Primetime: På pedo-jakt med Robert Pattinson

ANMELDELSE: Robert Pattinson er en fryd å se i rollen som en av USAs mest kontroversielle programledere i Lance Oppenheims Primetime – helt til du setter latteren i halsen.

*Karakter nederst i saken*

FILMFESTIVALEN I VENEZIA:

«Ingen klem til meg?»

Sitatet fra Chris Hansen er for TV-historiebøkene.

Men konteksten er, som alltid, avgjørende.

Vi snakker om en tid da et spinnvilt og høyst etisk tvilsomt TV-konsept var en realitet.

Det gikk ut på å ta pedofile menn på fersken på amerikansk TV. Det skjedde også i beste sendetid, da lineær-TV fortsatt regjerte – i det tidsrommet da folk flest sitter benket foran den: primetime.

Konseptet var også banebrytende:

En absurd versjon av skjult kamera og en hybrid mellom true crime og reality-TV – lenge før noen hadde den minste anelse om hvor populære og dominerende disse sjangrene skulle bli, to tiår senere.

Metoden går ut på å lokke til seg menn som kommer med tvilsomme seksuelle henvendelser til barn via falske profiler i chatterom.

Deretter bruker man en ung skuespiller i rollen som den mindreårige som står klar og tar imot den utkårede pedofile kommer på besøk til barnet som var «alene hjemme» for en hyggestund.

Det er da programlederen selv, Chris Hansen, titter fram bak veggen med en tørr inngangsreplikk – «Ingen klem til meg?», «Hva var det du hadde tenkt å gjøre her i kveld?» – og en bunke utprintede A4-ark med høydepunkter fra chatloggen som han leser høyt fra for å virkelig sette inn nådestøtet som en matador.

For så kommer TV-crewet inn og retter kameraet opp i fjeset på mannen for å få litt «live ractions». Utafor venter politiet.

Sterk tidskoloritt

Det er liten tvil om at vi har tatt tidskarusellen til 2006.

Koloritten nailes i form av typiske klesvalg som pikésskjorter i glorete farger, en Tamagotchi hengende fra speilet i bilen, de karakteristiske chatvinduene og en førstescene introdusert med Fergie på anlegget.

Nyhetsbilder av Saddam Husseins fall titter tidvis fram i bakgrunnen, parallelt med handlingen. En utenriksreporter i NBC kan betrygge Hanen om at «I will be watching from Afghanistan». Hva som skjer der, blir en bagatell i denne fortellingen, for samtidig besluttes det at Chris Hansens pedofiljakt skal få programslotten til selveste Lost. Ja, serien Lost.

Men entusiasmen bærer med seg en viss bismak.

I Lance Oppenheims Primetime er det ingen tvil om at filmen selv stiller spørsmål ved ethvert ledd i TV-produksjonen To Catch A Predator.

Og det er i selve stilutøvelsen, i det som ser ut til å være en slags hybrid mellom satire og neo-noir, at det skjer:

I gjengivelsen av programmets skamløst tacky estetikk og overdrevent dramatiske vignett, og i Chris Hansens overspilte framtoning som programleder. Han kommer inn med en klar idé om hvordan han selv ser og høres best ut på TV – noe som også skildres gjennom en snål og tilgjort voiceover.

Variasjonen i kamerabruk og den TV-typiske stilen fra 00-tallet hinter til tiden vi befinner oss i. Samtidig er filmen visuelt sett en optisk gavepakke, med et utall linsevalg og teksturer. Det gjør den både tidløs og til et tydelig produkt av sin samtid.

Bildene går helt opp i fjeset på folk og fanger følelsesregisteret som tegner seg i ansiktene. På et tidspunkt ses en åpenbar homage til 2001: En romodysse, der Pattinsons ansikt er badet i rødt mens han stirrer ut og forbi kameralinsa med alvor og undring.

Kontrastspillet i lysarbeidet skaper stemningsfulle neo-noir-bilder, med silhuetter markert av grønngult baklys og mørklagte rom opplyst av blått TV-skjermlys.

Filmen er en stiløvelse i fargelegging og spenningsladde tablåer, med kamerainnstillinger som tidvis ser ut til å leke seg med thrillerformatet.

