Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Taylor Russell spiller Maren og Timothée Chalamet spiller Lee i Bones and All, regissert av Luca Guadagnino. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc.

Analyse: Luca Guadagninos Bones and All kan tolkes som en film om menneskelig destruktivitet og rusavhengighet.

Bones And All presenterer seg selv som en romantisk skrekkfilm basert på den kjente romanen med samme navn av Camille DeAngelis.

Satt til 80-tallet, følger vi Maren Yearly (Taylor Russell) som etter et kaotisk liv preget av hyppig flytting, opplever at faren brått forlater henne. Grunnen? Maren har sneket seg ut på kvelden og prestert å spise på fingeren til en ny venninne. Han orker ikke mer.

Etter at hun blir forlatt til seg selv, møter hun snart den jevnaldrende Lee (Timothée Chalamet), som er en annen såkalt «eater». De slår seg sammen for å finne moren til Maren som forlot henne som baby. De to ledes snart ut på en lang kjøretur gjennom flere stater i USA. Her skal det vente flere nye møter – og farer. 

Taylor Russell er Maren i Bones and All. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Annerledes road movie

I likhet med sin nytolkning av Suspiria fra 2018, bruker Guadagnino skrekk-elementer til å spille på følelsene våre, for å si noe om tidløse temaer. I Suspiria diskuteres blant annet hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av ideologi og tro. 

I Bones and All kan livet som kannibal sees som en allegori på det å være en minoritet som ikke er godtatt av samfunnet. Enten det er å leve ut sin identitet, sin religion, livssyn, og etnisitet – men særlig kan filmen tolkes som en skildring av rusavhengighet. 

Det gir også mening sett i kontekst med at Luca Guadagninos filmer ofte gir konseptet hus, hjem, sted eller bygg en sentral rolle. I Guadagninos hjem denne gang er det ikke plass til de som bor i det. Og konseptet hjem utvides:

Maren og Lee flykter fra rom til rom, eller stat til stat, gjennom USA: Virginia, til Maryland, Kentucky, Iowa, Minnesota, og til Nebraska. For selv om Lee og Maren leter etter Marens mor, er de også på flukt, og vi kjenner på en følelse av at man aldri føler seg helt velkommen noe sted. 

Timothée Chalamet som Lee I Bones ansd All. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Konfronterende om moralsyn

Bones and All er også en alternativ coming of age: en film om ungdommelig oppvåkning og overgang til voksenlivet, der det å være totalt lost og usikker på seg selv skildres med stort alvor og brutalitet.

Gjennom Marens blikk, som en ung og ensom ulv, og som lenge har vært skånet for verden utenfor av sin far, får vi også gjenoppdage omverdenen og hva mer den har i vente. Hun lærer fort at den voksne verden ikke er særlig opptatt av rett eller galt.

Og i likhet med det å være en liten minoritet, gjennom det å ha en vilkårlig ting til felles, betyr det overhodet ikke at bare fordi man tilfeldigvis er kannibal, så har man likt syn på hvordan man skal praktisere det å leve dette livet.

Den første «spiseren» Maren møter er den eldre mannen, Sully (Mark Rylance), som har en steng leveregel som kannibal: «I don’t kill people». Han spiser folk som dør naturlig. «When the time comes, you will smell it», forteller Sully, til Maren som reagerer i avsky.

Men Marens reaksjon er allerede her ikke i tråd med hennes egne handlinger: Senere skal kameraet panorere sakte over det nøysommelig møblerte hjemmet til en gammel dame, med nok tid til å studere bildene med gullrammer på kommoden. Parallelt hører vi lyden av Sully og Maren som glefser henne i seg, og opplevelsen er mildt sagt ambivalent. Men har de to som spiser seg mette gjort noe galt? Hun døde da en naturlig død?

Maren har fortsatt en dårlig magefølelse av Sully, og rømmer fra ham. I den videre jakten på å finne moren sin, møter hun Lee (Chalamet).

Etter hvert som Maren møter på ny kannibaler, skjønner hun også at de fleste har utarbeidet sine egne ideer om hva det innebærer å leve et fullt og helt liv som «eater», med ulike forestillinger og kodekser.

Det er mye rom for dveling rundt hvordan ulike kannibaler forsøker å rettferdiggjøre drap av mennesker på. Selv presenterer ikke Guadagnino oss ovenfor noe absolutt svar på dette – det er heller ikke noe han har for vane å gjøre. 

Tvert imot tvinger han tilskueren igjen til å konfrontere seg selv med egne moralske overbevisninger, i møte med de mange ulike skjebnene og vissheten om hva som må skje. Det er kanskje her det er interessant: Ingen drap på mennesker er vel mer rett enn andre?

Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Slave for sine egne handlinger

Bones and All adresserer iboende menneskelige drifter og hvorvidt vi har kontroll over oss selv, i det at mennesker også har instinkter og destruktive tendenser. Hvis man ikke evner å komme seg ut av sin egen destruktivitet, kan det bety et liv i utenforskap og ensomhet som gnager.

«I am talking about the future. I am talking about being your own friend… […] 60- 70 years with this?», utbryter Maren på et tidspunkt til Lee. Hun ser ikke for seg noen fremtid med en den «livsstilen» de har.

Man kan selvsagt spørre seg hvor nødvendig det er å spise mennesker, når man ikke dør av å avstå fra det.

Spørsmålet handler om noe dypere eksistensielt: Hvorvidt er et liv fullverdig, om man ikke kan være seg selv, men må leve et liv i skjul?

Maren sliter med å akseptere den hun er, og forakter seg selv for det. Dermed gir det mening at hun distanserer seg fra sin egen brutale side ved seg selv, ved at vi som tilskuere heller ikke ser at hun dreper mennesker.

Som regel er det noen andre som tar livet av et menneske, mens hun selv kan fordømme det – for så å spise av det etterpå. Hennes avhengighet på menneskekjøtt er så intens at hun ikke klarer å handle i tråd med sitt eget moralsyn.

Eksemplene underbygger den mest påfallende allegorien fra Guadagnino om rusavhengighet: Dette er en film om menneskelig destruktivitet og avhengighet som ikke alle klarer å kontrollere, og som til syvende og sist går utover de man er glad i.

Vi ser tydelige paralleller til et rusavhengig mønster i Lee, som når han er innom hjembyen sin, søsteren hans kommer på døra og er oppgitt over broren sin. Hun forstår ikke hvorfor han hele tiden stikker av. Han kan heller ikke få henne til å forstå hans situasjon, selv om det er tydelig at hun er glad i ham og bekymret.

En videre tolkning, som flere har pekt på, går lengre inn på at det er Maren som sliter mest med å holde seg i skinnet når det kommer til avhengigheten. og at man kan lese karakteren Sully som en mulig forlengelse av Marens undertrykte side:

Det er påfallende at Sully kommer inn i livet hennes først like etter at hun er overlatt til seg selv, og som den første «eateren» Maren møter, like etter at faren hennes er ute av bildet. Når faren har forsvunnet, er også kontrollen overlatt til henne selv. Men har vi sett at Maren har klart å kontrollere seg selv? Med denne fingeren sterkt i minnet, tenker jeg snarere tvert imot.

Mark Rylance som Sully. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Maren er den eneste som ser Sully. Han dukker alltid opp når det er lenge siden hun har spist og hun er alene, altså når hun er mest sårbar, og heller ikke blir sett av andre. Likevel har Maren allerede fra sitt første møte med Sully en dårlig magefølelse, dette til tross for at han er høflig og viser omsorg ovenfor henne. Kanskje fordi det er en side ved henne som hun forakter.

Maren og Lee gjør senere et forsøk på å leve et normalt liv, men deres undertrykte sult stiger omsider frem til overflaten. Brått en dag kommer Sully tilbake, og blir helt til slutt synlig for Lee. Her kan Sully tolkes som kulmineringen av Marens avhengighet: Nå er monsteret i henne så stort at også Lee innser at han ikke er sterk nok til å kontrollere henne, at hun kan drepe ham. Lee blir skadet av Sully. Han som kommer med en romantisk erklæring om at hun burde spise ham «bones and all», altså ta livet hans, framfor å ringe en ambulanse. Men Maren velger å spise ham, i et øyeblikk der hun kan velge å redde sin eneste venn.

Det er en bekmørk avslutning. I retrospekt har vi vel også fått et frampek på hva vi hele tiden hadde i vente, i scenen der Maren møter moren sin, spilt av Chloë Sevigny.

Her skjønner vi at moren ser ut til å være nokså lik Maren i sitt moralsyn. Men i motsetning til Maren, har hun i sin fortvilelse over at det ikke er noen annen hjelp ut av elendigheten hun som sin datter er født inn i, tatt ansvar for sine handlinger: Hun har lagt seg selv inn på en psykiatrisk klinikk, og avvæpnet seg selv ved å spise opp begge armene sine.

Som et ledd i å skåne Maren fra å begå ytterligere mer skade, ser moren det kanskje som sin plikt å ta ansvar for det hun selv har skapt, ved å også ta liv av det. Som hun skriver i brevet til sin datter: «The world of love wants no monsters in it, så let me help you out of it».

Er det noe sted jeg ser at filmen presenterer en retning ut, så er det her. Spis eller bli spist.

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA