The Last of Us: Spiller fletta av de fleste

ANMELDELSE: Serieversjonen av The Last of Us beriker universet med sterke skuespillerprestasjoner, samtidig som den inviterer inn nye potensielle gamere. Men kanskje det dristigste serien gjør, er å presentere kommunisme som et velfungerende alternativ.

8,5 / 10

The Last of Us S1 (Serieskapere: Craig Main og Neil Druckmann)

Noen vil innvende at «jammen har vi ikke fått nok serier om pandemier satt til post-apokalyptiske samfunn?» Jeg tipper de ikke har spilt spillet. Spørsmålet som er interessant er om serien klarer å gi mer til et univers som baserer seg på et av vår tids beste spill?

Ni år etter at det først ble kunngjort at det skulle lages en film av The Last of Us fra 2013, sju år siden de planene ble skrota, og kort tid etter at vi selv fikk pandemi, er serieversjonen her. Og satt til et USA 20 år etter at verdens befolkning har blitt nær utsletta av en grotesk pandemi, forårsaket av soppsporer som gjør ofrene om til zombieaktige vesener. En sopp som vokser i hodet på verten mens den fortsatt er i live. 

Det er her, på et håpløst sted, at den kyniske smugleren Joel Miller får i oppdrag å smugle den fjortenårige jenta Ellie Williams på en lang og farlig ferd, til den paramilitære motstandsgruppen The Fireflies. Det viser seg at Ellie er svært verdifull i kampen for å finne en vaksine som kan redde menneskeheten.

LES OGSÅ: The English: Hevn, kuler og outsiderperspektiv i det ville vesten

Identisk verden

Fra start har serieskaperne Craig Mazin (Chernobyl) i samarbeid med spillets skaper Neill Druckmann, skapt et univers som er identisk med spillet: fra den forseggjorte stemningsoppbygningen, til lokasjoner, hus og bygg, til sekvenser som utspiller seg, tidvis frame for frame, og til direkte gjengitte dialoger.

Det brukes god tid til å etablere Joel og hans bakhistorie i første dobbel-episode, gjennom blikket til datteren Sarah (Nico Parker). Det er like før pandemien bryter ut. Tidskoloritten treffer umiddelbart idet Dido synger ut av radioen på kjøkkenet til Joel hjemme i Texas, sammen med synet av gamle Nokia-telefoner i slitne «snekker»-deksel, eller også gjennom diskré namedropping av trend-dietter som gjaldt på 00-tallet («I’m on Atkins!»).  

Idyllen skal forstyrres, og vi er snart 20 år frem i tid igjen. Joel befinner seg i en karantenesone, som kontrolleres av en militær styresmakt, FEDRA (Federal Disaster Response Agency), at den lange reisen begynner.

LES OGSÅ: Ungdommer på kjøret, drama på kjøkkenet og drama på sykehuset: Dette er årets beste serier 2022

Nico Parker spiller Joels datter, Sarah, som vi stifter bedre bekjentskap med i seriens første episode. Foto: HBO Max
Pedro Pascal som Joel. Foto: HBO Max

Ramsey stjeler showet

Etter hvert skal reisen som kjent by på flere etisk vanskelige spørsmål. Selv om serien er svært tro mot spillets manus, og mange vet hva som vil skje, vet serien å være emosjonell og brutal på sine egne måter, i kraft av sitt format, noe som blir mer intensivert i flere sekvenser. Noen sekvenser som oppleves bagatellmessige i spillet, fremstår sterkere her. 

Man har også vært særlig god på å fange karakterene. Bella Ramsey er et funn, og storspiller i rollen som Ellie, med sine frekke verbale spark og kronisk mark i buksa, som leker og fikler med alt som kan fikles med. Du husker kanskje stabbing i øye-scenen fra Game of Thrones? Det er ikkeno. Her er hun er helt i actionsekvensene, og i enkelte scener spiller hun fletta av de fleste i denne serien (bare vent og se). 

Ramsey tilfører Ellie akkurat den mengden hardhet og kjapp handlingsrefleks, noe som vitner om den ballasten jenta har vokst opp med, og som aldri har sett en pandemifri verden.

Det er som om du skulle injisert en eldre sjel i den unge kroppen. Men hun har fortsatt en 14-årings nysgjerrighet og optimisme tross de fatale realitetene, og en innstilling og mot som om hun var udødelig – og på sett og vis er det jo veldig forståelig at hun har den innstillingen, med tanke på at hun er «the antidote».

Kjemien med motspiller Pedro Pascal er god fra start, og utvikler seg etter hvert til å bli et rørende varmt og unikt forhold. Pascal har på sin side vist mang en gang hvor god han er på å få frem følelser i en nokså kjølig skrott, og som har blitt preget av lang sorgprosess og som han fortsatt sleper på. Det er så det har lagt seg i rillene i huden og i som grått hår, og mot sesongens slutt er de to blitt et sterkt radarpar det er vanskelig å forestille seg andre gjøre bedre. 

