Mye vil ha mer: Grådighetens estetikk i Exit sesong 3 

Oppgjørets time er kommet. Det er duket for siste omvisning i de ekstravagante innersirkler av det norske finanshelvetet, angivelig basert på fortellinger fra virkelighetens rikmannsmiljø.

6 / 10

Exit Sesong 3 (Serieskaper: Øystein Karlsen)

På den andre siden av skjermen befinner vi oss imidlertid i et Norge der forskjellene bare øker. Hit-serien Exits svanesang blir en glimtvis fengende symfoni av kjedsomhet, krydret med a-cappella, body horror og moralske tømmermenn. 

Vi har fulgt de fire musketerene Adam, Henrik, Jeppe og William gjennom to sesonger med skandaler, fest og moro på førsteklasse, og dette blir det siste vi får se av kola-kvartetten. Her skal løse tråder formodentlig plukkes opp og følges til døren, og de mange ‘sjokkerende’ orgiene med rus og baluba skal kulminere i en eller annen form for meningsfylt handling. 

Å påstå at Exit frem til nå har holdt seg innenfor troverdighetens grenser er kanskje en overdrivelse, men sesong 3 tøyer strikken til The Hangover-aktige dimensjoner og blir underveis en parodi på seg selv. Det er både fan-service-tilbøyeligheter og en dypere kammertone som gir siste kapittel av Exit en helt annen underklang.

Nytt av sesongen er at de blankpolerte overflatene krakelerer når de fire forsøksvis blir konfrontert med sin egen forgjengelighet etter tur. Handlingen er mer alvorspreget, men også til tider ufattelig tøysete. Sesongen fortoner seg i det hele tatt som en tung bakrus man ikke kommer helt ovenpå igjen, selv etter aldri så mange repareringspils og hvite linjer.  

LES OGSÅ: The Idol: Gutta krutt byr på rottehaler, rumpeballer og brystvortebonanza fra The Weeknds Buddhafigur-fylte mansion

Velstandsporno i lavkonjunktur 

Serier som Exit skriver seg jo inn i en hel sjanger av skamløs rikdomsforherlighelse. For oss millennials som var tenåringer på midten av 2000-tallet var tv-tiden preget av velstandsporno i ytterste potens med Paris Hilton, Gossip Girl, MTVs My Super Sweet 16 og Cribs’.

Så kom finanskrisen som en effektiv festbrems for flex-kulturen, og underholdningsinnholdet med de superrike i fokus fikk brått en kjip bismak. Plutselig var tv-boblen ikke lenger bare en drømmemaskin for hva man kanskje kunne oppnå i konsumhimmelen. Det ble for mange derimot en uønsket påminnelse om uoppnåelige ting man ikke hadde råd til lenger, som kanskje aldri ville komme innenfor rekkevidde. 

Risikerer Gullrute-favoritten Exit bare å bli oppfattet som tonedøv i et økonomisk klima som ikke just inviterer til en skamløs forbruksfest? Serieskaper Øystein Karlsen unnslipper delvis med patagoniavesten i behold ved å svartmale finansgutta som noen korrupte jævler.

I en økonomisk virkelighet som fjerner seg uendelig langt fra platina-kredittkort og wealth managers for de aller fleste av oss, er det noe umåtelig tilfredsstillende ved å se kapitalistsvin gå til grunne.Det stygge og groteske, som vi sirlig redigerer ut av litteraturen i disse dager, lever nemlig i beste velgående i Exit – pakket inn i skreddersydd kasjmir. 

Exit er en serie som omfavner det stygge i det velstående, og maler med brede penselstrøk hvordan rikdommens skyggeside fortoner seg som moralsk forfall. Exits moralske kompass peker i retning av at penger gjør deg ganske jævlig. «For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Lukas 18:25).

Denne dynamikken gjør at vi som tilskuere ender med å heie på hummerfiskeren Pål (Anders Baasmo) og mestermanipulatoren Hermine (Agnes Kittelsen) – selv om det er nettopp disse karakterene som står for noen av sesongens mest grufulle scener (Det er nok lurt ikke å planlegge et lekkert hummermåltid i nærmeste fremtid). Moralske skrupler = lagt på hyllen. 

Det visuelle har fått en vesentlig oppgradering i sesong tre både i foto, location og praktiske effekter. Episode fem åpner eksempelvis med et utrolig lekkert droneskudd som understreker at pandemisk greenscreen-location er et overstått kapittel i Exit, og her har endelig noen fått lekt seg med et tilsynelatende oppjustert budsjett etter inter-skandinavisk braksuksess.

På manussiden lekes det (med vekslende hell) forsiktig med filmhistoriske referanser til Sunset Boulevard (Wilder, 1950), og forsvinningsnumrene Laura (Preminger, 1944) og Gone Girl (Fincher, 2014). 

Selv med en vesentlig visuell oppgradering er det noen ting som ikke henger sammen i siste sesong, blant annet noen klønete eksposisjonsgrep som ikke fungerer.  Sesongen åpner eksempelvis med Jeppe (Jon Øigarden) som forteller, men dette grepet blir ikke uten videre fulgt opp eller brukt som klister underveis.

Det benyttes også en veldig rar inngang til å forklare smutthullene i Exit-mennenes nye finansmål – nemlig å profittere på det grønne skiftet (på noe så aktuelt betent som vindmøller). Dette blir presentert som en slags video-power point av et dollarglis i dress, og man kan fint se for seg at dette har sett bra ut på manusnivå, men det er for dårlig utført i praksis.

Man får en følelse av at det er prøvd litt av alt fordi det snart er slutt, og noen sprelske påfunn som kanskje burde vært avlivet fikk bli med på nåde likevel – dessverre på helhetens bekostning. Og her kommer vi til sakens kjerne – Exit-syndromet.

PODCAST: Nikkers-adel og slett arbeidsmoral: Makta i et nøtteskall

PODCAST: Filmfestivalen i Venezia: Adam Driver freser mer enn bilene i Michael Manns Ferrari

Exit-syndromet

Slimålen Adam (en forrykende god Simon J. Berger) setter selv ord på Exit-syndromet i seriens første sesong: når man har tjent sine første hundre millioner før fylte 30, skal det mer og mer til for å oppnå et rush. Jeppe (Jon Øigarden) beskriver det ikke så verst han heller, når han snakker om kona si i første episode i sesong tre: «Det er som en lenestol du har sittet i altfor lenge. Du ser ikke det møbelet mer». Det er nemlig fort gjort å bli litt husblind for både pornostjernetrekanter og trafficking. 

Guttastemningen er som forventet til å ta og føle på. Det er tidvis gøy, for all del, men det er som om Exit-syndromet forplanter seg hos tilskueren når vi får ferten av et snev av sjokk-desperasjon. Det er farlig å la publikum kjede seg, selv om det effektivt understreker det ensformige og meningsløse karakterene også føler på – en form for ubestemmelig metalltretthet.

De lider litt av det samme syndromet som de makelige menneskene i Jens Liens Den Brysomme mannen (2006): «Har drukket opp hele lønninga, men like klar i huet. Og alt er jo sånn. Ingenting smaker!». En slags lei bivirkning av å leve i tilsynelatende uendelig overflod. 

Det er derfor nesten uunngåelig å sympatikjede seg litt, selv når karakterene har det aldri så moro. Vi har sett alt før. Det resulterer i enkelte litt absurde påfunn for å bryte kjedsomheten, der kanskje det mest prominente er et poolside- a-cappella øyeblikk hvor gutta bryter ut i sang på beste Mamma Mia-maner (som jeg lurte på om jeg hadde drømt etterfølgende og måtte spole tilbake for å sjekke).

Det fungerte nærmest som en slags verfremdungseffekt, et selvbruner-maskefall som avslører at firspannet i virkeligheten er sirkushester og skuespillere, ikke garvede finansmenn. De festlige utskeielsene som serien er kjent for, kunne med fordel vært bedre balansert i totalregnskapet. 

For å sprite opp det monotone i gag balls, sexarbeidere og obskure orgier, tyr sesong tre av Exit også til elementer av eksplisitt body horror. Det blir kanskje høyst nødvendig når såpass mye av skandale-kruttet er fyrt av på tidligere sesonger, men den grove kroppsskjendingen gjør faktisk solid inntrykk (i detaljer som naturligvis ikke skal avsløres).

De absurd drøye detaljene er perfekt balansert for å beholde troverdigheten, og det er her sesong tre fungerer som best. Rekvisitt- og spesialeffektavdelingen fortjener en solid klapp på skulderen – den var nemlig IKKE snau! 

LES OGSÅ: Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir

LES OGSÅ: Lars von Triers Riket Exodus: Et gjørmebrunt overflødighetshorn av slapstick, satire og snodige vendinger

Grådighetens estetikk

Det stygge i det velstående blir ikke minst formidlet visuelt. Et element som Exit mestrer i langt høyere grad enn de aller fleste norskproduserte dramaserier, er å skape sitt eget visuelt gjenkjennelige univers (Kennet Karlstads Kids in Crime er et hederlig unntak). I likhet med Karlstads 2000-talls-flashback er det ikke dermed sagt at det er pent og forlokkende. Som nevnt lever det stygge i beste velgående i Exit og utfordrer alle illusjoner om god smak. 

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

De innforståttes overklasseestetikk skildres til perfeksjon i serier som Crazy Rich Asians og Succession, der velhavende stilmarkører blir et eget visuelt språk. Exit gjør forsøksvis det samme, litt nedskalert så klart, og karakterene har hver sin gjenkjennelige, styggrike rikmannsstil, signert kostymedesigner Kjell Nordström. En helt ny dress blir omtalt som en rustning og hver av gutta har sin personlige uniform. Det blir fest uten boblevest! Dressen representerer et ideal som hinter om skapkonservative og tradisjonelt maskuline verdier. 

Når de befinner seg i varmere strøk, er det panama-hat og lekker hvitt lin som gjelder, som vekker assosiasjoner til kolonialisme og rike hvite menn på dannelsesreise. Bare et skalkeskjul, naturligvis, for å lene seg på fordums tids mer «autentiske» klasseidealer. Disse idealene avspeiles også i lydbildet, der Frank Sinatras udødelige crooner-stemme blir brukt for å tilføre overflaten en illusorisk ide om kulturell kapital og autentisitet. 

Kvinneidealet i Exit er todelt, det er enten latexporno eller silkefinansfrue – og begge deler fremstilles som akkurat like harry, bare med ulik prislapp. Med unntak av Hermine som tar solid grep om egen hevnaksjon og enkelte kvinnelige eksemplarer som leker seg på testosteronlekeplassen, fungerer kvinnene i Exit først og fremst som rekvisitter, ja, som nettopp interiør, som Jeppe jo så pent fikk sagt det.

Celines babyrosa silkeensembler og glitrende Chanel-anheng illustrerer et slags barnslig ønske om tilhørighet til klassen hun har giftet seg inn i, mens hun prøver å unngå at barna blir Cubus-barn for enhver pris. I et møte over et glass vin, diskuterer Celine og Hermine konseptet om design-babyer. Hermine påpeker at det jo er litt kontroversielt at bare de rike har råd til genetisk perfekte barn, men Celine presiserer at det ikke er annerledes enn at de i forveien har bedre jobber og privatskoler. Dessuten gifter rike menn seg med pene damer og får pene barn uansett – de rikes evolusjon, kaller hun det. Som et lukket lite økosystem av dyre privilegier. Exit er neppe serien man tyr til, hvis man utelukkende vil leve seg inn i karakterer som har politisk korrekte holdninger. 

Det settes gjennomgående opp en tydelig kontrast mellom glattpolerte biler og strøkne dresser, og det eksplisitt groteske som utspiller seg på handlingsplanet. Offerrollen i ulike avskygninger blir et gjennomgående estetisk statement i Exit, i form av sår, arr, blod, blåmerker og andre håndfaste bevis på krenkelser som potensielt kan brukes for økonomisk profitt. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av blankskurte overflater, botox-glatte ansikter og blodsprut klar for utpressing som utgjør grådighetens estetikk. En estetikk som i sin tur blir gangbar valuta for å betale inngangsbilletten til de innerste sirkler. 

LES OGSÅ: Er den norske mannen så fri som man skal ha det til? Nytt teaterstykke retter lupen mot mannen

LES OGSÅ: Ny film om partnervold: – En situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner

Siste omgang 

Selv om det er litt fortellermessig turbulens underveis, er det verdt å vente på siste episode. Undergangen blir spektakulær. Hermine søker hevn ved hjelp av rikingen Beskow og tar saken med å få has på eksmannen Adam i egen hånd, bokstavelig talt. Det er litt vanskelig å engasjere seg i torpedo-sideplottet med superrikingen Mikael Beskow som er ‘ute etter’ gutta, men han virker i sin tur utelukkende som et effektivt plottverktøy for å gi Hermine en medsammensvoren på innsiden, som kan lære henne å spenne ben for eksmannen i hans eget skitne spill. Denne delen av plottet tilfører også fortellingen et tiltrengt lag av spenning. Adams modus operandi er å slippe unna med absolutt alt, og vi som tilskuere kjenner heller ikke planen hennes før den fullbyrdes. 

Vi aner også et glimt av menneskelighet underveis, mellom drikke-pule-spy-agendaen. Henrik (Tobias Santelmann) møter sin egen samvittighet i suitedøren, noen opplever at penger ikke kan kjøpe absolutt alt og at ingen er udødelige.

Dette er med på å gi de skruppelløse karakterene litt mer tiltrengt dybde. Firkløveret gjør i symbiose noen av sine beste roller som Exit-gutta, og det er tydelig at det er gøy for skuespillerne å få være litt ordentlig jævlige. De klamrer seg til verden og til hverandre, uten å få endelig bekreftelse på at de faktisk er gode venner eller elsket av sine nærmeste. 

Det mest interessante med serien som helhet, er dog ikke handlingen som utspiller seg, men hvilket tankeeksperiment som simultant settes i gang hos tilskueren. Exit er like mye et speil som et fiksjonalisert innblikk i finansverdenen – for den oppfordrer tilskueren til å spørre seg selv (og fantasere om) hvem de ville være med de samme eventyrlige midlene til rådighet.

Denne grunnideen blir ytterligere sementert i seriens aller siste scene, som jeg naturligvis ikke skal avsløre innholdet i – i et overraskende velfungerende teatralsk grep som leker med det overnaturlige. Også her får Sinatra siste ord. 

Skurkene får noenlunde som fortjent. Karma både biter, kniper, klyper og penetrerer i finalen av Exit. Og det er egentlig veldig deilig å se karakterer, hvis hovedmål har vært å dra ned buksa på hverandre gjennom tre sesonger, få smake på bekymringer og bli litt stusselige i sin egen grådighet.

Det er jo ikke akkurat big dick energy over det, og skadefryden er stor. Sesong 3 er jevnt over underholdende og setter et glimtvis spektakulært punktum for Exit-universet. Det er rom for kjedsomhet underveis og for å undre seg over merkelige grep, men også reell gru over sjokkeffekter og dypere innblikk bak de dresskledde fasadene. 

Selv benytter jeg Exit-speilet til å lure på hvorfor det tilsynelatende er så mye styr med å ha så mye penger. For å lage underholdende tv-drama, så klart, men det er nesten så man får lyst til å rope mot skjermen: KAN DERE IKKE FOR HELVETE BARE SLAPPE AV OG KOSE DERE?

HØR OGSÅ: Exit, rikinger på TV og grådighetens estetikk

LES OGSÅ: Euphoria S2: Fortsetter å utfordre den konforme titteren

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka