Vi lover et helvete: Herlig å se en serie som adresserer en sentral debatt som gjelder distriktet, og som handler om helt vanlige folk
Det oppstår søt musikk når miljøaktivist og reinsamen Elin (Aili Kristine Eira) møter den bilglade klimaskeptikeren Daniel (Sigurd Kornelius Lakseide). Det skal selvsagt by på problemer. Men det er flere konflikter enn de to imellom. Foto: Max Emanuelsen
ANMELDELSE: Den nye NRK-serien peker også på hvorfor noen kan bli mer radikaliserte hvis de ikke opplever å bli sett eller tatt på alvor. Og det er nok seriens viktigste budskap.
7 / 10
Vi lover et helvete (Serieskaper: Karina Lystad, Kristin Vestreim, Marius Kittilsen)
«Koffor har du ikke sagt at du e same?»
«Har det noe å si?»
«Nei, det har ikke noe å si.»
Noen ganger kan man tolke noen i verste mening. Noen ganger er det også grunner til at man gjør det.
Når Daniel (Sigurd Kornelius Lakseide) og Elin (Aili Kristine Eira) møtes, helt tilfeldig, oppstår intens diskusjon: Kan man skille kunstner fra sitt verk? Engasjementet og de sterke meningene er samtidig noe av det som gjør at de tiltrekkes av hverandre.
Det skal vise seg at de også har sterke og motstridende meninger når det kommer til klima og lokalpolitikk, nærmere bestemt en gruvekonflikt.
Daniel er en ung mann som har bodd hele livet sitt i den fiktive, fraflytta bygda Utfjord, et sted i Finnmark. Han liker å bo der, men sliter med å finne arbeid, etter å ha mista en lite lukurativ jobb som vaktmester-assistent på barneskole. Han takker derfor gledelig ja når et privat firma får tillatelse til å starte opp den lokale gruva, der han dessuten kan bruke sin kompetanse.
Men Daniel har også litt trollete tendenser og er en klimafornekter som mener at «Det e noen som tror de eier Finnmark litt mer enn andre», og liker å lage memes av – en riktig nok irriterende – Natur og Ungdom-fyr.
Elin er en skarp jusstudent, klimaaktivist og reinsame, som kjemper for familiens beitemarker, som trues når gruvedriften lokalt skal i gang igjen, med tydelige paralleller til virkeligheten.
Men Elin rives også mellom den eldre generasjonens forventninger til henne og familietradisjoner, som risikerer å spenne bein på hennes drømmer og planer for livet hun vil leve, og hun føler seg tidvis distansert. Dessuten er hun fortsatt student i Tromsø og kan ikke hjelpe til hjemme like mye. Hennes samiske identitet blir en indre dragkamp.
LES OGSÅ: Netflix-regissør Elle Márjá Eira: – Hvis ikke andre kan gjøre det, så må du jo gjøre det sjøl
Ting i tida
Fingeren skal trykke på flere brennaktuelle og betente temaer. Ganske mange, faktisk. Om identitet, og store spørsmål, som hva det vil si å skape verdi i lokalmiljøet, lov og rett, til psykisk helse, no-platforming og boikott av kontroversielle forelesere i akademia.
Det kan kanskje høres veldig akademisk og tørt ut på papiret, men Vi lover et helvete er og blir en Romeo og Julie-aktig historie om umulig kjærlighet – og om hvordan man reagerer når fremtidsutsiktene er bortimot fraværende.
At vi er langt nord merkes fra start. Ikke bare ved at lokasjonen og de mange utsnittene skaper en tydelig atmosfære, men også lydbildet – som minner om hvor mye steinbra musikk som kommer fra nord: fra Röyksopp, Tungtvann, Slincraze, RSP og Oter, til Kari Bremnes, Aggie Frost, Dagny, Moddi, Sirkus Eliassen, Sondre Justad og Kristian Kristensen, samt mye eksponering av Finnmarks-bandet Ondt Blod.
Jeg liker spesielt at det kjøres Widerøe-rutefly – et som skal flere stopp, og et av flere tegn på at det er nordnorske filmarbeidere som står bak. Regissør og manusforfatter Rebecca Wirkola Kjellmann er selv fra Alta.
Det er rom for snåle detaljer og tilfeldigheter, og et par vakre oversiktsbilder av rein på vidda, og kjørende biler, av fotograf Marius Kildalsen. Og til omhyggelig lyssatte sekvenser som rammer inn Daniel og Elin på hver sine soverom.
Med tanke på hvor sterke enkelte utsnitt og sekvenser er, savner jeg mer av den cinematiske magien: At det usagte får mer plass rent visuelt, eksempelvis i å overbevise meg mer om hvorfor Daniel og Elin fortsetter å tenke på hverandre, også når de finner ut om hverandres motstridende politiske holdninger.
Vi lover et helvete krever at tilskueren er mer åpen i møte med andre ideer og meninger. Da kunne man også tillat seg å kreve det samme av tilskueren i møte med estetikken, ved å utfordre oss på akkurat det. Alt trenger ikke komme inn med verbal teskje.
LES OGSÅ: The Last of Us: Spiller fletta av de fleste
LES OGSÅ: The English: Hevn, kuler og outsiderperspektiv i det ville vesten
Imponerende skuespillerprestasjoner
Den tidligere Fenomen-produserte serien Rådebank fikk litt vel gjentakende dramaturgiske formgrep og ble litt vel forutsigbar, på kanten til overdreven sentimental og dramatisk, og noe en lett kunne vært frista til i et forsøk på å fenge tilskuerne også her. Vi lover et helvete er heldigvis mer nedtonet, og resultatet er langt mer troverdig.
Gode skuespillerinstrukser, klipp, dialog og spill får noe så vanskelig som klima- og lokalpolitisk debatt løst som fiksjons-serie til å ikke bli oppstylta og karikert. Det oppleves ektefølt, selv de linjene som virker å være veldig skrevet.
Skuespillet er imponerende, særlig av de to hovedrolleinnehaverne Sigurd Kornelius Lakseide og Aili Kristine Eira, som er utstyrt med artige og replikker, både på norsk og samisk, som gjør at jeg tror på det som sies og jeg skjønner hvor det som sies det kommer fra.
Lisa Stokke er dessuten med i rollen som Daniels mor, som får en egen, etter hvert mer kompleks plott-sti og som byr på nye spørsmål.
Det er i det hele tatt mye menneskelighet og nyanser i karakterene, også når de argumenterer på sitt mest illsinte, men uten at det må gå på kompromiss med humør og humor.
Her er det nok av plass til vittigheter med godt teft for timing: «Æ e en snill høyreekstremist».
LES OGSÅ: The White Lotus S2: En ting har jeg lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen
Fri for karikaturer
Der man kunne utstyrt Daniel med litt for ekstreme, nesten parodiske incel-aktige trekk, og plassert ham nede i en kjellerstue som kronisk gamer med fjeset konstant sugd inni dataskjermen, er han i stedet her et svært velfungerende og oppegående menneske som tar ansvar for seg selv, som fikser ting, og er omsorgsfull ovenfor andre.
Ikke minst låner vi hans perspektiv slik at vi forstår umiddelbart hans situasjon, og at grunnlaget for hans «trolling» på nett nettopp handler om at han ikke blir sett eller forstått, heller ikke på universitetet.
Her får man sneket inn litt av den identitetsdebatten som har rammet akademia og høgskoler de siste åra, selv om det blir litt vel trangt med plass til å klemme inn det som er veldig komplekse diskusjoner, og som er litt vel lett løst.
Men serien får pekt på hvorfor noen kan bli mer radikaliserte og forutinntatte hvis en ikke opplever å bli sett eller tatt på alvor. Og det er nok seriens viktigste budskap.
Å lytte til erfaringer er noe vi alle kan bli bedre på, i møte med folk vi mener har provoserende eller ignorante holdninger.
Vi lover et helvete handler om klima og konflikt, men det er herlig å se en serie som adresserer en eviglang sentral debatt som gjelder distriktet, og som handler om helt vanlige folk: Spørsmålet om hvem og hva som skaper verdi på mindre plasser. Er det bare de som genererer mer økonomisk verdi og jobber? Eller er det også de som forvalter naturen og kulturen?
Vi lover et helvete treffer tida med sin brennaktuelle tematikk, satt til et spennende univers med et solid rollegalleri av personligheter vi fort blir glade i. Mer av dette helvete!
Vi lover et helvete har premiere på NRK 26.januar, og kan strømmes her.
For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Insta, Twitter og Fjesboka.
