Sveitsisk deathcore-moro på Tons

ANMELDELSE: Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her.

Å snuble tilfeldig inn under teltduken på Moonlight-scenen for å sjekke ut et band jeg ikke har et forhold til, skal vise seg å være en av de bedre valgene på årets festival, for her må jeg le.

Det skjer så mye på en gang, at man nesten ikke vet hvordan man skal reagere.

Alt det stereotype du kan se for deg at Tons of Rock er – enten du elsker eller hater det – skjer her:

• Vokalist i baris og tattis: Check.
• Growling og skumle utrop til dundrende trommer og gitarjukking: Check.
• Massiv lyd: Check
• Pyrofest: Check.
• Mye menn: Check.
• Allsang-brøling: Check
• Weed-lukt: Check
• Publikum i moshpits: Check.
• Publikum som crowsurder: Check.
• Publikum som STÅR på skuldra til andre: Check.

Dette her begynner å likne på Roskilde-konserter, eller de «skrekkbildene» du har sett derfra fra 20 år tilbake, med folk som driver med gjørmebryting og står oppå hverandre.

Det er ekstatisk overtenning og det er ektefølt glede. Folk står nærmest i kø for å utagere til musikken.

De løper rundt i rung i moshpit og crowdsurfer om hverandre mens trommene dundrer og pyroen spruter ut. Det er testokrefter og hver nye låt høres ut som den forrige. 

Det er det sveitsiske deathcore-bandet Paleface Swiss som sørger for at folk går amok.

Sosialt lag

Det går i growling og krysser over i numetalaktige utrop fra vokalist Marc «Zelli» Zellweger – som artig nok er veldig mild i målet når han først prater, og minner smått om Charlie Hunnam som bikeren Jax i Sons og Anarchy. 

Mye av det som spilles, høres riktignok ut som det samme – både i melodi, hva gjelder skiftende tempo og trøkk, arrangement og mengder av bass.

Så kan man innvende at konserter er mer enn bare låter som spilles i seg selv, og der det er et krav til variasjon i settet og slike ting. Men konserter handler like mye om alt det musikken får frem i menneskene som er der.

Og under teltduken på Moonlight, er det som om publikum henter all energi fra de gutturale primalskrikene der oppe, og smelter sammen – og motsatt. Det er et herlig samspill mellom band og crowd.

Det blir tydelig hvor viktig energiutveksling er som kommunikasjonsform, som også eksemplifiserer hva en konsert også er. Spesielt i disse tider, der vi ikke kommuniserer spesielt mye fysisk. 

Dette er en sånn konsert der man søker energi og skaper det selv ved å gå litt amok som en form for sosialisering – om enn på litt annet vis enn på en minglefest.

Og sett opp mot klein minglefest, der folk ikke klarer å snakke med bekjente uten å ha noe innabords, er dette langt mer interessant.

Paleface Swiss

Moonlight, Tons of Rock torsdag

Karakter:

7.5 / 10

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: