Årets beste serier 2023

Fra The Bear-episoden Fishes, med Jeremy Allen White som Carmen “Carmy” Berzatto, Abby Elliot som Natalie “Sugar” Berzatto, og Jon Bernthal som Michael Berzatto. Foto: Chuck Hodes/FX.

Seriene som utvidet perspektivet, utfordret TV-formatet, og fikk oss engasjert i dype karakterdynamikker, fra året som gikk.

Seriene som moret oss, som rørte, og som fikk oss til å tenke litt mer. I tilfeldig rekkefølge:

Gen V

Serieskaper: Evan Goldberg, Eric Kripke og Craig Rosenberg, Amazon Prime

Er spinoffer overhodet bra? I dette tilfellet ble vi tatt på senga. Lik moderserien The Boys, oser også Gen V av sylskarp samfunnsatire som snur opp ned på superhelt-narrativet. Det kommer godt med i en tid der vi alle er møkkalei Marvel-påfunn. Her fortsetter man å adressere misbruk av makt og ressurser, en tematikk som er noe komplisert når våpnene eksisterer i menneskene selv.

Gen V går noen hakk lengre i spørsmål rundt hvordan bruke superkreftene moralsk eller juridisk riktig. Som vi lærer, spørs det hvilken stat eller aktør man jobber for, og dennes politiske interesser, eller hvor ressurserk man er. Videre går man dypere inn på spørsmål som klasse og annerledeshet. Det er tydelig at man har forsøkt å ta opp brennaktuelle temaer som særlig angår unge, og der alle karakterene har hvert sitt kompleks de sliter med og som handler om identiet – av samfunnet sett som en «svakhet», og som man kan potensielt omgjøre til en fordel. Akkurat dette er iblant overtydelig, samtidig kan det vært fint når vi vet at publikum så ut til å ikke ta satiren om at Homelander var ond, for eksempel. Her spiller man dessuten videre på dette i en slags meta-scene.

Serien ror seg uansett godt i havn, spesielt gjennom en godt skrevet og troverdig dialog, og sterk kjemi og spill fra et spennende cast vi fort liker, med nye navn vi gleder oss til å se mer av – som Jaz Sinclair, Lizzie Broadway, Chancee Perdomo og Asa Germann.

LES OGSÅ: Musikken som tente oss i 2023

Succession S4

Serieskaper: Jesse Armstrong, HBO Max

For en finale på en av vår tids beste serier. Gruppedynamikken skal sprites ytterligere opp når våre amerikanske venner møter rike, uforutsigbare skandinavere som potensielt skal kjøpe sjappa – til stor glede for oss. Særlig er det gøy å se så sterkt spill fra norske Christian Rubeck og Eili Harboe som assisenten Ebba til Lukas, spilt av Aleksander Skarsgård som en skandinavisk kontrast til disse «dumme, rike amerikanerne». Like gøy er det å se Roy-familien gi faen, og dessuten klage på forholdene på visitt i dumme «postkort-Norge».

Den kjølige tonen – både visuelt og mellom linjene – understøttes ytterligere. Den komiske fremtoningen og kleinheten understrekes kontinuerlig gjennom kamerablikkets aktive tilstedeværelse, gjennom den velkjente zoomingen og bildevekslinger som bærer preg av flere kameraer som skyter de samme scenene samtidig. En signaturstil som minner litt om hjemmevideo møter dokumentar, møter mockumentary eller reality. Kanskje man egentlig bør grine av dette, men vi ler.

Men denne sistefinalen byr på langt mer alvor enn tidligere. Det bygges opp til et veldig toneskifte. Og det blir jævlig trist. Intensiteten skrus opp i flere momenter i det som tidvis er et heseblesende og godt orkestrert narrativ og tempo. Midt oppi alt sammen blir vi minnet på at folk bare er mennesker – enda så mye penger de har, og enda så store drittsekker de er. Dét, takket være et slående spill av et eksemplarisk cast som jeg savner sterkt allerede. Særlig må Sarah Snook trekkes frem. Gi den dama en Emmy.

Les anmeldelsen i sin helhet her:

LES OGSÅ: Årets beste nordiske kortfilmer 2023

Makta

Serieskapere: Johan Fasting, Kristin Grue, Silje Storstein, NRK

Kathrine Thorborg Johansen som Gro Harlem Brundtland, og Jan Gunnar Røise som Reiulf Steen. Foto: Erika Hebbert/ Novemberfilm, Motlys, NRK

Hvordan i alle dager oversetter man Gro Harlem Brundtland til en karakter i et tv-drama? Kathrine Thorborg Johansen gnistrer i rollen som «steretypical Gro». Vi har ikke det panegyriske ordforrådet til å beskrive hvor sinnsykt bra hun spiller rollen.

Men Makta er så mye mer. Endelig har vi kommet til et sted i norsk TV-produksjon der man tør eksperimentere med form og uttrykk. Den tydelige anakronisme-bruken ga ulike reaksjoner, noe som ofte skjer når man beveger seg utafor komfortsonen og våger ta kunstnerisk risiko – uten å overdrive. Og samtidig er serien spekket med mengder humor, tørrvittige øyeblikk, og lattermilde, fjottete utspill – om alt fra nikkers-adel til Harvard – og som forsterker karakterenes egen smålighet.

Makta hopper høyt og lander trygt på begge beina, med en unik oppskrift forankra i skarp samfunnsanalyse som peker på de samme politiske utfordringene og temaene da som nå: Debattene mellom industrien og naturen. Og hvordan politikken til syvende og sist handler om oss mennesker, men reduseres til smålige maktkamper innad i et parti, eller saboteres av folk som bare tenker på seg selv.

Noe av det beste vi har sett på norsk TV på mange år.

Hør podcasten med Ida Cathrine Holme Nielsen og Ida Madsen Hestman her:

LES OGSÅ: En Gro blant menn og el-sparkesykler: Anakronismens paradoksale makt

The Bear S2

Serieskaper: Christopher Storer, Disney+

Ayo Edebiri som Sydney Adamu fra episode 2. Foto: Chuck Hodes/FX

Det var endelig på tide at den brokete kjøkkenbrigaden forvandlet Berzatto-familiens slitne Original Beef-sjappe til en skikkelig restaurant med sjel. Oppussing sender kjøkkenarbeiderne ut på nye eventyr på en måte som går dypere i deres bakhistorier. Dynamikken og karakterutviklingen tar uante retninger som virkelig setter seg i mellomgulvet.

Spillet er fortsatt preget av energi og temperatur, godt skrevet og utført dialog, samtidig som det kommuniseres rikt gjennom kroppsbevegelser, gester, mimikk – og tegnspråk. At det er et høyere budsjett denne sesongen speiles blant annet i flere flyvende oversiktsbilder av Chicago. At ting går litt bedre, reflekteres gjennom mindre preg av bråhet i bildespråket. Colorgradingen er kjøligere og sofistikert, bildeskarpheten bedre, kontrastene og fargetonene rikere og mer nyanserte.

I tradisjonen tro lekes det med stil og format, som når vi spoler fem år tilbake i tid, til julemiddag-episoden hos familien Berzatto. For Richie handler denne sesongen like mye om å finne seg selv på nytt. Om å falle på flere vis, og så å reise seg, på en måte som krever sitt fra en svært overbevisende Moss-Bacharach. Han står for den mest spennende karakterutviklingen, og et av sesongens sterkeste og mest oppløftende sekvenser som inkluderer en bil og Taylor Swift.

Les hele anmeldelsen her:

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023

The Last Of Us

Serieskaper: Craig Mazin og Neil Druckmann, HBO Max 

Pedro Pascal i The Last of Us. Foto: HBO Max

Fra start har serieskaperne Craig Mazin (Chernobyl) i samarbeid med spillets skaper Neil Druckmann, skapt et univers som er identisk med spillversjonen: fra den forseggjorte setningsoppbygningen, til lokasjoner, hus og bygg, til sekvenser som utspiller seg, tidvis frame for frame, og til direkte gjengitte dialoger.

Bella Ramsey (Game of Thrones) er et funn i rollen som Ellie, med sine frekke verbale spark og kronisk mark i buksa. Hun tilfører hovedrollen akkurat den mengden hardhet og kjapp handlingsrefleks som vitner om den ballasten jenta har vokst opp med. 

Kjemien med motspiller Pedro Pascal er sterk, og utvikler seg etter hvert til å bli et rørende varmt og unikt forhold. Pascal på sin side er god på å få frem følelser i en kjølig skrott på troverdig vis. Mot sesongens slutt er de to blitt et sterkt radarpar det er vanskelig å forestille seg andre gjøre bedre. 

Hovednarrativet avvikles tidvis på kløktig vis med sterke episodiske sideplott med innblikk i andre mennesker vi møter på veien, noe som gir mer kjøtt og blod til hovedhistorien om Joel og Ellies reise, men også til andre karakterer som har vært sentrale i spillversjonen.

Det er klare paralleller til samtidens utdøende demokratier og militærregimer, og stater preget av konflikt og uro. Oppi alt det inhumane er det særlig barnets reise ut av det traumeskapende landskapet som gir et evig aktuelt perspektiv, og som blir seriens underliggende moral.

For en ting er sikkert: det er barn som lider mest i kriser, og som formes av hva de lærer av voksnes handlinger. Og de er ofte ikke helt gode.

Les anmeldelsen her:

– Ida Cathrine Holme Neilsen og Ida Madsen Hestman

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

https://www.tiktok.com/@tbatba.no/video/7319137905425861921
Del dette

2 thoughts on “Årets beste serier 2023

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA