Ungdommer på kjøret, drama på kjøkkenet og drama på sykehuset: Dette er årets beste serier 2022
Disse seriene sugde oss fast til skjermen i 2022:
The Bear (Serieskaper: Christopher Storer)
Hvor: Disney+
Den unge prisvinnende gourmetkokken Carmen ‘Carmy’ Berzatto (Jeremy Allen White) har kommer hjem igjen til Chicago for å ta over driften til familiens sandwich-sjappe, The Original Beef Of Chicagoland. Problemet er at sjappa ikke går særlig bra, og at broren hans som drev stedet tok livet sitt.
I prosessen med å forvandle sjappa som forresten har gått konk, til noe nytt og bedre som vil trekke til seg flere og bedre kunder, må han jobbe med – og mot – et tøft mannskap, som han stadig vekk må overbevise for å få på hans side.
Jeremy Allen White i rollen som Michellin-kokken Carmen ‘Carmy’ Berzatto som tar over sin avdøde brors deli i Chicago. CR: Frank Ockenfels/FX
Med et oppsyn som hele tiden ser ut som han akkurat skulle ha stått opp og løpt til jobb, er Jeremy Allen White selvskreven i rollen som Carmy. Atmosfæren er ladd fra første bilde. Hver episode kommer som en audiovisuell kruttpakke:
Drevet av et frenetisk tempo, adrenalin, drama og spenning i hver sekvens, evner både lydbildet og den visuelle fortellingen å slå inn i hodene våre hva som står på spill her. Det er føkkings alt. Hele tiden.
Vi konfronteres kontinuerlig til å ta raske valg, mellom hva vi skal høre på, eller hva vi skal se på, hvem vi skal være enige med i gjengen av interessante og utfordrende personligheter. Vi tvinges til å ta del i den stressende hverdagen.
Det forseggjorte og tilstedeværende kamera- og klippearbeidet (Joanna Naugle og Adam Epstein) er bare et av flere momenter som gjør serien så troverdig, både som sylskarp sosialrealisme, og som et samfunnskommenterende verk som virkelig treffer på alt.
The Bear søker hele tiden å overgå seg selv i all sin soniske og visuelle fortreffelighet – og den gjør det også, med stort hell. De korte episodene er noen perfekt tempererte stykker effektiv fortellerteknikk, levert med intensitet og kjærlighet.
Alle episoder av The Bear ligger tilgjengelig på Disney+
Les hele anmeldelsen her:
– Ida Madsen Hestman
Kids in Crime (Serieskaper: Kenneth Karlstad)
Hvor: HBO Max
Serieskaper Kenneth Karlstad kliner til med sin seriedebut Kids in Crime på TV2, om hvordan en ung fotballspiller havner i «hyppæræ»-miljøet i 2001.
Tidskoloritten er vemmelig og herlig på samme tid – med vekslende bruk av håndholdt kamera, og ulike hjemmevideo-kameraformater fra samme periode som sørger for at vi umiddelbart hopper to tiår tilbake i tid.
Universet og karakterene er overbevisende menneskelige og komplekse, takket være et steinsolid cast med troverdige og godt skrevne karakterer, og unge, lovende talenter.
Den humoristiske og eksperimentelle stilen og absurditeten gjør seg godt når vi inntar perspektivet fra en rusa Tommy eller Pål «Pot», og balanserer noen av de mest håpløse, mørkeste sekvensene.
Med det blotte øyet kan dette se ut som en overfladisk og actionfylt småbygangster-historie, men mellom linjene er dette også en kommentar til hvor trangsynt blikket på maskulinitet og ungdomskultur var i «Det norske hjem» på 00-tallet. Kids in Crime er forseggjort inntil beinet, og der mye fortelles gjennom de mange detaljene, i estetikken i seg selv.
Les hele anmedlsen her: https://www.tbatba.no/kids-in-crime-anmeldelse/
– Ida Madsen Hestman
The White Lotus S2 (Serieskaper: Mike White)
Hvor: HBO Max
Med nok et mystisk dødsfall som utgangspunkt, kjører Mike White på med sin gjennomførte og enda mer vellykkede andresesong av sitt etablerte format: I stedet for å følge etterforskningen rundt mordet, for å ledes til hva som skjedde, spoles serien en uke tilbake til før det skjer, på en sikksakk-vei av en sosiolgisk studie av de rike og privilegerte på luksushotellkjeden The White Lotus.
Denne gangen har vi forflytta oss til Sicilia. Her går det i Aperol Spritz, til matchende blå og hvitstripede parasoller langs en idyllisk strandlinje, omhyggelig innpakka i frodig vegetasjon og majestetiske høyder, og en italiensk romantisk atmosfære – den perfekte kontrast til de dysfunksjonelle grupperiengene som har sjekket inn.
Gjennom det gjenkjennelig observante kamerablikket, dette «øyet» som er litt overalt, skildrer The White Lotus sesong 2 flere av sidene ved oss man ikke akkurat er like stolt over.
Satiren er saftig, og kommer i herlig samspill med intertekstuelle referanser som hinter om temaene: seksualitet, følelser, og alt dette mellommenneskelige som kan bli komplisert på tvers av generasjoner, klasse og kjønn.
Skråblikket skal også denne gang komme fra de lengre ned på klassestigen – gjennom øynene på de som jobber på hotellet, og ikke minst via den lokale sexarbeideren Lucia (Simona Tabasco) og hennes venninne. Men også av ungdommer som ser en ukultur innad i egen familie som ikke passer helt med en økt moralsk bevissthet etter #metoo.
Samtidig strammes det til mot slutten, og som avsluttes med en finale som virkelig setter hjertet i halsen, og der Jennifer Coolidge gjør en av sine mest uforglemmelige prestasjoner. Peppagris må få pris.
– Ida Madsen Hestman
This is Going To Hurt (Serieskaper: Adam Kay)
Hvor: HBO Max
Serieskaper og den tidligere legen Adam Kay gir oss det mest brutale innblikket i legeyrket noensinne på tv, gjennom en adaptasjon av hans egne memoarer. Ben Whishaw står «i Adams drakt» [phun intended], sammen med Shruti Acharya (Ambika Mod), to unge leger på føde- og gynekologisk avdeling, hardt presset av det britiske helsevesenet, NHS i 2006.
Satt til 2006, under Gordon Brown, og lenge før både Brexit og den verste folkehelse-krisa i nyere historie, inviterer serien til kanskje mer refleksjon. Kay holder ikke akkurat tilbake den emosjonelle tyngden av presset leger blir både profesjonelt og personlig.
Vi ser resultatet av dårlig politiske beslutninger, hvordan politikken er med på å drepe menneskets sjel med komplekse problemer som frarøver det beste av oss. Adam klamrer seg til sitt privatliv, mens han samtidig blir mer og mer overveldet av stressende 97-timers uker, liv og død – samtidig i visshet om at sykehusets parkeringsautomat tjener mer enn ham.
Ærlig og direkte blandes det menneskelige dramaet med et politisk skråblikk. Whishaws sterke rolleprestasjoner er beundringsverdig som faen.
Med sin britiske særegent viser han et utømmelig register som skildrer hvordan en lege kan bringes til ytterpunktene av det som er psykologisk og fysisk mulig. Dette er både vondt og morsomt på samme tid.
– Steffen Stø
Euphoria S2 (Serieskaper: Sam Levinson)
Hvor: HBO Max
Serieskaper Sam Levinson fortsetter å mikse impulser fra de beste kvalitets-high school-filmene fra 90/00-tallet og selvfølgelig er det skutt på film. Med et stilgrep som utfordrer serieformatet gjennom en rå, ufiltrert fortellerevne, og direkte skildring av det å være ungdom i dag.
Vi suser videre i dette «audiovisuelle assosiasjons-reisestykket», der stedene og tilstandene flyter over i hverandre, hopper ut og inn i tid, sted, emosjoner – litt som i drømme, i psykose eller rus, når hjernen dunker ut tilfeldige minner.
Det er i den vågale eksperimenteringa rundt hvorvidt noe er greit eller ikke, at vi er ved seriens kjerne – og det som gjør at den står seg like godt denne gang: En estetikk som er uflidd, rett frem, og med åpen innfallsvinkel til det meste.
Fortsatt med Zendaya som hovedkarakter – som kler seg som Seth Rogen og tidvis bryter den fjerde veggen – som en allvitende forteller som veit alt om alles hemmeligheter, og alle deres dypeste, mest skamfulle hemmeligheter, ønsker, lyster, drømmer.
Samtidig blir kameralinsa retta mot Fezco og hans bakgrunnshistorie (herlig spilt av Angus Cloud). Samtidig bestemmer Cassies (Sydney Sweeney) lillesøster Lexi (Maude Apatow) seg for å ikke lenger være en bikarakter i sitt eget liv. Hun skriver en biografisk musikal som hun akter å sette opp på skolen for å fortelle sin versjon med skråblikk.
Det som gjør Euphoria så tiltalende, og som den viderefører så elegant i sesong 2, er hvordan den hele tiden vil provosere uten at det er for påtatt – samtidig som den utforsker sine karakterer med stor åpenhet, er søkende og spørrende i form og stil, og skifter kronisk perspektiv på smidig vis.
Euphoria fortsetter å utfordre den konforme titteren, og hvis du trodde denne serien var moralfri for sin provoserende stil, tar du grundig feil.
Les hele anmeldelsen her
– Ida Madsen Hestman
Andor (Serieskaper: Tony Gilroy )
Hvor: Disney+
Et substansielt og voksent drama som mikser politikk med spion-drama i Star Wars-universet. Her utdypes historien om opprørsalliansen i universet på nye måter, helt uten Solos, Skywalkers og Palpatines.
Så fort Diego Luna finner formen, når serien stadig nye kreative høyder det tidligere var vanskelig å se for seg i Star Wars-universet. Det er mer fokus på det ektefølte sinnet mot undertrykkelsen under imperiets totalitære regime, og som med en mer jorda forankring – for fantasy-univers å være, noe som oppleves friskt og nytt i dette universet.
Med flotte rolleprestasjoner av blant annet Stellan Skarsgård, som den perfekt hensynsløse spionmesteren Luthen, Genevieve O’Reilly som den engstelige fremtidige opprørslederen Mon Mothma, og Andy Serkis i en av hans mest engasjerende roller som fengslende Kino, har Star Wars et så sterkt ensemble og voksent karaktergalleri, mer enn noen gang tidligere.
– Steffen Stø
Riket Exodus (Regi: Lars von Trier)
Hvor: Viaplay
Riket Exodus er en herlig blanding av sitcom, melodrama, detektivserie og grøsser, og som fortoner seg som et gigantisk kammerspill. Det er som om tiden har stått stille, og både kjenningsmelodien og anslaget er like «schtøgt» og grelt om det var da de to første sesongene kom ut. Her er det ingen catchy og trendy «90-tallet ala 2022»-estetikk i sikte.
Der TV-serien som sjanger har utviklet seg enormt de siste tretti årene, har Riget Exodus nærmest ikke rikket seg av flekken. Det gjør at gjeninntredelsen i Rikshospitalet og Lars von Trier Cinematic Univers i 2022 er en befriende rå og forfriskende TV-serieopplevelse.
Ikke minst skyldes dette den organiske flyten i klippearbeidet som gjør at det er ren glede å få være i dette universet i fem timer uten å tenke på at tiden går: Det er så mye som skjer, på samme tid, og hvert sideplott er engasjerende.
Gjennom sitt skråblikk og sin skape humor gir Trier alle som vil se eksponeringsterapi av første rang, med et satirisk blikk som grenser til det absurde, over det kaotiske livet vi lever. Det er en befrielse å få le med, og et lettelsens sukk at von Trier fortsatt kødder med alt som er politisk korrekt. Det gode skal tas med det onde, og porten til Riket skal åpnes på ny.
– Andrea Skotland
Better Call Saul S6 (Serieskapere: Vince Gilligan og Peter Gould)
Hvor: Netflix
Med sin sterke seriefinale, og på et sted der det føltes så riktig at dette universet satte strek, bekrefter Better Call Saul ikke bare at den trolig er den beste spinoff-en som er laget så langt, men at den også er et av årets beste TV-serier, med sin friske skildring av Jimmy McGills (Bob Odenkirk) transformasjon til Saul Goodman, både før og etter Breaking Bad.
Ikke bare har serien gitt oss en dypere forståelse av karakteren Jimmy/Saul, men dessuten også mer innsikt i andre personer i universet. Det ble også en fantastisk og vakker avslutning på serien som også gir noen flere virkningsfulle lag for avslutningen til Breaking Bad, og gjør den ny betydning.
Ikke minst får vi se Walter White og Jesse Pinkman i noen kjærkomne cameos som gir en avgjørende kontekst for at Sauls besutter å inngå samarbeid med dem i Breaking Bad. Ringen blir sluttet.
Få karakterer har blitt presentert i et TV-drama gjennom et så subtilt karakterstudie som dette vi har fått av Jimmy McGill, gjennom utforskning av hans laster, synder og anger, og ikke minst den store transformasjonen til å bli en annen person.
Denne seriefinalen er et av årets sterkeste avslutninger: Den både overrasket og var ekstremt tilfredsstillende.
