ikke vet hvordan man skal reagere.
Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her:
- Vokalist i baris og tattis: Check.
- Growling og skumle utrop til dundrende trommer og gitarjukking: Check.
- Massiv lyd: Check
- Pyrofest: Check.
- Mye menn: Check.
- Allsang-brøling: Check
- Weed-lukt: Check
- Publikum i moshpits: Check.
- Publikum i circlepits: Check.
- Publikum som crowdsurder: Check.
- Publikum som STÅR på skuldra til andre: Check.
Dette her begynner å likne på Roskilde-konserter eller de «skrekkbildene» du har sett derfra fra 20 år tilbake, med folk som driver med gjørmebryting og står oppå hverandre. Gang dette med ti.
Det er full ekstatisk overtenning og det er ektefølt glede. Folk står nærmest i kø for å utagere til musikken.
Publikum løper rundt i rundt i circle- og moshpits og crowdsurfer om hverandre mens trommene dundrer og pyroen spruter ut. Det er testokrefter og hver nye låt høres ut som den forrige.
Det er det sveitsiske deathcore-bandet Paleface Swiss som sørger for at folk går amok.
Det blir tydelig hvor viktig energiutveksling er som kommunikasjonsform, som også eksemplifiserer hva en konsert også er. Spesielt i disse tider, der vi ikke kommuniserer spesielt mye fysisk.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Paleface Swiss
Moonlight, torsdag
Karakter:
7.5 / 10
En stereotypisk rockesketsj i fullt alvor
Når pripne monsterband som Iron Maiden nekter band å spille samtidig som dem, blir selv Alice Cooper forvist til festivalens nest største scene.
Vi får ikke like mye sjokkrockstaffasje som på en egen produksjon, men det blir litt som å klage på at sollyset ødelegger for mørkets fyrste.
Vi skal vel bare prise oss lykkelige over at Alice Cooper ikke gikk opp røyk da han entret scenen.
Den 79 år gamle sjokkrockgründeren virket greit upåvirket av det hele da han (med et lite Maiden-stikk?) sparket i gang med Who Do You Think We Are ? og så seg aldri tilbake.
Det er et rent stilstudium av hvordan du ser for deg at LA-rockere ser ut. Pensum og fasit.
Det er fascinerende å se en stereotypisk rockesketsj utspille seg i fullt alvor. Det er bare å bli med i flyten.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her.
Alice Cooper
Vampire stage, torsdag
Karakter:
7 / 10
Store soniske opplevelser på fire låter
Fjetrende harmonier trer frem når synth og vokaler smelter sammen i den massive, filmatiske lydveggen som fremkaller en slags støyende zen.
Elder er i gang inne i Moonlight-teltet – en scene som står igjen som den beste nyvinningen av året.
Amerikanerne fra Massachusetts er seg selv like. De leverer et signatursett på kun 4 låter som hver og en av dem er like lange som en ordinær grindcore-konsert.
Stoner-doom-psychedelia-rockebandet svever høyt i teltet og gjør som de har for vane, nemlig å levere store soniske opplevelser man bare vil drukne seg selv i.
Elder driver ikke med publikumsfrieri. Lysdesignet, om vi kan kalle det for det, er primalt og et statisk hvitt lys vasker scenen.
Det gir alle involverte gode arbeidsforhold for å se hva som skjer.
Her er det et band som kommer i klærene de kastet på seg og utøver pur spilleglede. Enkelt og ekstremt effektfullt.
Det ble skapt mange nye Elder-fans på sletta i dag.
Elder
Moonlight, fredag
Karakter:
9 / 10
Klassisk black metal-pakke
Vi tråkker oss til andre enden av handlegata til Vampire-scenen for å sjekke om polakkene i Behemoth har planer om å legge seg på samme grad av sceneshow som Elder.
Den notisen hadde de IKKE fått.
Behemoth er noen låter inn i settet når vi ankommer. Bandet fornekter seg ikke og kjører klassisk black metal-pakke (eller Blackened Death Metal om man virkelig skal pirke).
Med så mye symbolikk, pyro, sminke, sceneskift og tordentaler blir det nesten for mye, men Nergal og kompani gjør akkurat som de skal gjøre og vi lar oss imponere. Som vanlig.
Behemoths materiale samler hordene i taktfaste nikk utover Ekeberg, men det er ikke før de kjører «Bathory»-låta The Return of Darkness and Evil, at portene virkelig åpner seg for overdreven «circle pit» og crowdsurfing. Ikke noe «No Mosh. No Trend» her i gården.
Behemoth
Vampire, fredag
Karakter:
8 / 10
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
no