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Serien er tidvis identisk med spillversjonen, og har en produksjonsdesign som særlig har klart å fremkalle den samme atmosfæren og stemningen. Foto: HBO Max
Pedro Pascal som Joel, og Bella Ramsey som Ellie havner utpå en alternativ road trip, som etter hvert går over til å bli en slags western, med soppinfiserte zombier på veien. Men det er andre mennesker som er den største trusselen. Foto: HBO Max

Sterke sidehistorier

Hovednarrativet avveksles tidvis på kløktig vis med sterke episodiske sideplott med innblikk i andre mennesker vi møter på veien, noe som gir mer kjøtt og blod til hovedhistorien om Joel og Ellies reise, men også til andre karakterer som har vært sentrale i spillversjonen.

Det er også noen alternative svinger for karakterene som kan få uante utfall, og dermed gir også overraskende momenter for de som vet hva som vil skje.

Etter hvert ser vi flere selvstendige historier og sidespor som tar egne ruter enn fra spillet, blant annet i episode 3 der vi møter Nick Offerman som Bill, som kommer som en artig take på det å være en «survivalist», med kjellerlager og planen klar for å skape sitt eget selvforynende fort, så fort tiden er inne, og med avanserte fellesystemer mot inntrengere, Home Alone-style.

I skildringen av hans forhold til Frank, herlig spilt av Murray Bartlett (The White Lotus), får vi en sterk historie og som kan oppsummeres i en scene der Bill med blodskutte øyne fylt av sorg og med mutt sammenbitt munn ser på sin Frank. Som en nærmest isolert episodisk story, er den en av flere sideplott som sier noe mer om hva og hvem vi lever for.

Men det er også plass til mye humor, ironi og påskeegg, popkulturelle referanser og quiz, som utfordrer unge tilskuere til å sikre at de kan sin musikkhistorie. Komponist Gustavo Santaolalla refererer til seg selv, ved å slenge inn litt av musikken han lagde for Brokeback Mountain, som for å understreke hvilken spenning som oppstår i en scene med et annet ungt stjerneskudd, Stormi Reid (Euphoria). 

Det er også snacks for spillfans: Mens Merle Dandridge spiller seg selv som Marlene, stikker Jeffrey Pierce, som spiller Tommy i spillet, og dessuten Troy Baker som spiller Joel, og Ashley Johnson som spiller Ellie, innom for å mindfucke litt, i noen små, ganske annerledes roller.

Men vi mister aldri fokuset: Realitetene er harde, og jeg synes jeg ser en ørliten politisk slagside. 

LES OGSÅ: Euphoria S2: Fortsetter å utfordre den konforme titteren

LES OGSÅ: Hyperrealistiske superheltfilmer, avdanka pornoskuespillere, vikinger med bekmørk humor og alternative road movies: Dette er de beste filmene fra 2022

Joel (Pascal) og Tess (Anna Torv) er smuglere i en karantenesone i det tidligere Boston, før de får oppdraget med å smugle Ellie. Foto: HBO Max
Sopp i utvikling. Foto: HBO Max

Presenterer kommunisme som løsning

I likhet med spillet, handler det ikke bare om å overleve, men hvordan.

Nye former for styring og organisering har oppstått i etterdønningene av pandemiens utbrudd. Alt fra militærstyrte områder, til de paramilitære opprørsgruppene som svarer med samme mynt – med vold og drap. 

Det er klare paralleller til samtidens utdøende demokratier og militærregimer, og stater preget av konflikt og uro. 

Da er det spesielt artig at det episode 6 spøkes med at man har kommet til en ny karantenesone, men som viser seg å være ganske så idyllisk som samfunn, der alle gir sitt bidrag, og alle deler på godene, og hvorpå Joel påpeker spøkende at det er jo kommunisme. Det er jo, ganske dristig, for en amerikansk, våpenglad serie å gjøre.

Men her blir vi ikke lenge nok til å konkludere hvorvidt det faktisk funker. Vi skal videre. 

Det er få møter med forpesta folk i forhold til originalspillet, og løsningen funker svært godt, for å få frem et budskap. Det er menneskene selv som er trusselen, og det gir en fortelling som har et tydeligere fokus på hva som ofte er problemet i kriser og uro: 

Menneskene selv, og egoisme og mistro til andre, som gjerne oppstår av frykt, framfor å stole på at felleskapet sammen kan takle fremtidens utfordringer – som jo gjerne er menneskeskapte.

Det er stort sett primale holdninger og barbariske hevngjerrige metoder, á la en en mann for en mann, som vitner om at menneskeheten er seg selv sin verste fiende i kraft av sin voldelige natur.

Oppi alt det inhumane er det særlig barnets reise ut av det traumeskapende landskapet som gir et evig aktuelt perspektiv, og som blir seriens underliggende moral.

For en ting er sikkert: det er barn som lider mest i kriser, og som formes av hva de lærer av de voksnes handlinger. Og de er ofte ikke helt gode.

The Last of Us er tilgjengelig på HBO Max fra 16.januar.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på InstagramElon Musk-plattformen og Fjasboka

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA