Sveitsisk deathcore-moro på Tons

ANMELDELSE: Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her.

Å snuble tilfeldig inn under teltduken på Moonlight-scenen for å sjekke ut et band jeg ikke har et forhold til, skal vise seg å være en av de bedre valgene på årets festival, for her må jeg le.

Det skjer så mye på en gang, at man nesten ikke vet hvordan man skal reagere.

Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her:

• Vokalist i baris og tattis: Check.
• Growling og skumle utrop til dundrende trommer og gitarjukking: Check.
• Massiv lyd: Check
• Pyrofest: Check.
• Mye menn: Check.
• Allsang-brøling: Check
• Weed-lukt: Check
• Publikum i moshpits: Check.
• Publikum i circlepits: Check.
• Publikum som crowdsurder: Check.
• Publikum som STÅR på skuldra til andre: Check.

Dette her begynner å likne på Roskilde-konserter eller de «skrekkbildene» du har sett derfra fra 20 år tilbake, med folk som driver med gjørmebryting og står oppå hverandre. Gang dette med ti.

Det er full ekstatisk overtenning og det er ektefølt glede. Folk står nærmest i kø for å utagere til musikken.

Publikum løper rundt i rundt i circle- og moshpit og de crowdsurfer om hverandre mens trommene dundrer og pyroen spruter ut. Det er testokrefter og hver nye låt høres ut som den forrige. 

Det er det sveitsiske deathcore-bandet Paleface Swiss som sørger for at folk går amok.

Sosialt lag

Det går i growling og det krysser over i numetalaktige utrop fra vokalist Marc «Zelli» Zellweger – som artig nok er veldig mild i målet når han først prater, og minner smått om Charlie Hunnam som bikeren Jax i Sons og Anarchy. 

Mye av musikken høres riktignok tight, selv om mye høres ut som det samme – både i melodier, hva gjelder tempo, trøkk og arrangement.

Så kan man innvende at konserter er mer enn bare en kronologisk reise av låter som spilles, utifra en tenkt idé om krav til variasjon og dramaturgi i settet og slike ting.

Konserter handler like mye om alt det musikken får frem i menneskene som er der.

Og under teltduken på Moonlight er det som om publikum henter all energi fra de gutturale primalskrikene og de massive lydene der oppe på scenen – og motsatt. Det er et herlig samspill mellom band og crowd.

Det blir tydelig hvor viktig energiutveksling er som kommunikasjonsform, som også eksemplifiserer hva en konsert også er. Spesielt i disse tider, der vi ikke kommuniserer spesielt mye fysisk. 

Dette er en sånn konsert der man søker energi og skaper det selv ved å gå litt amok som en form for sosialisering – om enn på litt annet vis enn på en minglefest.

Og sett opp mot klein minglefest, der folk ikke klarer å snakke med bekjente uten å ha noe innabords en gang, er dette langt mer interessant og givende – og ikke minst jævlig gøy.

Paleface Swiss

Moonlight, Tons of Rock torsdag

Karakter:

7.5 / 10

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: