Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Nicolas Cage gjør trolig sin beste rolle hittil i Kristoffer Borglis fenomenale Dream Scenario.

8.5 / 10

Dream Scenario (Regi: Kristoffer Borgli)

«Why am I just standing there?» 

Professoren Paul (Nicolas Cage) er lettere fortvilet. Datteren hans har nemlig drømt at voldsomme ting skjer i hagen, mens faren henns bare står der, rett opp og ned, og ser på henne apatisk. Og raker løv.

En kanskje innvende at Paul tar denne drømmen litt vel personlig. Det er selvsagt et frampek. 

For det er ikke bare familiemedlemmer som har drømmer om den helt alminnelige mannen. Snart skal alt fra resepsjonister til studentene han underviser begynne å kjenne ham igjen. Og det kan jo virke som et lite lykketreff. I hvert fall i starten. 

Paul jobber nemlig som professor i evolusjonsbiologi og har større ambisjoner for sitt formidlerskap. Han snakker ikke bare mye om sebraer, men drømmer om å skrive bok om en teori han har om maur. Dog har han så langt ikke gjort stor suksess med dette prosjektet, han har heller ikke begynt å skrive. Dessuten mener han at en eks-kollega har slengt seg på den tidsriktige trenden og plagiert hans teori og kommet ham i forkjøpet.

Paul er forresten ikke en spesielt god pedagog, heller, faktisk ganske tørr og kjedelig. Hver gang han forsøker seg på morsomheter er det pinlig og prepubertalt og punkterer stemninga. Han er ikke helt i takt med omgivelsene, kan man si. Og han blir aldri invitert til de «legendariske» middagsselskapene hos sin bekjente Richard, av nevnte grunn, og som Paul likevel snakker mye om. 

Når Paul begynner å dukke opp i folks drømmer, blir han brått et slags viralt fenomen. Og ufrivillig populær. Media skriver og snakker om ham og vil intervjue ham. Det er mer folksomt i undervisningen hans. Han er noe. Fordi han er kjent. Kjent for å være kjent. 

At han har blitt et kjent fjes nærmest over natta åpner nye muligheter. Han flys til en storby og bor på et hipt, ugjestmildt og øde hotell med designermøbler og strategisk plassert Todd Terje-plate. Her er han i møte med et pr-byrå, der Michael Cera sitter i sjefsstolen som krampaktig «cool» hipster-reklamefyr med Charter-Svein-aktige reklame-ideer. 

Paul fortsetter å være krenket over å høre at han er passiv i drømmene til folk. At han ikke gjør noe. Men snart blir de mer intense. 

Berømmelse kan lede til ydmykende og uheldige sideeffekter.

LES OGSÅ VÅR ANALYSE: Med en uforlignelig Emma Stone i hovedrollen, er Poor Things en svimlende steam punk-karuselltur der overveldende skjønnet og ren estetisk gru fletter deformerte fingre.

Nicolas Cage er i slaget som den kjedelige og usmakelige universitetsprofessoren Paul. Foto: Ymer Media

Cage i slaget

Film-ideen er genial. Og med en dramatisk rute det er umulig å forutse. Også fordi det er en Borgli-film som tester «alle» grenser, og beveger seg fra (relasjons-)drama, til horror-flørtende thriller, til noir, til anti-episk sci-fi.

Selv om dette handler om en drømmepandemi (hvis betydning er motsatt av det man først legger i ordets overfladiske betydning) som rammer hele verden, holdes begge beina på jorda. Ved å ha hovedfokuset på Pauls subjektive hverdag og perspektiv, oppleves det også mer realistisk. 

Det er merkbart at en viss Ari Aster er på produsentsiden når drømmene begynner å bli hakkene mer grimme og gory. Et forseggjort produksjonsdesign i synkron-svømming med klipp og Benjamin Loebs foto danner et atmosfærisk og uhyggelig univers.

En kjølig og fremmedgjørende palett av gråtoner, 60-talls mørkebrunt og hvitnyanser, spilt inn på ulike lokasjoner i Canada med skandinavisk minimalistisk preg, tre- og betong-teksturer i høst- og vintervær, skaper en smått Unheimlich atmosfære. Akkopagnert av Owen Palletts dramatiske musikkpalett blir ikke alvoret noe mindre. Nabolaget som utgjør omgivelsene for en pil og bue-scene gir et ertende nikk til Carpenters Halloween – for ikke å nevne den åpenbare og godt brukte referansen til Wes Cravens A Nightmare on Elm Street.