Kontroversielt klimaks

Regissør Lance Oppenheim synes å være opptatt av å fortelle en historie der det ved første øyekast kan virke enkelt å fordele skyld og ondskap – bare for å vri på det og slik få oss til å stille spørsmål.

Fra første bilde i Primetime skildres en av de potensielle overgriperne med flere nyanser og som et menneske.

Jeg kjenner på at jeg synes synd på ham når han blir tatt. Skal jeg føle meg dårlig for å kjenne medynk nå?

Samtidig vemmes jeg av synet av andre som framstår både mye eldre og mer aggressive – altså mer stereotypiske «predator»-typer.

Og det er mer ubehag som får en til å gruble litt. Som arbeidsforholdene på settet og rundt produksjonen av To Catch A Predator.

Dette blir tydeligere gjennom perspektivet til den unge, ferske skuespilleren Dan Blum (Skyler Gisondo).

Han skal overta jobben som «tenåring» etter Del, spilt av Phoebe Bridgers som programmet har løftet fram for sitt utseende: Hun kan både likne en tenåringsjente, og passere som ung gutt med en caps på hodet (fun fact: Lance Oppenheim har regissert Lost Boys-musikkvideoen til Phoebe Bridgers som også Gisondo spiller i). 

Dan er ikke fagforeningsorganisert og må ha et visst antall dokumenterte arbeidstimer for å få medlemskap.

Dette understrekes i filmen – og gjør det vanskelig for ham å protestere mot et arbeidsmiljø som er svært problematisk, og der han blir traumatisert.

Vi møter også andre snodige personligheter som setter stort preg på filmen.

Matthew Maher er et sterkt castingvalg i rollen som en snørekaster på internett, som har spesialisert seg på å snakke «tenåringsspråk». Med chatnavn som FallOutBoi93 og NoOneZero93 virker han nær sagt besatt av jobben med å finne «de store fiskene». Skadefryden som tidvis tegner seg i panna hans, er ganske så ubetalelig.

Aner vi her en ertende speiling av de ansiktsuttrykkene vi forestiller oss hos predatorene selv, idet det filmen selv stiller spørsmålet: Hvem er «predator» her?

Pattinson i god form

Hansen gestaltes av Robert Pattinson med en dyp seriøsitet som gjør det vanskelig å ikke la seg underholde av den nesten karikerte programlederinnlevelsen («I don’t act», som han sier det selvhøytidelig).

Samtidig trigger karakteren en nysgjerrighet:

Han virker å ha en intensjon om å handle godt. Motivasjonen synes å komme fra et selverfart og rettferdighetssøkende sted. Samtidig tar han seg selv ufattelig selvhøytidelig og har ikke helt evnen til å se seg selv utenfra.

Rollen er nyansert på en måte som gjør meg mer interessert i å vite mer om Chris Hansen – som tross alt er i levende live og fortsatt holder på med sine true crime-prosjekter.

Dette er den mest karismatiske rollen Pattinson har hatt i det som tross alt er et rolletungt år.

Vi har sett ham som karikert Disney-skurk i The Odyssey og tafatt ick av en ektemann i The Drama, før han transformeres til pigmentfattig skurk i det siste kapittelet i Dune-trilogien i desember. 

Men Pattinsons Hansen er også den mest dynamiske karakteren han spiller i år. En mann i sin prime. En som verken er helt kynisk og kald, men som heller ikke virker å være spesielt opptatt av andre mennesker enn seg selv. Kanskje ligner han mer på oss enn vi selv aner?

Samtidig kan man innvende at det at programmet er så populært og på et tidspunkt et av de mest sette på amerikansk TV, sier noe om forbrukernes ansvar.

Hvem er vi selv til å kritisere et slikt TV-konsept hvis vi også ser på?

Og er det ikke rett og rimelig at disse pedofile blir hengt ut, så alle kan se hvem de er?

Den dårlige magefølelsen og det som etter hvert skal skje, sier sitt. Og det sies ikke med ord. Det må sees.

Primetime setter vitterlig i gang både tankeprosesser og latter – helt til du setter latteren i halsen.

Karakter:

9 / 10

Primetime

Regi: Lance Oppenheim

Primetime går på norske kinoer fra 4. november 2026.