Å dikte sannhet: Filmen Fritt fall tar strupetak på bruk av kunst som bevismidler i rettslokalet

Samuel Maleski og Sandra Hüller i Fritt fall. Foto: Le Pacte/ Another World Entertainment

ESSAY: Når jussen forveksler fiksjon med sannhet, gjør man ikke akkurat det samme som man beskylder voldsdømte rappere og kunstnere for?

10 / 10

Fritt fall (Regi: Justine Triet)

«Hvem bryr seg om sannheten? Du må begynne å se deg selv slik de andre ser deg», sier advokaten hennes. 

Den tyske forfatteren Sandra Voyter (Sandra Hüller) har blitt utsatt for det verst tenkelige man kan oppleve: Å bli anklaget for å ha tatt livet av sin egen ektemann. 

Hun mener blankt at det har hun ikke. Men har han begått selvmord da? Hun får seg ikke til å tro det heller, og mener det må ha vært et uhell at han falt ut vinduet. 

Men det vil ikke retten tro på, mener advokaten, det tror ikke han selv en gang. De må derfor  bygge en teori på at den avdøde kan ha vær suicidal. Og de må finne beviser på at han var det. Det spiller ingen rolle hvorvidt hun klarer å argumentere for seg. 

Arbeidet med å bygge opp en fortelling som passer med at han var deprimert og ulykkelig begynner, for bare slik kan hun vinne rettssaken. 

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023

Fritt Fall av Justine Triet vant den prestisjeunge Gullpalmen i 2023 og pris for beste manus og beste ikke-engelskspråklige film under årets Golden Globe. Foto: Another World Entertainment
Fritt Fall av Justine Triet vant den prestisjeunge Gullpalmen i 2023 og pris for beste manus og beste ikke-engelskspråklige film under årets Golden Globe. Foto: Le Pacte/Another World Entertainment

Å rekonstruere

Fritt fall av Justine Triet mottok Gullpalmen i fjor – med andre ord fikk vi en sterk start på filmåret 2024. Dette er et friskt og annerledes rettsdrama som tester grensene for sjangerens klisjeer.  Fordi den blant annet fikserer på spørsmålet om betydningen av sannhet, og hva det egentlig er, hele tiden. 

Vi låner blikkene på hovedkarakteren Sandra fra utenforstående, fra sønnen og fra hennes avdøde ektemann. Men også fra den siktete selv.

Perspektivene hopper, ikke bare i nåtid, men også i tid forut for dødsfallet, men også inn og ut av potensielle scener vi kan se for oss skje mens ulike påstander og vitnesbyrd leggs frem i rettssaken. Dette poengteres også tidlig fra filmens første sekvens, der det veksles mellom tilstedeværelse og fremmedgjørelse i en dagligdags støy, enten kameraet fikserer ultranære på familiens hund, eller på den eskalerende lyden som er utafor av bildet, og i en slags pågående kamp mellom lyd og bilde i å stjele oppmerksomheten når en ung student kommer på besøk for å intervjue Sandra. Det er mye som skjer.

Febrilske håndholdte kamerabevegelser etablerer en følelse av uro. En stemning og tone som filmen holder ved hele filmen igjennom, og som dveler ved hva som kan ha skjedd og ikke. Den samme metoden forsterker senere de smått kaotiske og klønete forsøkene på å gjenskape ulike situasjoner i etterforskningsrosessen.

På alle måter tydeliggjøres det stilstisk hvor ekstremt absurd det er å kunstig skulle gjenskape en dramatisk hendelse, og for de pårørende og etterlatte også gjenskape et traume for å huske riktig: For så mange nyanser og detaljer spiller inn i en slik kontekst. Hvor godt husker vi egentlig? Og hvordan husker vi? Og hvilke sanser spilte inn for at at vi husker noe?

LES OGSÅ: Systemkritikken ligger innbakt i Kaurismäkis styggvakre og passive arbeiderklasse-estetikk

Sandra Hüller som Sandra Voyter. Foto: Le Pacte/Another World Entertainment

Skittentøy på utstilling

Hva er det som har betydning og ikke når man skal argumentere for sin uskyld? Filmen dveler virkelig ved slike spørsmål og menneskelige minner. Kroppslig hukommelse og evnen til å analysere en tidligere situasjon som kanskje noe annet i retrospekt. 

Filmen demonstrerer sine poenger gjennom å avdekke rettssakens merkelige spilleregler, og at det er den med de mest realistiske argumentene og hypotesene som vinner. 

Det er som med politikk. Eller en anmeldelse som denne, for den saks skyld: Det er ett fett om du har rett i dine påstander, det avgjørende er om du kan argumentere godt for deg. 

Det handler om å bygge et troverdig narrativ som understøtter ditt argument. 

Rettssaken og rettssalen blir en arena der man kan konspirere i mange ting. Å snu tilsynelatende tilfeldigheter, til å bli avgjørende momenter. Vi forflytter oss tilbake, inn og ut der ting har skjedd før. Roter i det private skittentøyet.

«Det er slik det blir? Jeg må innrømme ting?» spør Sandra advokaten sin. Hun vil helst skåne sin avdøde ektemann for pinlige private anliggenheter skal komme ut i offentligheten, og har allerede sagt så lite som mulig. 

Det må og skal bli ubehagelig på flere plan. Sannheten skal frem, på bekostning av den avdødes og den gjenværende familiens verdighet. I det å ønske å bevare en avdød persons ettermæle og minne, er det kanskje ikke så heldig. I hvert fall hvis man var og er glad i den avdøde. Men også hvis man ønsker å beskytte et utsatt barn som er både er et offer, etterlatt og pårørende. 

Rotinga i nattbordsskuffene skal handle om mer enn å fiske frem konkrete beviser. Det som skjer i rettslokalet er ikke langt unna det som jussen de siste åra har blitt kritisert for å beskylde kunsten for, når man bruker kulturuttrykk som bevismidler: Å forveksle fiksjon med virkelighet. 

Når jussen dikter sannheten, gjør man ikke akkurat det samme som retten har beskyldt voldsdømte rappere og kunstnere for?  

LES OGSÅ: At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Milo Machahado Graner i rollen som sønnen Daniel. Foto: Le Pacte/Another World Entertainment

Sannhet og metode

I filmen brukes fiksjon og kunst som bevismidler i retten. Aktoren er på mange måter antagonisten og trekker blant annet frem en låt som får mye plass. Det er interessant eksempel, for her bruker aktor låta som «bevis» for å spekulere om at låta ble brukt for å provosere, som et ledd i å kunne påstå at det har vært en konflikt forut for dødsfallet.

Det er en rekke problemer ved dette. Nummer én er i det hele tatt det at aktor selv åpenbart ikke kan noe som helst om det han snakker om. Han er jurist, ikke kritiker, medieviter eller musikkviter med analytisk kompetanse innen musikk og kultur. Skulle jeg som kritiker mene en masse om det å være jurist og rettens gang? (Ja, kanskje jeg skal, bare for å eksemplifisere hvor irriterende – og skummelt – det er å skulle snakke om noe som ikke er ditt fagfelt overhodet.)

Et annet problem er at aktor påstår noe som han ikke har beviser eller belegg for. Det belyser også aktors egen skjevhet og moralske holdninger om et kulturuttrykk som tilfeldigvis passer med hans agenda, og noe som dermed kan påvirke juryen ved å bare bruke ett eneste ord: Kvinnefiendtlig. Aktor sier i en bisetning, underforstått som en sannhet, at det er «en kvinnefiendtlig låt». 

Her opptrer han som sin egen dommer og musikkekspert over spørsmålet – som man kan lure på om er relevant overhodet. Men aktor hevder dette som en sannhet.

Men så kommer hovedproblemet. Låta han referer til ble ikke spilt en gang. Låta det gjelder – og ikke gjelder (!) – er «P.I.M.P» av 50 Cent. Her gjør filmen et poeng ut av at aktor snubler pladask i sin egen tolkning, eller kanskje han også gjør det med vilje for å bygge oppunder et narrativ han forsøker å etablere. 

LES OGSÅ: Årets beste serier 2023

Antoine Reinartz som aktor. Foto: Le Pacte/ Another World Entertainment

Låta som ble spilt, er en instrumentalsk tolkning av originallåta aktor refererte til, av Bacao Rhythm & Steel Band. Et tysk funk-ensemble, der steel drum vikarierer for vokalen i låta. Altså ingen tekst eller vokal overhodet.

Hvordan kan musikk uten vokal i seg selv være kvinnefiendtlig? Dette motargumentet kommer aldri frem. 

Slik får vi demonstrert hvor urettferdige og uredelige rettsprosesser kan være. Men ikke minst: At aktorer og advokaters egne moralske holdninger, underbevisst eller bevisst, påvirker hvordan de snakker om noe eller presenterer noe som selvfølgelige sannheter.

Det samme kan man si om hvordan journalister kan beskrive en sak. Og oss selv. Vi alle er formet av moralske holdninger i miljøet og samfunnet vi er vokst opp i, av hva vi leser og får med oss. Med andre ord kan ingen være totalt objektive. 

En grunnleggende forutsetning for en hermeneutisk analyse er at man er bevisst sin egen rolle i, og betydning for, fortolkningsprosessen. Alle former for forståelse henger sammen med den konteksten det forstås innafor. Konteksten er ikke en fast, objektiv ramme, men varierer avhengig av mottakerens bakgrunn og situasjon.

Man kan altså være bevisst egen bias og egen moral, og velge å ikke la det påvirke egen argumentasjon, spesielt hvis det gjelder noe som ikke har noen som helst rot i virkeligheten.

LES OGSÅ: En Gro blant menn og el-sparkesykler: Anakronismens paradoksale makt

Kunstneriske uttrykk skal få stor betydning i rettssaken mot Sandra Voyter (Sandra Hüller) som bevismiddel i rettssaken. Foto: Le Pacte/Another World Entertainment

Det er like interessant å se hvordan også forsvaret blir konstruert. Sandra får veiledning hele veien i hvordan hun skal snakke om sitt forhold til sin døde mann. Hun får beskjed om å peile seg inn mot et slags konstruert narrativ som impliserer at mannen hennes har vært suicidal. At det var han som hadde problemer, og at det har hun ikke skyld i. 

Det blir hennes beste måte å kunne overbevise om sin uskyld på. Hun må velge sine ord med omhu etter råd fra advokaten sin. Men Sandra kan ikke snakke på et språk som er hennes en gang, og heller ikke hennes andrespråk.

Ord og kunstneriske uttrykk skal få enda større betydning også når hennes egen roman brukes som bevismiddel i rettssaken. 

For å understreke tematikken åpner filmen med at studenten som er på besøk hos Sandra før dødsfallet, spør seg hvordan man kan vite hva som er sant i Sandras forfatterskap, da forfatteren er kjent for å blande ekte hendelser med fiksjon. Men Sandra er forfatter, hennes jobb er ikke å skille mellom dette.

LES OGSÅ: Er den norske mannen så fri som man skal ha det til? Nytt teaterstykke retter lupen mot mannen

Swann Aurlad som forvarsadvokat Maître Vincent Renzi og Sandra Hüller som forfatter Sandra Voyter. Foto: Le Pacte/ Another World Entertainment

Å finne bitene i puslespillet

Dette leder oss tilbake til spørsmålet om jussens funksjon.

I dagens informasjonskrig-samfunn der man kan lure på hvor korrekt medier gjengir virkeligheten, er spørsmålet om rettferdighet og det å søke sannhet kanskje viktigere enn noen gang. Selv om vi jo vet at konspirasjonsteorier og historieforfalskning har pågått i alle år og er langt ifra noe nytt. 

Det er et sterkt spill av Milo Machahado Graner i rollen som sønnen Daniel. Utstyrt med identisk hårklipp og rød genser nikker karakteren til en viss Danny fra Stanley Kubricks mesterverk Ondskapens Hotell/ The Shining. En film der også problemer i hjemmet skyldes maktskjevhet mellom mann og kone, og er utgangspunktet for et mer dramatisk utfall. For å si det mildt. 

Daniel er på alle måter i en spesielt sårbar situasjon. I kraft av å være et barn som i tillegg er sterkt svaksynt, nesten blind, står han totalt forsvarsløs og ser – selv om han ikke ser – mot alle disse voksne gjemt bak sine høye stoler og skjortler som iakktar ham.

På mange måter blir Daniel symbolet på rein uskyld: En påminner om hva og hvem rettssystemet er til for – å beskytte ofrene, de svake mot de som utøver vold og urett, ved å søke rettferdighet gjennom sannhet og transparens. Ved å analysere bevisene, framfor å slenge ut falske påstander, synse og konspirere for egen vinning.

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

Milo Machahado Graner spiller den nesten helt blinde sønnen Daniel. Foto: Le Pacte/Another World Entertainment

«Jeg er allerede skadet», sier Daniel til dommeren når hun ber ham om å ikke være mer i rettslokalet fordi man ikke kan sensurere sannheten av hensyn til ham.

Men den elleve år gamle gutten har allerede måttet gjennomgå kostnaden av en familietragedie, og så stå ovenfor at familiens private rom og hemmeligheter som han selv aldri har bevitnet, har blitt kringkasta for offentligheten, omtalt og latterliggjort i mediene. Han vil heller sitte igjennom det hele, forteller ham, for å få vite alt, for å slik komme over tragedien.  

Attpåtil forsøker aktor å så tvil om guttens vitnesbyrd, fordi han husker feil i ett tilfelle. Dessuten mener aktor at Daniels vitnesbyrd er ekstremt subjektivt, og dermed ikke kan regnes som bevis. Men selv skal retten godta aktors egne subjektive mening, ifølge aktor. Interessant. Rettferdig prosess er det jo i såfall ikke.

Men når rettens aktører mister gangsynet og er mer opptatt av å vinne kampen om narrativet, som om det var et spill man kunne vinne, er det er den blinde guttungen som påminner retten om å se sin egen rolle.

Når vi er for raske til å trekke beslutninger, uten å lytte til andre perspektiver, har man gjerne ikke undersøkt hva som kan ha vært årsaken eller motivet bak noe. Til syvende og sist er det jo det som betyr noe. Intensjonen bak. Det gjelder både i jussen og for kunsten.

Fritt Fall går på norsk kino nå.

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

5 thoughts on “Å dikte sannhet: Filmen Fritt fall tar strupetak på bruk av kunst som bevismidler i rettslokalet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA