Hafsia Herzi til TBA: – Det som rørte meg mest, var følelsen av trygghet
INTERVJU: For regissøren bak den skeive filmen Lillesøster, handler ikke historien bare om identitet eller seksualitet, men om å søke etter et sted der man er trygg nok til å være seg selv.
CANNES: Da Hafsia Herzi skulle lage film av Fatima Daas’ prisbelønte roman La Petite Dernière, visste hun at hun gikk inn i ukjent terreng.
Ikke bare skulle hun adaptere en bok for første gang.
Hun skulle også fortelle historien om en ung muslimsk kvinne som forsøker å sjonglere forventningene fra sin egen familie, samtidig som hun blir konfrontert med sine egne forventninger og tro, når hun oppdager at hun er lesbisk.
Historien både åpnet dører og skapte motstand.
– Jeg ble fullstendig overveldet av historien og karakteren, forteller Herzi når TBA møter henne sammen med et knippe andre journalister under filmfestivalen i Cannes.
Her har filmen hatt sin verdenspremiere.
Prosjektet kom til henne gjennom produsenten mens hun var i ferd med å avslutte etterarbeidet på sin forrige spillefilm, Good Mother (Bonne Mère).
– Jeg hadde ingen idé til en tredje film, så jeg tenkte: «Greit, jeg leser boka», forteller hun.
Opplevelsen ble sterkere enn hun hadde forventet.
– Jeg kjente et voldsomt følelsesmessig rush. Samtidig skremte prosjektet meg litt. Jeg hadde aldri adaptert en roman tidligere.
Møtet med forfatter Fatima Daas skulle bli avgjørende.
– Etter at vi hadde snakket sammen, var jeg helt overbevist om at jeg ville lage filmadaptasjon av boka hennes.
Fant hovedrollen på gata
Allerede mens manusarbeidet pågikk, var Herzi klar over at den største utfordringen i prosjektet: Hun måtte finne hovedrollen, Fatima.
– Jeg visste fra start at castingen kom til å bli vanskelig, forteller hun.
Jakten på hovedrollen begynte derfor tidlig.
Profesjonelle skuespillere ble vurdert, men castingteamet gikk også bredere ut og oppsøkte unge kvinner uten erfaring foran kamera.
Så dukket det opp et bilde, tatt av castingdirektøren i fra gata i et tilfeldig nabolag i Paris.
På bildet var Nadia Melliti, en ung kvinne uten skuespillerbakgrunn.
– Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg visste med en gang at det var henne, forteller Herzi.
– Samtidig visste jeg at det å gå for henne innebar en risiko: Å bære en hel spillefilm uten tidligere erfaring er en oppgave som ville skremt de fleste.
Men det er egentlig ikke så stor forskjell på profesjonelle og ikke-profesjonelle skuespillere, mener regissøren.
– Det som betyr noe, er evnen til å leve seg inn i opplevelsene til et annet menneske.
Melliti viste seg raskt å ha nettopp den evnen. Hun fikk også prisen for beste kvinnelige skuespiller under Cannesfestivalen for rollen.
Under arbeidet oppdaget Herzi også detaljer fra skuespillerens eget liv som fant veien inn i filmen.
– Hun spiller fotball på høyt nivå. Det står det ingenting om i romanen, men jeg valgte å ta det med: Idrettsutøvere har ofte en evne til å være motstandsdyktige og kjempe seg gjennom vanskeligheter.
Møtte motstand
Filmen følger en ung lesbisk kvinne med muslimsk familiebakgrunn. Det er en tematikk som fortsatt skaper reaksjoner.
– Allerede da jeg skrev manus, visste jeg at vi kom til å møte problemer, forteller Herzi.
Motstanden kom på flere nivåer. Finansieringen var vanskelig, og under castingen opplevde teamet at folk som i utgangspunktet var positive til å spille i filmen, senere trakk seg.
– Vi var alltid veldig tydelige på hva filmen handlet om. Noen ombestemte seg fordi de ikke ønsket å bli assosiert med en slik historie, forteller Herzi.
– Men da innspillingen startet, var vi omgitt av mennesker som virkelig ønsket å være en del av filmen og av det fortellingen handlet om.
Kameraet tett på
De som kjenner Herzis tidligere filmer, vil kjenne igjen bildespråket.
Ansiktene fyller lerretet. Kameraet kommer tett på hud, blikk og små bevegelser. For Herzi handler det om å komme så tett som mulig på følelsene.
– Jeg har alltid elsket nærbilder. Hvis jeg trenger å være nær karakteren, trenger jeg også å være fysisk nær karakteren, forteller hun.
– Jeg forsøker samtidig å bevare det naturlige uttrykket. Jeg prøver å unngå sminke så langt det lar seg gjøre. Jeg elsker ansikter slik de faktisk ser ut.
Ny kamerateknologi gjorde det mulig å komme enda nærmere uten å forstyrre skuespillerne.
– Kameraet kunne være langt unna, men likevel føles helt tett på karakterene.
– Handlet om frihet
Den mest levende delen av filmens sentrale sekvenser er en scene filmet inne på en lesbisk klubb. Denne omtales bare kort i romanen, men for Herzi ble det å oppsøke en slik klubb en stor oppdagelse for regissøren selv.
– Jeg hadde aldri vært på slike steder før. Da jeg kom inn på en skeiv klubb for første gang, fikk jeg lyst til å filme absolutt alt. Det gjorde sterkt inntrykk.
Herzi beskriver de skeive klubbene som inspirerende, energiske og fulle av liv.
Da scenen i filmen senere skulle filmes, samlet produksjonen mennesker fra LHBTQ+-miljøet og lot kvelden utvikle seg mest mulig naturlig.
Opprinnelig hadde Herzi planlagt scenen på en helt annen måte.
– Vi filmet ovenfra. Så sa jeg plutselig til fotografen: «La oss gå ned». Jeg innså at det vi hadde planlagt, ble litt for oppstilt. Jeg ville fange det som var ekte og det som faktisk skjedde på dansegulvet, fange energien.
– Det som rørte meg mest, var følelsen av trygghet, forteller hun.
For Herzi handlet ikke klubbscenen først og fremst om å skildre seksualitet.
– Den handlet om frihet. Folk kunne slippe seg løs, danse og være seg selv uten frykt.
Hun stopper opp før hun fortsetter.
– Det var veldig sterkt å se mennesker føle seg trygge nok til å åpne seg.
På mange måter oppsummerer det også hele filmen, forteller hun.
– Historien om Fatima handler ikke bare om identitet eller seksualitet. Den handler om jakten på et sted der man kan være seg selv fullt og helt.
Lillesøster, eller The Little Sister går på norske kinoer.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjes
LES OGSÅ: