Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Lil Nas X’ lapdance på satan skapte sinne og frustrasjon – og topplisteplassering. Men noen ganger er det langt mindre som skal til. Her er noen eksempler fra pophistorien.

Til tross for kritikk og avsky, fra både sinte foreldre og konservative politikere, er Lil Nas X’ Montero (Call Me By Your Name) nå nummer én i verden på singellista Billboard Hot 100, og den 50-ende låta i historien som debuterer på lista med topp-plassering.

Og nok et eksempel på at blasfemi og seksualitet i kulturen skaper sjokkbølger hos konservative, er den beste PR.

Han skal også ha gjort musikkvideoen tilgjengelig på Pornhub etter at den har blitt sensrurert/tatt ned fra strømmetjenester.

https://twitter.com/LilNasX/status/1379172818114412545?s=20

Rabalder ble det også for Cardi B og Megan Thee Stallion da de slapp fjorårets WAP-video – som også fikk heftig rotasjon på grunn av kritikken og indignerte høyreradikale som ville snakke om det. At artister med maktkritiske budskap, som Sex Pistols med God Save the Queen og N.W.A. med Fuck Tha Police har blitt bannlyste for sine politiske ytringer, er kanskje ikke så overraskende.

Men kjente poplåter har blitt boikotta, vekket avsky for langt mindre. Her er noen eksempler:

Krenkende stamming: The Who – My Generation

Englands rikskringkaster BBC har en lang tradisjon hva gjelder ekstrem forsiktighet ovenfor eventuelle sensitive lyttere, noe som jo er litt rart, med tanke på hvilken humor og lynne disse britene ellers er kjent for.

På den lange lista over BBCs sensurerte låter opp igjennom historien, finner vi The Whos tittelspor fra debutalbumet MY GENERATION fra 1965. Låta skulle bli The Whos høyest rangerte singel i hjemlandet, men fikk overraskende nok nesten ikke noe særlig spilletid på radio av BBC da radiokanalen bestemte seg for å forby sangen.

Hvorfor? Fordi det ble ment at Roger Daltreys tilgjorte stamming potensielt kunne virke støtende på folk som stammer. Etter mye spilling på piratradiokanaler og massivt singelsalg, så BBC seg nødt til å oppheve forbudet.

Fotball-boikott: Shakira

Hva har Shakira og Qatar til felles? Boikott og fotball. Shakira er den som så langt har blitt boikotta – av Real Madrid. Det har ikke vært boikott av fotball-VM i Sør-Afrika, der hun stod for den offisielle låta Waka Waka (This Time For Africa), som gjorde at klubben brått året etter besluttet å fjerne alle hennes låter fra spillelista som brukte å runge utover anlegget på Santiago Bernabeu.

Problemet, mente Real Madrid, var at Shakira var for tett knytta til deres aller bitreste rival: kjæresten Gerard Piqué som spiller for Barcelona.

Sang muligens «shit»: Adele – Rolling in the Deep

Flere radiostasjoner sensurerte deler av første verset til Adeles Rolling in the Deep på grunn av tvetydighet rundt hvorvidt Adele sang «ship» eller «shit»: «Go ahead and sell me out and I’ll lay your shit bare.»

Adele selv antydet også at det tiltenkte ordet faktisk var «shit», og erstattet det med «stuff» under en TV-opptreden. Linja «reaching the fever pitch» har også blitt misforstått som «reaching the fever bitch», og ble også sensurert av enkelte radiostasjoner.

Blasfemisk å si noe positivt om Gud: The Beach Boys – God Only Knows

Låta har blitt hyllet, fra fans til Paul McCartney, som en av de mest lyrisk ambisiøse låtene The Beach Boys’ Brian Wilson noensinne har skrevet. God Only Knows fikk nytt liv igjen for yngre generasjoner, da den satte tonen til avslutningsscenen i filmen vi elsker å diskutere: Love Actually.

Låta i seg selv er ganske uskyldig og romantisk, tenker du sikkert. Men nei.

God Only Knows ble forbudt i deler av USA på grunn av «blasfemi» – selv uten å komme med noen form for negative beskrivelser av Gud, tvert imot: «God only knows what I’ll be without you».

Så har heller ikke popmusikken akkurat vært kjent for å være forbundet med progressiv tankegang.

Rundt 1966, tida låta kom ut, var enhver referanse til Gud i en tittel eller tekst generelt sett på som tabu i popmusikken.

Med mindre du sang «God Bless America», var det ingen som trodde du kunne komme unna med å nevne gode, gamle Gud i noen låt overhodet.

Brian Wilson gikk angivelig med på tittelen etter å ha blitt fortalt at dette var en mulighet for å være litt drøy, og at tittelen kunne føre til en del kontroverser, noe han slettes ikke hadde noe imot. Låta var ansett for å være en av de første poplåtene som nevnte «Gud» i tittelen.

Parodisk musikkvideo ble for uanstendig i det såkalte «the land of the free»: Queen – I Want To Break Free

En av bandets mest kjente poplåter ble minst like kjent for sin musikkvideo.

For å gjenspeile låtas tema – å ville «break free» fra et følelsesmessig drenerende forhold – skulle klippene fra det kjipe dagliglivet kontrasteres med en drømmeverden av orgier og glede, der Freddie Mercury danser med medlemmer av the Royal Ballet.

Til de hverdagslige scenene som dannet utgangspunktet for videoen, kom de på den beste ideen: Å løse det hele som en såpeopera.

Nærmere bestemt som drag-parodi på den britiske serien Coronation Street.

Mercury selv inntok rollen som den glamorøse bartenderen «Bet Lynch», som støvsugde stua som en annen vanlig husmor, ikledd trang genser, falske pupper, parykk og høye heler – men beholdt signatur-barten.

Parodien ble godt likt i Storbritannia, som også har hatt en lengre tradisjon med dragkomedie.

Lite overraskende ble det som virket som et uskyldig påfunn i UK, ansett som kontroveriselt og uanstendig i USA. MTV skjønte ikke humoren og bannlyste videoen. The land of the free and the home of the brave, der altså.

Boikotten som nesten ødela karrieren: The Dixie Chicks/ The Chicks

Husker du da Nine Inch Nails boikotta MTV Movie Awards i 2005 da deres plan om å vise et bilde av daværende president George W. Bush under fremføringen av The Hand That Feeds, ikke ble godkjent av MTV selv?

I en uttalelse skrev Trent Reznor: «Tydeligvis virker et bilde av George W. Bush like støtende på MTV-ledelsen som det gjør på oss».

Fikk det noen konsekvenser for bandets og frontmannens videre karriere? Ser ikke sånn ut.

En trio som ikke hadde det like lett etter at de kritiserte George W. Bush, var The Dixie Chicks, nå The Chicks.

Faktisk ble bandets rykte bortimot ødelagt etter alt backlashet som fulgte etter en kommentar i 2003.

På daværende tidspunkt hadde Dixie Chicks blitt en av de mest populære amerikanske country-artistene.

Omtrent over natta ble de rett og slett kansellert av makthavere og portvokterne i Country-miljøet da Natalie Maines beryktede kommentar kom fra scenen:

«Just so you know, we’re ashamed the president of the United States is from Texas».

The Dixie Chicks ble svartelista av tusener av country-radiokanaler, fikk drapstrusler, for sine «tøffe tekster, deres «provoserende» stil, og det faktum at de solgte et stort antall progressiv bluegrass til pop-kids».

Backlashet ødela for salget av både utgivelser og konserter. Så har den gjennomsnittlige country-lytteren typisk vært hvit, bodd utafor byene, vært politisk høyrevridd – og dermed også pro-Bush-regjeringa og invaderinga av Irak på 00-tallet.

Taylor Swift adresserte saken som en av grunnene til at hun selv ikke torde være politisk tidligere i sin karriere, noe hun også har blitt kritisert for, i Netflix-dokumentaren Miss Americana.

Drøy fantasering om ikke-eksisterende himmel: John Lennon – Imagine

En av flere ironiske spor på lista av låter som BBC tok av lufta i 1991, på grunn av Gulfkrigen og som kunne oppfattes støtende, var John Lennons ballade om fred fra 1971: Imagine.

Linja «imagine there’s no heaven» har også gjort låta bannlyst fra ulike religiøse miljøer og skoler, også i senere tid. Tabloidavisa Daily Mail kunne blant annet i 2006 rapportere at låta ble forbudt framført som avslutningskonsert på en kristen privatskole etter at teksten ble ansett som «antireligiøs». Vi lar dette sitatet tale for seg:

Skjermdump: Daily Mail

Låta som ble stemt frem som Storbritannias favorittsang «of all time», riktignok i år 2000, ble også forbudt på amerikansk radio i kjølvannet av 9/11. Radio-eieren Clear Channel Communications (nå iHeartMedia) sendte ut en liste internt til sine rundt 1200 radiostasjoner på over 160 såkalt lyrisk tvilsomme eller upassende låter man helst ikke skulle spille i etterkant av angrepet. En låt om et ønske om fred kan altså regnes som «lyrisk tvilsom» om du spiller den etter et terrorangrep. Notert.

Svindyr bot for å få folk til å «tenke sitt»: Eminem – The Real Slim Shady

En dag i 2001 fikk en radiokanal i Colorado Springs Radio en bot av The Federal Communications Commision (FCC) («den føderale kommunikasjonskommisjonen», ja det høres ut som noe fra Donald Duck & co) på den nette sum av 7000 dollar.

De hadde spilt en redigert (les: sensurert) versjon av Eminems The Real Slim Shady.

Selv om låta altså hadde sensurert seg selv, og ikke inneholdt spesielt eksplisitt språkbruk, ble boten forklart med at låta fortsatt ble ansett som uanstendig, og inneholdt referanser til seksuell aktivitet, noe som brøt amerikansk lov.