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

LES OGSÅ: Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden

Nicolas Cage og Michael Cera i et noe skuffende øyeblikk. Foto: Ymer Media

Lydbildet stikker seg kledelig ut, som når Paul sitter på teater, kameraet zoomer sakte inn mot ham mens lyden vi hører er hans isolerte pusting gjennom nesa. Ikke noe annet. Vi er tydelig i hans hode.

Apropos menns hoder, triste menn og tekstur: Her bor det flere assosiasjoner til Charlie Kaufmans filmer (manus), eksempelvis Being John Malkovich og Adaptation, der Cage også her spiller en litt stakkarslig fyr med skrivesperre, nemlig Charlie Kaufman selv og dessuten hans bror, Donald.

Nicolas Cage som ekstra grell og lite pen kar med måne er en gave til denne produksjonen.

I rollen som den uinteressante og usjarmerende Paul som stadig må famle og kløne ting mer til, er det som den tidvis litt tydelige neseprotesen får meg til å tenke at det er meninga der han går rundt med «løsnese» og forteller usmakelige vitser.

Det er et par scener jeg ikke skal nevne som er spesielt kostelige og som har brent seg fast i hippocampus for mange år fremover, takket være Cages dedikasjon og hengivenhet til sin karakter. Etter denne filmen har jeg store vanskeligheter med å se Nicolas Cage som skuespilleren Nicolas Cage og ikke Paul.

LES OGSÅ: Å dikte sannhet: Filmen Fritt fall tar strupetak på bruk av kunst som bevismidler i rettslokalet

Pauls (Nicolas Cage) kjendisstatus som kjendis i folks drømmer åpner nye muligheter, også når det kommer til ynge damer (Dylan Gelula). Foto: Ymer Media

Når fiksjonen blir bokstavelig

Uten å spoile for mye, drøfter Dream Scenario kanselleringskultur ved at Paul går fra kjendis til en som ingen har sympati med.

Paul blir sensurert, utestengt, utsatt for vold og dømt for noe han ikke har gjort, men for noe folk har funnet på helt selv i sin egen fantasi, fordi de selv får for seg de mest absurde ting. Fiksjonen blir bokstavelig.

Gjennom de mange voldelige drømmene og folks handlinger på disse, understrekes tendensen til å spekulere voldsomt i ting vi ikke nødvendigvis kan så mye om eller har kompetanse på, men basert på egen forutinntatthet og egne moralske holdninger. 

Paul må selvsagt havne i kulturkrig-suppa når han blir «kansellert», når en interessegruppe fra koko-høyre ser sitt snitt til å bruke hans sak for å slå litt politisk mynt om denne ytringsfriheten. Dette er professoren overhodet ikke interessert i. 

Kristoffer Borgli adresserer noe relevant samfunnsanliggende, blant annet ved å vise til hvor lett det er å bli tatt til inntekt for et av kun to mulige syn i et oppkonstruert svart-hvitt-verdensbilde.  

Samtidig kan man se en tydelig parallell til feilinformasjon og propaganda gjennom misbruk av kunstig intelligens (KI), og hva det potensielt kan bidra til i et kaotisk mediebilde der tech-giganter og markedskrefter belønner misinformasjon.

Vi snakker om forurensning av informasjonsøkosystemet. Skillet mellom fiksjon og virkelighet blir vanskeligere å se.

Ja, kanskje de som fremprovoserer agg rundt noe meta-aktig (på Meta) har interesser av å gjøre nøyaktig dette. For at vi skal bli distraherte og glemme hva som egentlig er verdt å fokusere på. Fordi det er lønnsomt.

Videre understrekes også den enorme kynismen som bor i oss, og som har blitt en forsterket bivirkning av oppmerksomhets-økonomiens gullalder, her vi setter popularitet og kjendiseri øverst på pidestallen. Folk vil bli venn med en kjent person fordi man selv kan ha noe å tjene på en slik relasjon for å selv klatre oppover. Men interessen forsvinner fort hvis det går litt i motbakke.

Tilbake står den ene prosenten og noen andre prosenter av medieeiere som har mista etikken i sin ville jakt på kulturkrig-profitt og oppmerksomhets-økonomi. 

Det er til syvende og sist de som tjener på splitt og hersk-strategiene som distraherer oss vekk fra sakens kjerne, og inn i et annet konstruert narrativ. Kall det et drømmescenario.

Dream Scenario går på norske kinoer fra 2. februar.

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

1 thought on “Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA