Lost in adaptation: Lars von Triers Riket blir ikke akkurat rikere på scenen

KOMMENTAR: Hva skal vi med sceneversjoner av kjente titler, hvis det uansett er bedre å se originalene på skjermen?

«Vi viser ikke Riket som film, vi viser teatret som er i Riket, og forsøker forme filmen som teater», heter det fra den danske regissøren Kasper Wilton i programheftet til Oslo Nyes satsing på Lars von Triers tv-seriesuksess. 

Gjør man egentlig det? undrer jeg.

Wilton hevder at Lars von Trier selv er teatralsk og at mange av filmene hans er oppført som teater. Dogville er i seg selv filmet teater, med krittstreker som kulisser og med teatrets uttrykk og virkemidler. Greit nok. Men Riket? 

Jeg er med andre ord svært skeptisk før jeg går inn i teatersalen: Hvorfor insistere på å ta en tv-seriesuksess til scenen når den allerede funker så bra PÅ TV? 

LES OGSÅ: Lars von Triers Riket Exodus: Et gjørmebrunt overflødighetshorn av slapstick, satire og snodige vendinger

Separasjonsangst

Sceneversjonen er ikke dårlig, men den er uoriginal og tam. Det er i det hele tatt et stykke som sliter med separasjonsangst fra originalen. Og jeg sliter med å avstå fra å sammenligne hovedkarakteren fra originalen, mens jeg nesten utålmodig venter på at det hele skal gå fremover: Jeg vet jo hva som vil skje, de fleste replikker er som copy-pasted fra serien.

Jeg kjenner på samme irritasjon som når jeg utsettes for tamme akustiske coverversjoner av kjente låter på identitetsløse serveringssteder. Det er ikke akkurat som det beriker meg.

Og derfor stusser jeg over timingen: Jeg regner med at de fleste andre som er fans av Lars von Trier og Riket, sannsynligvis allerede har sett serien igjen i nær fortid, da den ble restaurert og tilgjengelig på Viaplay, men også satt opp på lerretet på cinemateket, både før og etter Riket Exodus som kom i sommer, og gjorde en verdig avslutning for tv-serien. 

Men jeg må innrømme at jeg også kvier meg fra å skulle anmelde stykket: For den komiske timingen i spillet er god, folk ler over hele salen – selv om dette overhodet ikke kan sammenlignes med serieversjonen. Vi har jo sett det før og gjort bedre.

Der Oslo Nyes løsning på Riket er klart best, er nettopp de gangene man våger å eksperimentere og frigjøre seg fra tv-versjonen – som når Søren Pilmarks i rollen som Jørgen Krogshøj, byttes ut med Anette Amelia Larsen. Eller når Bulder er tranformert til en stoneraktig skatefyr med langt bustete hår under en trøtt lue, i Ferdinand Falsen Hiis skikkelse. Eller når Gunnar Eiriksson infiserer Morten “Mogge” Moesgaard med så mye av sin egen karakter, og noe veldig annet fra den Mogge som er spilt av Peter Mygind, og jeg rett og slett tenker at han bare er en annen karakter. 

Så hvorfor gjør man ikke heller det da: Lager noen nye karakterer innafor samme univers, for eksempel noen kirurger på en helt annen avdeling, med et eget handlingsplot? 

Det danske Rikshospitalet er i Oslo Nyes hender blitt til Rikshospitalet i Oslo uansett. Kanskje man bare skulle laget en helt egen sykehus-satire tilpasset norske forhold? Og der norsk helsedebatt kunne blitt diskutert og tatt på kornet enda litt mer? 

Også kunne man endelig introdusert en sint bergenser som overlege, som hater Oslo? Det ville passet en norsk adaptasjon bedre: Hele poenget med å spille på at overlegen er svensk i den danske konteksten er for å gjøre narr av danskenes dårlige språkforståelse. Men nordmenn forstår jo svensk.

LES OGSÅ: Lars von Trier til TBA om Riket Exodus: – Jeg tør ikke si hvor ideene kom fra

Mediet er også budskapet

Når det kommer til adapsjoner fra ett medium til et annet, handler det gjerne om å vite når det er et poeng å være tro mot den originale storyen. Og når det er hensiktsmessig å ta seg friheter til å nettopp finne på noe nytt som knytter det originale manuset mer til en ny kontekst i tid og rom.

Hvis vi ser på et nylig eksempel på en adaptasjon fra ett medieformat til et annet som har vært særlig vellykket, adaptert fenomen, tenker jeg umiddelbart på The Last Of Us. Det har fungert fordi man har lagt til en god del nytt til storyen og karakterene i serieformatet, og samtidig fjernet andre elementer som riktignok fungerte i spillversjonen. 

Tilbake til scenen igjen, kan Døden på Oslo S nettopp sees som et godt eksempel på hvordan man kan spille på det mediespesifikke i en adaptasjon fra filmmanus til scene, ved å bruke stedsspesifikk scenekunst. Det gamle Økernsenteret gir en spennende og frisk innramming til den kanskje enda mer aktuelle tematikken om fattigdom, psykisk helse og rus, og som bidrar til å forsterke og revitalisere stykket. 

En god adapsjon fra ett medium til et annet, setter det mediespesifikke i fokus, og utnytter dette til fortellingens fordel. Man vet hva man kan tilføye gjennom virkemidler som er spesifikke for mediet. 

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

Suksess på nyskaping

Teatret som medium har tradisjon for å sette opp samme gamle, kjente stykker igjen og igjen. Og kjente titler er enklere å selge. Sånn er det jo i alle kulturbransjer. 

Men det virker som den økte tendensen med å iscenesette film og tv-produksjoner ikke alltid er like gjennomtenkte. 

Og det kan iblant virke litt krampaktig. Samtidig virker det som om man kvier seg for å sette opp noe nytt og ukjent på en stor scene, så mye at man kjører «safe bet» ved å velge noe som man vet at mange allerede har et godt forhold til.  

Hvis det skal være et premiss for historiene som fortelles på de største scenene, at man helst går for historier på film og tv som vi allerede kjenner til, der man ikke tør eksperimentere eller frigjøre seg noe særlig fra originalen, er det i såfall viktig å minne om en ting: 

Disse adapsjonene gjøres av fortellinger som har blitt bestselgere, som har blitt suksessfulle i kraft av at de presenterte noe nytt da de kom. 

LES OGSÅ: Serieversjonen av The Last of Us beriker universet med sterke skuespillerprestasjoner, samtidig som den inviterer inn nye potensielle gamere

Grensesprengende

Riket var en grensesprengende serie. Vi hadde faktisk ikke sett maken før. Den introduserte tv-formatet for multiplott og miksa såpeopera med grøss og mystikk og skarp satire, man pekte nese til så mye. Og dette var i 1994! Komplekse multiplots var på den tida ikke noe man opererte særlig med i tv-drama. Og særlig var det gjennom det medierte at den også var unik, i kamerabevegelser, klipp og den medierte måten man kom nærmere karakterene på. Det var lenge før «kvalitet-tv-serier» ble et etablert begrep.

Riket ble en kultserie, en klassiker for ettertiden, fordi den visste å utnytte det mediespesifikke for tv-serien som medium i formspråket sitt. Så genial og nyskapende var denne serien at vi fortsatt er gale etter den, tydeligvis.

Serien er for meg et utmerket eksempel på et kulturuttrykk der man virkelig har utnyttet medieformatet og det medietypiske –  ikke minst er det et prakteksempel på at the media is the message, for å passe på å bruke den største klisjéfrasen alle som har studert medievitenskap og Marshall McLuhan lærte på første forelesning.

Og lik Riket, var Tomas Vinterbergs Et glass til og Günter Grass’ roman Blikktrommen, som Ambjørnsens Døden på Oslo S, alle fortellinger som ble store verk og filmer i kraft av at de var nyskapende og originale de de først kom. Iløpet av det siste året har de alle kommet i sceneversjon.

Men gjør man ikke seg selv en bjørnetjeneste om man kopierer noe som allerede er gjort bedre på film og tv om til teater, uten at scenekunsten selv kan tilføye noe virkelig nytt og friskt til det?

Sier man ikke da at scenekunsten ikke klarer å tenke ut noe for seg selv?

Vi har instanser som jobber for at vi skal løfte originalskrevne manus for scenen. Dramatikkens hus har det nasjonale ansvaret for ny norsk og samisk dramatikk. Dramatikkens hus skal bidra til å løfte kvaliteten på nyskrevet norsk dramatikk og arbeide for at tekstene blir produsert og finner et større publikum. Dette har jeg sitert fra Dramatikkens hus’ egen nettside. Hvordan går det med dette arbeidet, lurer jeg på. 

Undervurderer man publikum, ved at man rett og slett dropper de aspektene ved scenekunsten som kan utvide horisonten?

Folk vil jo åpenbart på teater for å bli beveget, underholdt og utfordret. 

Hva skal vi med scenekunst, hvis vi bare kan se film- og tv-versjonen på nytt i stedet? 

– Ida Madsen Hestman, redaktør, medieviter og kritiker

Riket spilles på Oslo Nye til og med 13.mai 2023.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Instagram, Twitter og Fjasboka