De nye retningslinjene for kommisjonen hadde kommet på plass tidligere det året, noe som bestemte at en kontekst eller insinuering i en låt alene kunne bryte med såkalte «decency standards».

Hva som ble ansett som støtende språk? Dette:

My bum is on your lips/ My bum is on your lips/ And if I’m lucky you might just give it a little kiss/ And that’s the message we deliver to little kids/ And expect them not to know what a woman’s [ord tatt bort] is/ Of course, they’re gonna know what intercourse is

og dette:

It’s funny cause at the rate I’m goin’/ When I’m thirty I’ll be the only person in the nursing home flirting/ Pinching nurses asses when I’m [ord tatt bort] or jerkin’/ Said I’m jerkin’ but this whole bag of Viagra isn’t workin’.

Radiokanalen anket umiddelbart boten. De mente den redigerte versjonen «sensurerte potensielt støtende språk, enten ved å dempe ordene, eller ved å legge inn en «beep»-lyd over».

Musikkindustrien reagerte også på boten fra FCC. Def Jam-grunnlegger Russell Simmons kalte det hele «galt og grunnlovsstridig», og mente dette åpenbart var sensur.

Kommisjonen snudde, og konkluderte med at de nå var uenige med sin første konklusjon: De mente den redigerte versjonen fortsatt inneholdt seksuelle referanser, men at de var for vage til å falle under FCCs retningslinjer for uanstendighet.

Låta var dermed ikke åpenbart støtende, og lisensinnehaveren brøt dermed ikke gjeldende lov for uanstendighet, mente de. Boten ble trukket tilbake.

Også en radiostasjon i Wisconsin ble rammet av den samme boten på 7000 dollar året før. Da for å spille den usensurerte versjonen av The Real Slim Shady.

Oppviglersk, umoralsk og «for skadelig for krigens moral»: Billie Holiday

Da Columbia nekta Billie Holiday å spille inn låta, var det godt Commodore Records gjorde det. Med-gründer i Atlantic records, Ahmet Ertegun, kalte det «the beginning of the civil rights movement».

Strange Fruit var en sterk skildring av Billie Holidays frykt for lynsjing. Låta ble ansett som så kraftfull, og med sitt mørke tekstinnhold, da den kom ut i 1939, at noen byer og radiostasjoner bannlyste den, i frykt for at den ville provosere og lede til sivil uro.

Billie Holiday ble også utestengt fra BBC i 1942 for God Bless the Child, for – ja gjett én gang – den bibelske referansen.

I 1965 ble Billie Holiday igjen sensurert da ABC radio nektet å spille Love for Sale, fordi teksten handlet om prostitusjon.

Også Holidays versjon av den ungarske «selvmordssangen» Gloomy Sunday ble bannlyst av BBC fra å bli kringkastet, for å «være skadelig for krigens moral».

Låta adresserer en soldats desperasjon etter krig, og selvmordstanker, og kan slik sees som en antikrigslåt.

Låta har også blitt rammet av en slags «urban legend» etter at man mente at man kunne knytte flere selvmord til låta, før den ungarske pianisten Rezső Seress som først skrev den i 1933, tok sitt eget liv i 1968.

Låta har blitt tolket av flere men ble først mer kjent for den engelskspråklige verden med Holidays versjon i 1941. BBCs forbud ble opphevet så sent som i 2002.

En kunne jo bli for lett på tråden: George Michael – I Want Your Sex

I et av mange forsøk på å beskytte nasjonen – denne gang fra å bedrive sex – missa BBC hele poenget med George Michaels I Want Your Sex da den kom i 1987, og endte i stedet opp med å bekrefte sine stereotype fordommer mot homofile.

Det ble noe Michael irettesatte dem for: I Want Your Sex handlet ikke om å skille mellom kjærlighet og sex, men å feste seksuelt begjær til kjærlighet, og ikke til en one night stand.

George Michaels ofte seksuelt ladde låter var mer enn plumpe fortellinger om begjær.

Lenge etter han forlot den heteroseksuelle frisonen i popmusikken, pushet han også grenser for å øke aksepten for homofili – ved å også være politisk og konfronterende.

Det var han også eksempelvis i musikkvideoformtet, der Outside, og Shoot the Dog er to herlige eksempler:

George Michael diskuterte ikke bare sin egen seksualitet og preferanser, men har vært en viktig stemme i kampen for å normalisere synet på kjærlighet som ikke eksklusivt forbeholdt til heterofile.

Nettopp derfor ble det så kraftfullt da han covret Queens Somebody to Love på Freddy Mercurys tribute-konsert i 1992.

På mange måter kan man kanskje si Michael gjorde mye av det samme som Lil Nas X hylles for i dag: Forteller oss at vi skal akseptere kjærlighet i alle dets former, gjennom musikken, og ved å pushe grensene for hva som er komfortabelt og ikke i den popkulturelle estetikken.

Følg oss på TiktokInstagramBlueskyX og Fjasboka

Del dette
TBA